Del 1:

Det vil si, mange rundt i verden vil nok heller tenke ham som et overflødighetshorn, en som skulle ha lite å tørste etter.

Den tidligere erkebiskopen av Canterbury – og dermed overhode for verdens 80 millioner anglikanere – er forfatter av et 50-talls bøker og verker; den akademiske karrieren er i verdensklasse og rommer toppstillinger ved både Cambridge og Oxford; han leser 11 språk og snakker mange av dem, utgir poesi og synger Händel-arier med basstung røst.

Som erkebiskop sto han over den britiske statsministeren i rang, og flagret i allverdens medier med sin gylne bispekåpe da han viet Kate og William. Baron er han også, Lord Williams of Oystermouth, og medlem av det britiske Overhuset. Men aldeles ingen østers, han taler og foredrar i alle verdensdeler, ofte uten manus. Som erkebiskop kunne han småløpe ut av bispekontoret ved Lambeth Palace i London på vei til et eller annet celebert foredrag, og spørre sekretæren: «Hva var det nå jeg skulle snakke om?» 

Rowan Williams er også et leit tilfelle for dem som liker båser. En lett hippieaktig aktivist for klima, nedrustning og sletting av u-landsgjeld, som også er en garvet bønnens mann, en som «flyter over av det stillhetens liv han har forpliktet seg til.» Og som altså besitter en spesiell gave, ifølge biografen Rupert Shortt: «Fra tid til annen har menesker av svært ulik bakgrunn observert det: Å møte erkebiskopen etterlater dem tørste etter å be mer. Det er en sjelden egenskap.»

Det slutter ikke der. Han har kjempet for aksept av homofilt samlevende prester i de anglikanske kirkene i England og Wales, men stilte seg avvisende til likekjønnet vigsel, og er samtidig medlem på livstid i en organisasjon som kjemper mot abort.

Og akkurat nå, dagen etter at statsminister Boris Johnson låste britene inn i Covid-regimet sitt, vaier det rufsete hodet hans foran et webkamera, fint strømmet til STREKs hjemmekontor i Ski, Norway. 

Holder fortet

Dr. Williams er lett euforisk. 

Han har klart det. 

Det vil si, han har klart å oppnå kontakt og lyd og bilde på de der Skype-greiene, selv uten hjelp fra sekretæren sin eller «datagutta» ved universitetet i Cambridge. I går sendte han, som så mange andre rektorer og sjefer, alle de ansatte hjem til en kontortilværelse på soverom og i sofaer, og holder fortet på det 600 år gamle Magdalene College nesten alene.

Stablene vokser

Rotet på kontoret hans blir neppe mindre av akkurat det.

– Stablene av bøker på gulvet der inne blir bare flere og flere, ler han. – Du ser snart ikke gulvteppet.

Men ikonene, «bønnevinduene» hans, lyser fortsatt fra veggene, i gull og blått og rødt. Dem er det mange av, inkludert favoritten, ikonet noen russiske nonner har gitt ham i gave. Det avbilder Serafim av Sarov, død i 1833. Den russiske kjøpmannssønnen tilbrakte mesteparten av livet som eremitt i de dype skoger, og etterlot seg varige avtrykk i russisk kultur.

For de som søkte Serafim i sjelesorg, antar jeg at bjørnen vakte en viss … uro.

– På ikonet har Serafim fått besøk av en bjørn. Den kom visst stadig og satte seg hos ham, sier Williams, og lar et smil snerte øyekroken. – For de som søkte Serafim i sjelesorg antar jeg at dette vakte en viss … hm … uro. Men denne rare, enkle og uskolerte mannen fikk altså en overveldende betydning som starets, åndelig veileder og omsorgsgiver.

– Sier sånne som Serafim deg noe om hvordan Gud forandrer verden? 

