Larry Siedentops interessante bok Inventing the Individual: The Origins of Western Liberalism fra 2014 prøver å gjøre to ting. Den første er å korrigere myten om at det moderne samfunnet har mer til felles med antikken enn med den «mørke» middelalderen. Den andre er å fortelle europeere at den sekulære liberalismen vår står på en kristen grunnmur. Hvis vi forkaster grunnmuren, glemmer vi hvem vi er og hvor vi kommer fra, og vil ikke være i stand til å møte utfordringen fra ikke-kristne kulturer som islam og Kina. Siedentops oppgjør med gamle myter er interessant fordi han antagelig har rett. Hans ønske om å gi Europa en sterk og klar fortelling om seg selv er derimot interessant for hva det avslører om vår egen tids behov for nye myter.
Myten om den mørke middelalderen ble skapt av de som utfordret kirkens autoritet i renessansen og opplysningstiden. De opplevde kirken som autoritær og trang, og ønsket i stedet å gjenopplive individualismen og den rasjonelle tenkningen de mente de fant i tekster fra antikken. Men middelalderkirken var ikke så mørk som de ville ha det til. De smurte tykt på. Og egentlig forstod de ikke antikken så godt heller.
Det var nemlig lite plass til individer i antikkens Rom og Hellas, påpeker Siedentop. Familien var alt. Du hadde kun verdi gjennom din tilhørighet til en familie. Det var den grunnleggende enheten i samfunnet. Staten forholdt seg ikke til enkeltmennesker. Familien var også kjernen for all religiøs aktivitet. Den utførte religiøse ritualer i hjemmet som dannet et bånd mellom familiens gud, familiens døde og familiens ufødte.
På samme måte hadde hver by sin gud og et hellig bånd til byens forfedre. I middelalderen lå sekulære og religiøse makter ofte i konflikt med hverandre. I antikken var det å være leder og prest to sider av samme sak.
Fornuften fulgte makten. Antikke filosofer verdsatte rasjonell tenkning, skriver Siedentop, men de forstod fornuft på en annen måte enn moderne mennesker gjør. De knyttet det til sosiale hierarkier. Bare de som stod på toppen av samfunnet, hadde evnen til rasjonell tenkning. Dermed var de ikke plaget av spørsmål om tvil og gjennomføringsevne, slik moderne mennesker er. Hvis du var mektig nok til å tenke fornuftig, var du også mektig nok til å gjennomføre det.
Dette synet på fornuft fikk seg en knekk da bystatene ble erobret av romerriket. Byelitene ble nå tvunget til å adlyde en keiser langt borte, og da var det ikke lenger så lett for dem å påstå at fornuft, status og makt var det samme.
Men det virkelige oppgjøret med disse ideene kom fra kristendommen, mener Siedentop. Paulus kom fra en jødisk tradisjon som mente det var stikk motsatt: Fornuften tilhører ikke eliten, men Gud alene. Guds fornuft er så høyt hevet over vår fatteevne at det ikke har noe å si hvor mye status du har, vi må alle underkaste oss Guds vilje.
Paulus kombinerte dette med den hellenistiske ideen om at det finnes en universell menneskenatur. Så innførte han Jesus som nøkkelen som kan gi oss tilgang til Guds sinn og vilje. Den kristne sannheten er ikke noe en elite strekker seg opp mot og bare de kan forstå, men noe som selv strekker seg ned mot hver og en av oss og gjør aspekter av seg selv forståelig for oss. Gud er fornuft, men det er bare gjennom å ydmykt akseptere Jesus som bindeledd at du får tilgang på denne fornuften.
Fanget. Også Augustin så på ydmykhet som nødvendig for frelse. Vi har fri vilje, mente han, og vi ønsker ofte å gjøre det gode, men viljen strekker ikke til. Vi er fanget i et fengsel av dårlige vaner og moralsk svakhet. Viljen trenger Guds hjelp, som vi får gjennom bønnen. Og hvem som helst kan sette seg ned og be til Jesus.
Dermed var Gud, fornuften, sannheten og det gode tilgjengelig for alle. Det har ikke noe å si om du er jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri – alle er én i Kristus. Jesus ba oss til og med om å sette Gud over vår egen familie, en enda mer radikal idé i antikken enn i dag. I det apokryfe Thomas-evangeliet ønsket han å likestille menn og kvinner.
