Mange kristne i Norge er flasket opp med at «det er i gruppen det skjer». I søndagsskole- og speidergrupper, i yngres, i bibelgrupper, husfellesskaper, listen er mye lengre.
Samtidig er det trolig et tema som vekker ambivalens hos mange. De skinnende idealene fra urmenigheten i Jerusalem er én ting, våre kvelder annenhver torsdag noe annet. Kanskje tappet samlingene mer enn de ga. Kanskje avslørte gruppemedlemmene seg, et sted ut i tredje semester, som langt mindre positive, givende og lyttende enn de var i oppstarten. Kanskje var det han besserwisseren, som alltid hadde fasit. Kanskje viste det seg at noen dro gruppen i én retning («dét som skapte så mye glød i min forrige gruppe»), noen i en annen. Mens resten ikke ønsket seg dratt noe steds hen, men ville ha troen på stand by. Kanskje ble skuffelsen så stor at man ble ferdig med alt sånt? Eller kanskje slet man seg igjennom problemene, og kjenner nå at gruppen putrer av liv.
I tillegg pågår gruppedannelsen i en tid der forpliktende fellesskap har kulturen mot seg. Det er mainstream å kvie seg for fellesskapets forpliktelser, og samtidig lengte sterkt etter å høre til. Vi er redde for ensomheten, men ender ofte i livsmønstre som avler nettopp den.
«Det er ofte lettere å få øye på hvordan fruktene dannes i andre enn en selv»
De andre barna. Samtidig er de små gruppene en ufrakommelig del av kristen tro. Ingen kan i lengden følge Jesus alene. Når man blir et Guds barn, innlemmes man uten videre i flokken av alle de andre gudsbarna. Den flokken er man prisgitt, på godt og vondt: I kristen sammenheng finnes det sant å si ikke noen «vei til fellesskap» – fellesskap er veien.
Slik speiler det jordiske troslivet guddommens eget liv. Gud er selv en unik kombinasjon av enhet og trefoldighet, som flere steder i Bibelen snakker til oss som et vi, et oss. Mystikerne beskriver guddommens indre liv som perikoresis, en runddans for tre, som gir og mottar, mottar og gir, i en endeløst livgivende virvel.
Også Jesus kommer til verden i den engere gruppe som kalles familien. Og han velger seg typisk en overskuelig flokk av lærlinger, 12. Blant dem velger han ut tre – Peter, Jakob og Johannes – som sine nærmest betrodde. Det er med denne mer og mindre forhutlede gjengen alt begynner. Der hvor to eller tre er samlet i Jesu navn, er han midt i blant dem: De har Jesus og hverandre, alt som skal til.
Det var i husmenighetsform kirken vokste seg stor, og det er via troens litt større flokker den har nådd oss i det karrige Nord. Det dyrebare som er vår tro, når oss via en sårbar kjede med hundrevis av ledd. Mennesker som har dyrket og overgitt eller tradert (jfr. Linda Fisher-Høyrems artikkel i dette STREK) det de selv har mottatt fra andre.
Slik sett utgjør vi de siste leddene i en to tusen år lang gruppestafett. Og som min lokale prost i Follo, Sven Holmsen, minnet oss på i en preken nylig: I et løp med mange etapper, som Holmenkollstafetten, må den enkelte løper gjøre maks ut av sine 1800 meter, uten å vite hvordan resten arter seg. Løperen må gi jernet, uten å ha sett hvordan stafettpinnen nådde ham, og uten å ane hvordan nestemann klarer brasene, der bak svingene opp mot Besserud.
Prismet. Den som nekter seg å delta i en dedikert, kristen smågruppe går glipp av mye. Det er først og fremst i den lille gruppen man – over tid – kan bli trygg nok til å stille de dumme, ærlige og kristelig ukorrekte spørsmålene. Det er her man kan våge å senke guarden, litt etter litt, for mennesker som ikke er ens aller nærmeste. Når evangeliene og brevene belyses av mennesker som er helt annerledes skrudd sammen enn meg, kan jeg oppdage hvor mye jeg går glipp av når jeg leser teksten i enerom. Da begynner prismet å funkle. Det er i nærfellesskapet man kan se Gud vinne terreng i den andre, eller hvordan Han åpenbart møter motstand. Slike innblikk er ofte aha-opplevelser for ens egen gudsrelasjon. Prosessen der fruktene dannes er ofte lettere å se hos andre enn hos en selv.
***
I dette STREK ser vi på kirken i celleform, det avgjørende mellomleddet mellom menigheten i stort og den enkelte troende. Vi presenterer livet i én variant av gruppe – huskirka. Vi henter inn råd om gruppedynamikk fra kyndig folk. Og vi får et innblikk i Erling Rimehaugs lange erfaringsvei med sin gruppe, gjennom utviklingsfaser som husmenighetspionéren Edin Løvås ga til dels drastiske navn: Englestadiet, djevelstadiet og menneskestadiet. Bildene fra illegale «Jesus-celler»i Sentral-Asia stiller det hele i perspektiv. Der setter kristne livet på spill for å samles.
Hva avgjør cellens vitalitet?
Kriteriene er mange. Jeg nøyer meg med å løfte frem to.
◼ Tydeliggjør sentrum, så blir det romslig rundt. Mange grupper holder det gående uten på alvor å ha drøftet hva som er målet med å møtes. Da blir den fort retningsløs, og lettere offer for forvitring. En snarvei til å finne et slikt dynamisk sentrum, er å ikke lete i fromme begreper som «inspirasjon» eller «vekst», men å tenke person. Noe a la dette? Målet med gruppen er – sammen – å bli bedre kjent med Jesus. Når gruppens sentrum er Kristus, plasseres medlemmene i en retning mot ham; hvor langt eller kort unna man kjenner seg blir uviktig. Da oppstår dynamikk, da blir det mindre fristende å tenke statisk, innenfor og utenfor. Alle har en vei å gå, hver fra sitt sted. Og blir gruppen mindre jordnær og relasjonell med et så «åndelig» sentrum? Neppe. Det blir som med eikene i hjulet. Jo nærmere de kommer navet, jo nærmere kommer de hverandre.
◼ Våg å la noen lede gruppen. Utstyr den kanskje til og med med en nestleder. Vi janter mye i dette landet. I grupper uten noen definert leder vil man ofte bli sittende og vente på hverandre. Man har ikke gitt noen oppgaven å holde gruppen på sporet, lokke den ut av bakevjene. Lederløse grupper ender ofte opp med å bruke unødig mye tid på banale beslutninger. Den vil også mangle en viktig instans i møte med de akk så vanlige problemene.
Vi sådde. STREKs korrespondent i München, Brian McNeil, byr også på et viktig apropos. Grupper vil komme og gå, medlemmer vil komme og gå, det er gruppenaturens gang. Når en gruppe oppløses er det lett å lure: Hva kom det ut av det hele, alle samlingene, fadervårene, ordene, kaffekokingen og kalenderpuslespillet?
Det er det ikke gitt oss å måle. Som Jesus må vi trøste oss med en av gudsrikets lover: Det vi sådde er det ofte andre – i en helt annen stafettetappe – som vil høste. Men løftet gjelder fortsatt. Det vi «gjør i Herren» er ikke forgjeves. I den kommende verden har vi aha-opplevelser i vente.