– Ser vi i Skriften, virker det som om Gud aller helst endrer verden ved å invitere. Jeg tenker på det mektige bildet «Se, jeg har satt foran deg en åpen dør.» Noen dras mot en ny mulighet, noe Gud åpnet for dem: Abraham drar fra Ur i Kaldea, Moses leder folket ut av Egypt: De går gjennom den åpne døren. Hvordan invitasjonen oppfanges – i noens hjerte eller fantasi – det vet vi ikke. Men vi ser det skje.

På gløtt

Williams blir varm i trøya. 

Det berømte buskaset over øynene hans begynner å dirre som en tujahekk i sommerbris. Han har det med å heise på stasen når poengene trenger et ekstra løft, som var øyenbrynene vinger, klare for take-off.¹

– Og den ultimate invitasjonen, fortsetter han. – Altså, den åpne døren er selvsagt Kristus selv: Veien. Sannheten. Livet. Når du stiger gjennom den døren, viser det seg at Jesus er så fullstendig viet til invitasjon og velkomst at det kaster om på hele landskapet rundt deg. Som kristne er vi, antakeligvis, kalt til ikke bare å lytte til denne invitasjonen, men til å «gjøre kropp av den.» Sammen. Vi er kalt til å la den bli en del av Guds store, kollektive endringsarbeid i verden.

– Hvilken plass har bønn i alt dette? Hva er poenget med å be?

For meg er dette hjertet i all bønn: å holde døren åpen.

– Poenget med bønn er nøyaktig dette, tenker jeg: å akseptere Guds invitasjon og gjengjelde den. Invitere Gud hjem til seg, slik Sakkeus gjorde, eller Matteus, tolleren. Bønn handler alltid om dette, utveksling av invitasjoner. Du ber fordi du fester lit til at noe står på gløtt, og at det faktisk er rom for deg i Guds nærhet. For meg er dette hjertet i all bønn: å holde døren åpen, kjempe for at den forblir åpen. At den ikke sperres av skrammel og småting, av bekymring, angst og selvopptatthet.

– Men hvorfor – hvis det å be er så positivt forvandlende og viktig – er bønn så frustrerende for mange? Noe bare de færreste fikser eller begriper …?

…

Fikser? 

Han har hørt det før. Lar spørsmålet godgjøre seg.

«Fikser» man bønn, er det neppe bønn man bedriver, mener Rowan Williams.

Rolig forklarer han, slik han gjorde det for to desillusjonerte menn i 30-årene i en podkast om bønn i 2017². Bønn er noe man lar Gud nære og kultivere i seg. Det er noe man lar vokse i seg. Med «alt som følger med når et menneske modnes»: Erfaringer av tap. Forvirring. Glede. Forventninger som frustreres. 

Kjennes det vanskelig å be, er det ikke fordi Gud vil det sånn, sier Rowan Williams til de to.

Nei, det er vanskelig fordi det å vokse som menneske er vanskelig. Fordi kjærlighet er vanskelig. Fordi tro fordrer tillit, og tillit er vanskelig. 

Get used to it! sier Williams skolemesteraktig til de to podkasterne. Om dere vil «leve fullt og helt», er bønn veien, dens gleder og frustrasjoner er frukter på samme tre.

Livet på spill

Særlig kretser Williams rundt tillit, som for den tidligere erkebiskopen ofte er et viktigere ord enn tro (belief), det siste smaker for mye av kognisjon, tankemessig tilslutning, mener han. Det avgjørende spørsmålet i all bønn er: «Kan jeg stole på Gud?» 

Og for mange, mener Williams, er svaret: «Kanskje jeg faktisk ikke kan det.» 

De føler Gud er ute etter å ta dem, eller egentlig ikke vil dem vel, eller kanskje ikke er særlig interessert. 

Da kan vi med fordel snu spørsmålet, sier den tidligere erkebiskopen: «Hva må til for at jeg skal få tillit til Gud?» Begynne å nøste der, anbefaler han, for eksempel i boka Tokens of Trust, der teologen guider uskolerte lesere gjennom lagene i den apostoliske trosbekjennelsen.

 Hvis man da, skriver han, tar for seg beretningene om Jesus, vil man oppdage en som virkelig setter sitt eget liv på spill for å vise at Gud er helt til å stole på.