Antikk filosofi forutsatte at vi alle var ulike og forholdt oss til hverandre som familier og byer. Kristen filosofi forutsatte at vi var like og forholdt oss til hverandre som enkeltmennesker. Dette var en eksplosiv og undergravende tanke i sin tid. I dag kan vi kjenne det igjen som frøet til en idé vi selv tar for gitt: At vi er enkeltmennesker med fri samvittighet og personlige moralske plikter. Og at fornuften er tilgjengelig for alle.
Siedentop hevder ikke at dette idealet endret verden over natta, og at middelaldersamfunnet faktisk ble bygget på likhet. Det var snarere en kraft som lå bakt inn i den kristne tradisjonen og som sakte dyttet samfunnet vekk fra antikke idealer over mot noe vi kan kjenne igjen som moderne.
Antikkens helter var aristokrater og samfunnsbyggere, som Akilles, Odyssevs og Aineias. Kristne helter var ofte uviktige småfolk som stod opp mot makta, som Jesus og disiplene. Noen martyrer var adelige, men det var kun offeret for Jesus som betød noe, ikke hvilken verdslig status de hadde. Adelskvinnen Perpetua døde side om side med slaven Felicitas.
Idealet virket likevel. Den antikke eliten så på seg selv som ledere av et hierarki av borgere. Kristendommen prøvde å skape et nytt ideal, hvor eliten skulle beskytte de fattige og utstøtte. Dette var ikke nødvendigvis et ideal elitene fulgte, men det ble et ideal de måtte forholde seg til. Gjennom middelalderen snakket kirken mye om det gode kristne samfunnet, og dette idealet formet samfunnet nettopp gjennom at alle kunne se at det ikke ble fulgt.
På 800-tallet minnet biskop Theodulf av Orleans den frankiske eliten på at de hadde de fattiges svette å takke for sin rikdom, og at i Guds øyne er både rike og fattige underlagt de samme lovene. Vestfrankerriket forfalt til anarki på 900-tallet. Lavadelen begynte å oppføre seg som rene banditter. Kirken svarte med å innføre Gudsfreden og Guds våpenhvile, normer som satte grenser for hvor og når adelen kunne utøve vold. Dette utviklet seg videre til ridderidealet. Ridderen hadde opprinnelig vært lite mer enn en bølle. Nå skulle han bli en beskytter av de svake, lojal mot både sin herre og mot kirkens verdier.
Når Siedentop snakker om Europas kristne arv, mener han altså i stor grad en moralsk arv. Omtanke for de svake. Ydmykhet, og det å tjene andre. Tanken om at vi alle er moralsk likeverdige. Samvittigheten vår er fri, men vi har samtidig også en plikt til å velge riktig.
Klostre som politisk modell. Men han snakker også om en politisk arv, som han sporer tilbake til klostrene. De styrte seg langt på vei selv, og valgte sine egne ledere. I klosteret kom autoritet nedenfra, ikke ovenfra. En god leder skulle selv være en erfaren munk, og måtte ha evne til å lytte til sine underordnede. Å være munk var dessuten frivillig, iallfall i teorien.
Senere i middelalderen fulgte teologene dette sporet videre, og noen endte opp med noe som ligner det moderne synet på autoritet: Enhver leder for en organisasjon, enten det er en kirke, et kloster eller universitet, får sin autoritet fra medlemmene. Biskopen er ikke bispedømmets personifisering eller eier, men dets representant.
Debatten om autoritet ble ekstra aktuell da kirken endte opp med to, og en stund tre, samtidige paver på 1300- og 1400-tallet. Hvordan kunne man vite hvem som var den riktige paven? Fantes det grenser for pavens makt? Hva gjør man hvis paven blir en kjetter? Mange i kirken mente at løsningen på dilemmaet var et representativt styre av kirken.
Ideen vant ikke fram, men overlevde og utviklet seg videre. Siedentop mener at moderne liberal tenkning oppstod da sekulære tenkere begynte å bruke disse kristne ideene til å angripe kirkens egen autoritære struktur.
