Jeg tror grunnen til at så mange er så redd for stillheten, er at de tror at de må besøke Henne alene.
Stillheten er bønnens mor. Men hun kan dessverre oppleves skremmende og vanskelig. Ikke bare fordi vi er så rastløse og lever i en kultur som tilber mange av hennes fiender, men fordi hun setter oss i kontakt med vår sårbarhet, som vi instinktivt forsøker å flykte fra. Hun er som en ungdomsskolelærer vi holder oss unna fordi vi skammer oss over at vi ikke gjør lekser. Vi vet at hun vil oss godt, men vi holder henne likevel på avstand.
Men slik behøver det slettes ikke være. Jeg tror grunnen til at så mange er så redd for stillheten, er at de tror at de må besøke henne alene. Men det er det ingen grunn til. Det er mye lettere å bli kjent med henne om du lar en av vennene hennes introdusere henne for deg. La meg foreslå tre av dem: De heter naturen, Salmenes bok og Jesusbønnen.
En populær venn av stillheten er naturen. De to har en lang historie sammen og kjenner hverandre godt. Naturen føler seg alltid ekstra fin når stillheten kommer, og den prøver alltid å overtale henne til å bli med på tur. Når de to er sammen blir naturen så vakker og glad at den begynner å synge. Den synger om Skaperens godhet og om hans nærvær i alle ting. Om hans hellighet og storhet. Og stillheten er verdens beste lytter.
Tekst skrevet av William Grosås. Du kan lese hele teksten i det nyeste nummeret av STREK.