Grabbe, flykte

Overfor STREK tar han en annen rute inn i dette med å fikse bønn.

– Vårt grunnmodus som mennesker er kamp og flukt, eller som mine buddhistiske venner sier, havesyke og aversjon. Målet er å bevege seg til et sted der vi verken forsøker å grabbe noe eller flykte fra det, men bare sitter der i det som nå en gang er. Det er hardt arbeid. Det varer livet ut. Du kan glemme å komme til stedet der din bønn er fri for distraksjoner og kaos. 

Men noe kan du gjøre, sier han.

– Etter som årene går oppdager du lettere hva slags tanker og innskytelser som trigger kaos og distraksjoner, slik at du kan avskjære dem. Og så kan du være litt bevisst på pusten din. Passe på å sitte eller knele i en stilling der du kjenner deg komfortabel og i balanse. Og så gjelder det bare …

Så gjelder det, kort og godt, å møte opp. Igjen og igjen. 

Williams lar konklusjonen henge litt, før han lander den.

– … å møte opp. Kort og godt. Møte opp, igjen og igjen. 

– Hvordan ser din egen bønnepraksis ut? Eller pirker jeg da i noe som er for intimt?

– Nei, slett ikke … Jeg har et rom i kjelleren hjemme som er en god plass for bønn. Til vanlig begynner jeg klokken sju. Først går jeg langsomt rundt i rommet, slik at jeg roer åndedrettet mitt og blir mer sentrert. Deretter sitter jeg i ordløs bønn eller meditasjon i 30 til 40 minutter. Så går jeg over til forbønn, der jeg lar alle jeg vil ha med meg inn for Guds påsyn passere for mitt indre blikk. Dette varer en stund til, og når jeg gjør det, tar jeg gjerne prostrasjoner (å legge seg langflat, med pannen mot gulvet, red. anm).

– Hvorfor det?

– Jeg vet ikke. Det kjennes bare godt å gjøre det. Og så får jeg byttet stilling etter den første, sittende økten. Og når forbønnen er over, er det kanskje litt åpen tid før chapel, morgenbønnen med studentene i college-kapellet. Da ber jeg sammen med studentpresten og en par–tre studenter; i helgene er vi en god del flere. Så, tidlig på kvelden, leser jeg kveldsbønn fra vår kirkes bønnebok. Og får jeg det til, samler jeg meg i en stunds stillhet før jeg legger meg. Men det siste der er jeg ikke så veldig god til.

Trenger ikke boble

– Hva ser du som de vanligste misforståelsene rundt bønn?

– Den mest opplagte er den om bønn som et forretningsmøte. Man sier: «Gud, her er agendaen. Utfallet vi ønsker er sånn eller sånn.»

Da gjør man bønnen instrumentell, påpeker Williams. Den blir et redskap for å oppnå et eller annet. Enten det er for oss selv – en endring, en opplevelse, kanskje – eller for noen andre. Da søker man gevinstene, mer enn Gud selv.

En annen vanlig misforståelse er at bønn bør være ledsaget av «ekstatisk-vidunderlige følelser.»

– At den bør boble over av glede, kjennes som en fullkommen omfavnelse. Well … sånn er det ikke. Den vil stundom også være kjedelig, slik så mangt i livet er.

– Hvorfor er den da verd innsatsen?

– Fordi du trenger den, ja, du trenger den. Utfordringen er å bare være der, så fullt og helt du kan.

– Apostelen Paulus forutsetter et sted at vi ikke vet hvordan vi «ber rett.» Han sier noe om at «Ånden kommer oss til hjelp» og ber med «sukk uten ord.» Ber virkelig Ånden i oss?

– Ja. Det Paulus sier her er kraftfulle saker.

– Prøver du å se for deg dette, at Ånden ber i deg?