Gjenoppdaget tradisjoner. Også moderne juss har røtter i kirken, mener Siedentop. Den oppstod da kirken kom i konflikt med den sekulære makta og dermed ble tvunget til å tenke systematisk om lov og rett. Kirken gjenoppdaget de gamle romerske rettstradisjonene, bygget videre på dem, og justerte dem slik at de stemte overens med kristne verdier.
Resultatet ble rettsidealer vi fremdeles følger: Likhet for loven, bevisbyrde, ydmyke dommere som prøvde å forstå den tiltalte. Fordi så mye av den romerske loven var avhengig av hvem du var, hadde den lite rom for abstrakt tenkning. Kirkeloven behandlet alle som likeverdige individer. Dermed ble det lettere å følge moralske prinsipper til sin logiske konklusjon.
Et av de abstrakte prinsippene kristne jurister og teologer utviklet videre var naturretten, tanken om at alle mennesker siden skapelsen har vært født med noen grunnleggende rettigheter. William av Ockham mente at en av naturrettene er nettopp retten til å inngå og oppheve samarbeid med andre mennesker. Vi kan gå sammen om å opprette en organisasjon, og velge en leder, men vi kan også avsette lederen, eller tre ut av organisasjonen.
Råderett. Teologene diskuterte også eiendomsretten. Johannes XXII (pave i tidsrommet 1316–1334) mente at Gud hadde gitt Adam eiendomsrett over jorda, og at denne retten så hadde gått i arv til hans etterkommere. Eiendom var dermed ikke en naturrett, siden den kom inn etter skapelsen, men samtidig var det også umulig å avskaffe denne gudegitte arven. Fransiskanere som William av Ockham var uenige. Adam og Eva hadde hatt en naturrett til å bruke alt de trengte i Edens hage, men denne retten forsvant etter syndefallet. Eiendomsretten var noe som oppstod senere. Dermed var det fullt mulig for fransiskanerne å prøve å leve uten eiendom, slik Jesus og apostlene gjorde.
Middelalderen var full av nyanserte debatter som dette om lov og rett, individ og samfunn, moral og samvittighet, kirke og stat. Siedentops teori er at sekulære og liberale tenkere bygde videre på denne arven. De tok ideene om likhet for loven, samvittighetsfrihet, naturrettigheter og representativt styre og brukte dem til å skape det moderne samfunnet.
Og fordi de gjorde dette i opposisjon til kirken, var de ofte ikke klar over hvor mye de selv gjorde bruk av kirkens egne ideer.
Avslørende. Så langt altså Siedentops historiefortelling. Historikere har påpekt noen svakheter ved boka. De mener han hopper for kjapt over hva antikke filosofer som Platon og Aristoteles hadde å si om individet, at han lener seg for mye på historikere fra 1800-tallet i stedet for å bruke den nyeste forskningen, og at han snakker for lite om de autoritære sidene av middelalderkirken. Men innvendingen deres er ikke at han har sagt noe feil, men at han formidler noe sant og velkjent på en måte som kunne vært mer nyansert.
Med andre ord, som historie er dette interessant og for det meste riktig. Men så har boka altså også en normativ del. Et mål om å gi Europa en fortelling om seg selv. Denne delen er kanskje enda mer interessant, for hva den avslører om forfatteren og det Europa han henvender seg til.
Bøker om den kristne arven vår ender iblant opp som kirkesjåvinistiske prosjekter som prøver å vise at alt godt stammer fra kirken og at vi derfor bør vende tilbake til Gud. Dette er ikke en slik bok. Det er få påstander her som vil plage en tolerant, ikke-troende liberaler.
Derimot er det en god del i prosjektet hans som burde plage kristne. Det er ikke kirketriumfalisme vi finner her, men liberal triumfalisme i kirkelig drakt. Problemet er ikke at han gir kirken for mye av æren for liberalismen, men at han reduserer kirkens arv til liberalisme alene. Og da til en bestemt form for liberalisme som bare favner en liten flik av det politiske landskapet.
Idealet: USA. Siedentop står for en klassisk liberalisme som er sekulær, men anerkjenner sine kristne røtter. Den bygger på personlig frihet og personlig moral, og den er i opposisjon til marxisme, utilitarisme og islam. Han finner dette liberale idealet i USA. Der, mener han, har du et land som vet hva det står for og ikke er redd for sin kristne arv.
