Søte sekunder i munnen.
Årevis på lager rundt midjen.
Vi lever i et samfunn fiksert på dietter, og slik kan det lyde når det advarer oss mot fristelser, fedme og fall.
Vår tids nesten religiøse forventninger til kostholdet er utgangspunktet for denne utgaven av STREK, som belyser forbindelsen mellom jord, mat og frelse. Det livsstilsindustrien jakter på, er riktignok en svært dennesidig frelse, som Emma Audas er inne på i sin tekst. Men trendene får fort en aura av noe eksistensielt, og da ser det ut til at det bare er det kristne kjernespråket som duger. Fra profilene innen mat og livsstil hører vi derfor stadig om forsakelse (avstå fra burgere på Shell!), hva synd er (sjokoladetrøfler), og hva forløsning er for tarm, sinn og sjel (spis mer fiber).
Påminnelse.
Engasjementet har både sine oppsider og sine grøfter. Det er ikke tvil om at både folkehelsen og klimaet ynker seg under kjøttvekta vår, og roper på lettelser. Samtidig evner ikke den mest avanserte kur i verden å stille sjelens sult, om det først og fremst er den som verker.
For kirken kan «kostholdshysteriet» også tjene som påminnelse om dens egen tro, om hvordan Gud på slående vis binder sin handling i verden til mat, bordfellesskap og drikke. Her blir han veldig fysisk, og urovekkende konkret.
Begynner man først å bla i den bibelske matkulturen, bugner det. Bare sider ut i Første Mosebok henger den forbudte frukten der, lett å like og plukke. Litt etter hører vi om kjøttgrytene i Egypt, deretter om ørkenvandringen med tørst og sult og manna og vaktler dalende fra himmelen. Så åpner det seg, landet som flyter av melk og honning; snart reiser det seg et tempel der med en omfattende matofferkultus – slaktekniver, kjøttgafler og strenge regler for tilberedning.
I Det nye testamentet møter vi Jesus som faster i 40 døgn og nekter å forvandle steiner til brød. Vi møter også helt andre sider ved ham, «storeteren og vindrikkeren», rabbien som fester med de utstøtte, og gjør vann om til umåtelige mengder vin.
Det demrer.
I denne vrimmelen av matscener er det et par som stikker seg ut. Her er det som om maten åpner øynene, mer enn svelget.
Ta paradishagen, der Eva og Adam har gnagd i seg frukten, og står igjen med stilken, kjernehuset og en esende smak av fordervelse.
«Da ble øynene deres åpnet», står det. Og det de ser – blir nødt til å se, som i langsom kino – er hvor nakne de er i møte med katastrofen de har satt i bevegelse.
Også ved måltidet etter vandringen mot Emmaus er det noen som får øyne å se med. Jesus, nyss oppstått fra graven, hadde slått følge med to av disiplene, og i timevis prøvd å få dem til å kjenne ham igjen som selve hovedpersonen i Messias-fortellingen. Men nei.
Først når det blir kveld og de har ham til bords på vertshuset i Emmaus, er det noe som demrer. Han tok brødet, står det, og ba bordbønnen. Deretter brøt han brødet i passende store leiver og rakte dem.
Stemmen fra påskemåltidet!
Gesten, den natten han ble forrådt.
«Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen.» Og dødens verden ble aldri mer den samme.
Slik er det. I det mest opplagte et menneske vet, at det må spise, gjemmer de bibelske beretningene noen av de sterkeste erkjennelsene livet har å by på. Undergang og frelse. Fall og oppreisning.
Når du spiser, forteller den kristne troen oss, er det livets innerste realiteter du tygger på.
At vi er skapninger, prisgitt den fruktbarheten Skaperen har nedlagt i luft, vann og jord.
At vi ikke kan bunkre liv, men dag for dag, frokost for frokost, må komme med våre tomme munner og mager og håpe at noen, nok en dag, unner oss maten – og gleden ved å spise!
At livet på jorden er en offersyklus, der alt levende, før eller siden, må finne seg i å bli til føde og liv for andre. Alle må vi spise, og alle må vi finne oss i å bli spist, som Norman Wirzba er inne på i boken Food and Faith – i ytterste forstand slik Kristus uttømte seg selv til liv for verden.
For også den levende menneskekroppen er et årelangt festmåltid for alle mikroorganismene som bor i den, som renoverer oss og bryter oss ned. Og skulle noen ta oss av dage og grave oss ned i skog eller mark, fortsetter vi å røpe hvor nærende vi er. Er etterforskerne våkne, vil de saumfare terrenget for jordflekker med påfallende frodig plantevekst; følger de retningen på røttene, vil de ofte peke ut den døde.1
…
Vi ville blitt unødig slanke om vi skulle tatt alt dette inn over oss hver gang vi satte oss til bords. Men om vi ikke skal bli «demente» konsumenter, sløvet for sammenhengene vi lever i og av, trenger vi stoppeffekter.
Bordbønnen er et sånt stopp. Et øyeblikk der en stor kjærlighet kan rekke å flagre, sommerfuglaktig, i rommet rundt oss – før den lander på voksduken, vipper litt med vingene og viser oss stunden slik den egentlig er.
Også på andre måter er spisebordet et univers i miniatyr. Med Nugattien og kaffen, dåsene av tunfisk og hakket tomat, kneippbrødet og avokadoen følger det fortellinger, intrikate beretninger om lavtlønnet slit, big business og belastet økologi. Ved bordet er de usynlig til stede, både bonden som nærmest kysser sine vekster opp av jorden, og industri-oksen, stående til knes i sine egne ekskrementer.
En gang imellom trenger vi å tenke igjennom vår rolle i alt dette, og bruke både våre handlelister og våre stemmesedler til å dytte ting i riktig retning. Og kanskje noen kvadratmeter med kjøkkenhage kan lære oss det ettertanken ikke kan?
…
Alt dette peker også mot nattverden. Her renner bord og beger over av Guds giverglede, her kommer han oss skremmende nær, tar bolig i oss. I brødet gir han oss seg selv å spise, i vinen oppløser han våre synder. Der vår fysiske mat bare nærer oss et døgn eller tre, plasserer den himmelske maten oss i en livsstrøm uten ende. Som Andreas Døvik er inne på i sin betraktning lenger ut i STREK: Der ved alterringen forvandles også vi – til vin og brød for dem rundt oss, og for verden.
- Vil man dypere ned i denne fascinerende materien, er STREK nr. 4, 2008 («I dødens lys») et sted å grave.