– Ja, på en måte. Når jeg prøver å be over litt lenger tid, prøver jeg å la åndedrettet falle inn i en mer langsom og – for dette formålet – bedre rytme. Det er som om jeg tillater eller sier ja til noe som skjer i dybder av meg jeg ikke kan favne. Jeg lar det komme opp, lar vannet stige i meg.

Frø

– Opplever du noen gang å høre Guds stemme når du ber?

– Nei, jeg hører ikke stemmer. Det jeg satser på er at Gud, i den tiden jeg setter av til å være i hans nærhet, kanskje sår noen frø, noen innsikter. Og noen ganger dirrer det kanskje ekstra sterkt i disse frøene. Men «høre Guds stemme»? Hvem skulle ikke ha ønsket seg det når man er i store vansker …?

– Du omtaler bønn primært som noe som går fra Gud til oss, noe vi skal ta imot og gi plass til. Hva med de øye-blikkene da du bare tigger Gud om hjelp, «nå må du bare gripe inn!»

– Det skjer jevnt og trutt, det. Uttalt eller uten ord. Det er viktig å gi utløp for våre behov, våre bekymringer og vår frykt – sett navn på dem. Deretter ser du dem, så å si, rakt i øynene. Så vipper du dem over slik at de blir liggende på siden.

– Hva?

– Du tilter dem. Det jeg mener er at jeg skaper et øyeblikk der jeg erkjenner at ja, nå har jeg dette gående i hodet mitt. Så sier jeg til bekymringen: Du er sett! Men i stedet for da å jage problemet, stupe etter det ned i kaninhullet, som vi sier, gir du deg selv litt tid til å se etter hvordan saken stiller seg i Guds lys. 

– Kan du gi et konkret eksempel?

– Si at bekymringen slår inn under morgenbønnen. Klokken 07.17 begynner jeg å bale med et møte jeg skal ha med noen på ettermiddagen, et litt svett og ubehagelig møte. Kverna går i gang: Hvordan kommer det til å gå? Hva skal jeg si? Og hva kommer motparten til å si? Ok … Da vipper jeg bekymringen over på siden, og lager et rom for Guds nærvær i det som venter der fremme. Når jeg så kommer til møtet, er jeg fokusert og klar til å møte tingene slik de nå faktisk spiller seg ut.

«Sånn er været i dag»

– Hva med dagene da det kjennes som du ber til en murvegg?

– Jeg vet hva du snakker om …

– Når alt kjennes dødt?

– Først og fremst: Jeg stikker ikke av. Jeg stiller til bønn, uansett. Jeg antar bare at sånn er været i dag. Du vet, noen dager regner det, noen dager ikke. Og så minner jeg meg selv på at det som kommer fra Gud ikke er avhengig av min evne til å føle at det kommer. 

På sånne dager er det godt å ha liggende minner fra bedre dager, sier Wiliams. Dager da du oppdaget at nei, Gud var ikke forsvunnet, selv om det en stund hadde kjentes slik. 

– Å be kan noen ganger kjennes som å sette seg stadig dypere fast i selvopptatthet, den blir en løpende selv-evaluering: «Ber jeg slik man bør?» «Er jeg virkelig ærlig nå?» «Er jeg ekte?» Altså jeg, jeg, jeg.

– Jeg skulle ønske jeg hadde en formel som løste det der.

– Har ikke noen laget en utvei? En app, kanskje?

Williams humrer.

«Se meg, Gud. Se, for en suppe!»

– Noen burde lage den appen … Men nei, dessverre. Det beste jeg kan bidra med er vel en bønn som er mye brukt i Den ortodokse kirke, kjent som Jesus-bønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg, en synder.» Den kan du be. Når du merker at du vikler deg inn i disse flokene av selvopptatthet, skjær igjennom, si: «Gud, forbarme deg!» Altså: Jeg har ikke noe å stille opp med. Se meg, se for en suppe! Men her er jeg. Og du, Gud, bare du vet hva som bor i meg. Bare du vet om det fortsatt er noe der inne som oppriktig vender seg til deg. 