Europa står det verre til med, mener han. Vi har et angstfylt forhold til kirken. Vi tror at sekularisme bare er forbruk og materialisme. EU våget ikke engang å nevne kristne verdier i grunnlovsforslaget i 2002. Vi vet altså hverken hvem vi er eller hvor vi kommer fra, hevder Siedentop. Dermed har vi ikke noe svar å komme med på det han kaller utfordringen fra islam.
Dette er en forvirrende visjon. Og ikke bare fordi det amerikanske systemet han beundrer, har utført et mageplask i gjørma etter at boka kom ut i 2014. Boka er på en måte i konflikt med seg selv. Den historiske delen handler om fremveksten av den formen for liberalisme nesten alle europeere er enige om, fra konservative til sosialister. Men i den normative delen snevrer han inn visjonen. Nå snakker han snarere om en slags amerikansk konservativ liberalisme, hvor idealet er sterke individer og lokalsamfunn som klarer seg selv. Det er ingenting i de kristne ideene han skriver om, som peker mot akkurat denne formen for liberalisme. Den er bare én av mange arvtagere. Men han skriver som om den er den eneste. Det er et ideologisk kuppforsøk.
Kanskje handler dette mer om identitet enn om ideologi. Siedentop er bekymret for islam og Kina. Vi europeere må vite hvem vi er, mener han, slik at vi kan tale med en klar stemme i den globale samtalen. Det er i og for seg riktig, men det er også en tilsnikelse. Selvsagt må vi kjenne til våre kristne røtter. Men Siedentop vil også skrive dem inn i EUs grunnlov. En grunnlov er ikke historie, men føringer for framtiden. Hva er grunnen til at europeere er skeptiske til å nevne kristendommen i grunnloven? Neppe at de alle er uvitende om historien. Snarere at de har en visjon om et Europa som er åpent for alle livssyn, også islam.
Innsnevrer. Kristne kan nok oppleve det som smigrende å bli gitt en så sentral rolle i europeisk identitet som Siedentop ønsker. Men prisen de må betale, er at de må underordne seg en politisk visjon som bare har plass til deler av den mangfoldige kristne tradisjonen. Igjen er dette en bok som motarbeider seg selv. Siedentop skriver mye om kristendommens moralske revolusjon, så som hvordan kirken jobbet for å få elitene til å bry seg om de svake og fattige. Teologen Huguccio hevdet på 1100-tallet at i en nødsituasjon står de fattiges behov over eiendomsretten. Noen steder ble dette implementert i form av at fattige kunne gå til biskopen og be ham om å kreve hjelp fra de rike. Fransiskanerne og andre grasrotbevegelser drømte om en verden uten eiendom, hvor mennesker levde enkelt og delte ressursene mellom seg etter behov.
Dette er ideer Siedentop kunne knyttet til både kommunisme og sosialisme, sosialdemokrati og kristendemokrati, til katolsk sosiallære og protestantisk postmillenarisme. Med andre ord, til debatter som er ekstra spennende fordi de fortsatt pågår.
Men det eneste Siedentop tar med seg herfra, er det mest banale: Ideen om at vi alle er individer med samvittighetsfrihet og moralske plikter. Hva går disse pliktene ut på? Desto nærmere fortellingen kommer vår egen tid, desto mindre har han å si om kristendommens moralske revolusjon. Man får inntrykk av at den er over. At alle eksplosivene i Det nye testamentet sprengte seg ferdig en gang i middelalderen.
Dette er en grei tanke hvis du deler Siedentops politiske visjon. Den bør være vanskeligere å godta hvis du tror at det fortsatt ligger noe udetonert i «vend det andre kinnet til», «de siste skal bli de første» og «det du gjorde mot disse mine minste, gjorde du også mot meg».
Kirken bidro til å skape individet slik vi forstår det i dag. Den er dermed en del av grunnmuren vår. Spørsmålet den bør stille seg i dag, er om den også har noe å fortelle oss om hvordan vi skal behandle andre mennesker og verden vi lever i, eller om den skal nøye seg med å styrke selvbildet til europeere som er bekymret for islam og Kina.