Symptomer på vekst

– Du snakker om bønn som noe man lar vokse frem i seg. Hvordan arter det seg når noen vokser i bønn?

– Jeg tenker det handler om økt appetitt. Du merker, sterkere, at du har lyst å be. Hvis appetitten ikke tiltar over noe tid, vet du at noe mangler. En som modnes i sitt bønneliv vil bli mindre hårsår i relasjonene sine, mindre vanemessig defensiv; det bør man kunne forvente. Men det lar seg – heldigvis – ikke måle eksakt. Det ville være forferdelig om man kunne si: Ja vel, nå er jeg på det og det nivået.

– Snart svart belte i bønn?

– Akkurat. En typisk begynnerfeil, det der …

Rowan Williams blar seg tilbake i tid, til da han var rundt tyve. Hjemme i Oystermouth i Wales hadde tenåringen en «usedvanlig fin» lokal anglikansk prest, James Edmund Crowden Hughes, som blant annet inspirerte ham til å etablere en fast praksis med morgenbønn. Williams tumlet på denne tiden med tanken om å bli munk, inspirert av besøk hos benediktinerne på Isle of Wight.

– Jeg var opptatt av å stå på, klatre til neste level, omtrent som i et dataspill. Men, men, det er virkelig ikke slik ting henger sammen. Vel så utfordrende er det den hellige Teresa av Avila³ minner sine lesere på i, jeg tror det er i Den indre borgen: I bønn beveger du deg enten fremover eller bakover. Det finnes ikke noen posisjon der du står stille.

– Du kan ikke være på standby?

– Nei. Du kan ikke sette ting på vent. Enten åpner du deg mer og mer, eller så glir du vekk.

Det er en tanke å bli våken av, lys våken!

Ikke rømme

– Forresten, lærer vordende prester i Church of England å be, sånn for sin egen del? Inngår det å lære seg å be i utdannelsen?

– Ja, i alle fall ved en del av våre colleges. Vi forventer at våre vordende prester inngår i en gruppe som danner og former dem innen det grunnleggende ved det å leve som kristen – inkludert det å lære å be. De undervises også i hvordan kristen spiritualitet har utviklet seg gjennom tidene. Så anbefaler vi dem alltid å ha en åndelig veileder, det er rutine for de aller, aller fleste. Og skal de bli prester, forventer vi at de har latt seg veilede.

– Hva slags endring har du sett hos dem som gjennomgår denne prosessen?

– At de ble mer realistiske i sitt syn på seg selv, på sine svakheter og sin styrke. De lærte å ikke å rømme fra sine nederlag, å ikke være redd for dem, men se dem i hvitøyet. Hos de fleste av dem, tenker jeg, slår det inn at en prest ikke må la seg sluke av angst for tjenestens resultater og utfall. Som prest er det ikke din oppgave å løpende sikre deg menighetens oppmerksomhet. Snarere å holde fellesskapets oppmerksomhet rettet mot Gud. Jobben er ikke, i og for seg å «være effektiv», utrette en hel masse ting …

– I de ti årene da du var erkebiskop av Canterbury, hva gjorde byrden og presset med bønnelivet ditt?

– Ansvaret gjorde at jeg kjente det ekstra avgjørende å be. Jeg bare måtte. Vi snakket om murvegger her i sted. Jeg møtte plenty av sånne. Og det var lange perioder der heller ikke bønnen ga særlig mening. For meg ble det fullstendig avgjørende å vite hvem jeg har å vende meg til, hvem jeg til syvende og sist står ansvarlig overfor: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra. Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.» Den tanken lyste opp i meg i disse årene, svært skarpt. 

Wiliams tenker seg om i et kort sekund. 

«Jeg har det altfor travelt til å be mindre enn to timer hver morgen.»

Eerkebiskop Desmond Tutu

– Desmond Tutu, daværende erkebiskop i Sør-Afrika, brukte å si: «Jeg har det altfor travelt til å be mindre enn to timer hver morgen.» Min versjon er: Jo travlere du har det, jo mer må du be.

…

Rowan Williams omgir seg med en røslig ro, noe mildt og samtidig stabbesteinsaktig. Han har god klaring til seg selv; «ydmyk» og «lyttende» er ord som går igjen i biografiene.

Disse egenskapene har blitt satt på harde prøver, ikke minst i tiden som overhode for 80 millioner anglikanere på alle verdens kontinenter, fra Storbritannia til Salomonøyene. Det var i perioden mellom 2002 og 2012. Spenningene i synet på homofilt samlevende prester vokste til bristepunktet, det var nummeret før full splittelse. Erkebiskopen kastet sitt personlige syn til side, og satte alt inn på å hindre de hissigste fløyene – ikke minst provinser i Nord-Amerika og Afrika – fra å slamre dørene i fjeset på hverandre.

Det klarte han, med nød og neppe, og kompromisser som utløste krass kritikk fra begge sider. Blant annet tok Williams i bruk et grep biografen Rupert Shortt kaller et «mesterstykke»: I 2008 la han inn en tre dager lang retreat som åpningsfase for den globale Lambeth-konferansen, der tilsynelatende uforenlige posisjoner var ventet å koke over. 670 biskoper⁴ tilbrakte tre dager i stillhet og bønn, supplert med en serie bibeltimer der Williams utdypet alle «Jeg er»-ordene til Jesus. Deretter sørget han for at alle måtte snakke sammen i teologisk og geografisk blandede smågrupper, såkalte indabas. Dypt uenige parter begynte å se hverandre med nye øyne. «Vi ba, gråt, lærte og lo sammen», sa en av de liberale frontfigurene, biskopen Katharine Jefferts Schori.

Men fredsarbeidet kostet. 

For Williams var det som å «utholde en langtrukken form for tortur.»

Sagt om tiden som erkebiskop

Williams beskrives som en «innadvendt type med en massiv, sosial samvittighet.» Nå stagget han splittelsen ved å stille seg i sjelelig spagat – ved så å si å la seg gjennombore av den dype, gjensidige mistilliten mellom fløyene. For en følsom type som Williams var det som å «utholde en langtrukken form for tortur», skriver biografen Shortt. Rowans ektefelle, Jane Williams, sa på den tiden til venner at hun fryktet han kom til å ta sin død av det.

At han som leder verken var utpreget strategisk eller beslutningssterk, bidro til at prosesser kilte seg der de kanskje ikke trengte å ha gjort det. Det sier Williams selv når han ser seg tilbake.^{5 6}

…

Roen hans fikk også brynt seg kraftig den 11. september 2001, under nine eleven. 

Da to kaprede passasjerfly dundret inn i tvillingtårnene på World Trade Center, befant Rowan Williams seg bare 100 meter unna, i 21. etasje på 74 Trinity Place. Han var hentet dit som taler på et dagsseminar om bønn for et tjuetall åndelige veiledere fra ulike deler av USA.

Da det første flyet traff nordre tårn, trodde flokken det handlet om en ulykke. Seminaristene samlet seg, måpende, rundt en TV-skjerm med live-nyheter fra åstedet.

– Man kan trygt hevde, sier Williams, og smiler skjevt via webkameraet, at våre bønne-skills ble satt under press akkurat da … Og ja. Vi ba. 

Williams ble spurt om å lede an. De satte seg på gulvet, tok hverandre i hendene. 

Vert for seminardagen, pastor Fred Burnham, gjenforteller disse minuttene slik:

– Da han begynte å be, var det som om vi gradvis falt på plass. Han ba ikke bare rundt det som opplagt meldte seg da – redslene som utspant seg der ute. Han begynte å løfte angsten i den enkelte av oss opp til Gud. Ordene hans var som balsam.⁷

Innhentet av røyk

Etter 20 minutter raste det nordlige tårnet sammen i en kaskade av røyk, glass og støv; bygningen de satt i skalv, TV-skjermen gikk i svart. Da den blinket til liv igjen noen minutter senere, ante de dimensjonene; de var havnet i en krigssone.

Snart tordnet fly nummer to inn i tårnet som sto igjen. Røyk og sot begynte å velte inn i seminarrommet. Noen fant en bunke pledd som de rev opp og brukte som provisoriske munnbind. For å ta seg ut, søkte flokker av deltakere seg til en trappegang på baksiden av bygningen. Også der ble de innhentet av røyken. Fem eller seks av dem ble nå stående på en trappeavsats. De ante ikke hvor det var best å søke seg, samtidig som røyken var i ferd med å bli kvelende tett. 

En i gruppen, Elizabeth Koenig, la nå armen over skulderen til Rowan Williams, han fulgte på med sidemannen, og snart sto de der i røyken, tett omsluttet og hostende.

– Der, ansikt til ansikt med døden, dannet vi en kjærlighetens sirkel, forteller Burnham. – Vi forsonet oss liksom med at vi skulle dø. Frykten forsvant. Det er en livsforvandlende erfaring.

Brått hørte de nå ropene fra politifolk som hadde sprengt seg inn i sjakten og beordret dem nedover mot første etasje: Tårn nummer to kunne kollapse når som helst.

Barneflokken

Da de omsider skulle ta seg ut av bygningen, møtte de et mylder av barnehagebarn og -ansatte som prøvde å gjøre det samme. Ut i gatene bar det med dem alle, leiende og bærende på livredde smårollinger. Rowan Williams dro med seg en kvinne som var lammet av panikk. Flokken styrtet langs Greenwich Street, og var ikke kommet mer enn et par kvartaler mot et antatt tryggere område før tårn nummer to kollapset, og sendte en voldsom sky av vrakmasser etter dem.

Første og beste sted å søke ly var en brakkerigg like ved. 

– Der stormet vi inn, og ble tatt imot av en gjeng bygningsarbeidere. Jeg glemmer aldri en av disse karene som nå – han ante jo ikke hvem vi seminarfolka var – bare sa: «Hey guys, we need to pray.» Så la han armene sine rundt et par av oss og begynte å be. Det ble en svært rørende stund. Det hører med til bildet at barna, før dagen var omme, var trygt forent med foreldrene sine.

– «Virker» bønn da, midt i et nine eleven?

«En så intens erfaring har det med å avsløre hva som er tøv.»

Om nær døden-erfaringen på Manhattan 11. september 2001

– Jeg antar svaret er ja. I den betydningen at det aldri føltes tomt eller meningsløst å be underveis i alt dette. En så intens erfaring har det med å avsløre hva det er mening i og hva som er tøv. I de forferdeligste øyeblikkene – da vi trodde vi skulle dø … ja, når du da kjenner at du kan be, forteller det meg at det ikke er fiksjon. Det er ekte saker.

---

«Dette er min kropp»

Del 2:

Palmesøndag kveld, 2019, i hjertet av London: Dr. Rowan -Williams, kjent fra tiden som erkebiskop og overhode for verdens 80 -millioner anglikanere, sliter buksebaken mot asfalten utenfor St. Paul-katedralen. Rundt ham sitter en hop av hardcore miljøaktivister fra Extinction Rebellion. De skal ta sin tørn i «Den globale oppstanden» for klimaet – den varer påsken ut.  Det brygger opp til «direkte aksjon» og sivil ulydighet, kunstnerisk baluba og ulende mega-foner. Noen av dem vil havne i arresten. 

Williams leder gatemenigheten i en meditasjon, en stunds stillhet før stormen. Han vet litt om hva de unge rundt ham har i vente. I sin tid som dekan ved Cambridge på 1980-tallet havnet Williams selv på glattcelle etter en atomvåpenprotest på en flybase – flokken nektet å forlate rullebanen der de satt og sang salmer.

«Vi har kavet til oss gull i stedet for å holde planeten grønn …», innleder han nå. Og når mennesker erklærer skaperverket krig, «havner vi i krig med oss selv», legger han til. «I kveld er vi samlet her for å erklære at vi ikke vil krige. Vi vil skape fred med vår neste – jorden – og med vår Gud.»

Alene på jobb

Men det er på vei inn i et annet rabalder – Covid-pandemien – STREK intervjuer Williams. Det skjedde via Skype i mars, fra den ødslige rektorfløyen på Magdalene College ved Cambridge.  Der hadde rektor Williams sendt hele staben sin hjem til sofa- og kjøkkenkontorene og holdt fortet alene. Men det er ikke vanskelig for den verdens-kjente teologen å trekke tråder fra det ene til det andre.

– Hadde vi bare tatt til oss at klimakrisen er like akutt – og vel så alvorlig – som pandemien! Begge kan bare takles i samarbeid mellom mennesker, over landegrensene, og med tøffe grep fra myndighetene, påpeker han.

Han har heller ikke vansker med å knytte miljøsaken til bønn, temaet i første del av intervjuet, som sto i STREKs dobbeltutgave i sommer. 

Bønn handler om å få hjertets øyne renset. Aktivisme og bønn må ikke spilles ut mot hverandre.

– Det blir for eksempel helt feil å spille bønn og handling ut mot hverandre, i gjensidig mistro mellom «kontemplative» og «aksjonsorienterte». Bønn handler om å få hjertets øyne renset, at Guds Ånd får blåse vekk tåken som hindrer oss i å se sannheten. Uten et slikt rom, der våre motiver og drivkrefter renses, vil det lett bli våre mindre gode drivkrefter som tar over.

– Hva tenker du på nå?

– Vår hang til mistro, konkurranse, selvhevdelse og så videre – trekk som lett vil skade selv den mest sjenerøst motiverte innsats. Det er avgjørende at bønn og aksjon holdes sammen. Mange av de mest kraftfulle forandringsagentene i verden har gjort nettopp det. Tenk på Desmond Tutu, Dietrich Bonhoeffer, Thomas Merton, Dorothy Day …

I piperøyken

– La meg spole 60 år tilbake i tid. I korridorene ved Magdalene, som du nå er rektor for, kunne man la seg lede av eimen fra en viss sort pipetobakk om man var på jakt etter en viss lærer her – C.S. Lewis. Har skaperen av Narnia noe han skulle ha sagt om grønn teologi? Jeg tenker, for eksempel, på alle de snakkende dyrene; de har en distinkt relasjon til «Kristus-løven» Aslan.

– Helt klart. Allerede det han selv skrev som barn, er befolket av snakkende dyr. Og innen han som godt voksen skriver Narnia-bøkene, er han svært bevisst på at vi skal få med oss et vesentlig poeng: Det bærer galt av sted når mennesket tenker at det rager over alt annet – en slags skapelsens enslige fjelltind. I skaperverket, påpeker Lewis, er det svært mange gode, men ulike, måter å være kreatur på.

– Du er inne på det i din Lewis-bok, The Lion’s World: I Narnia er menneskets frelse og alt det skaptes frelse tett sammenvevd.

– Ja. I boken Den siste striden gir han leseren et endetidstegn. Det består i et tiltagende fiendskap mellom ulike deler av skaperverket. Han skildrer nedslakting av trær; Lewis forestiller seg at de er bevisste. Det er kraftfulle bilder. Lewis minner meg her på Peter Wohlleben, den tyske skogvokteren som tar for seg den fascinerende forskningen om trærnes «bevissthet»; boka heter The Hidden Life of Trees.

Krank fantasi

– I et foredrag fra din erkebispetid, i 2004, snakker du – med filosofen Mary Midgley – om en sykdom som rir Vestens kollektive fantasi. Hun hevder vi er «inntatt av destruktive myter». Hva handler de om?

– Den fremste av dem er at alt som er viktig i meg og i deg, sitter her inne, sier Williams.

Han dunker fingrene lett mot pannen. 

– Alt som betyr noe er hjernens prosesser. Og der ute «sitter verden» – den er, til sitt vesen, noe passivt.  Så bruker vi våre hjerner til å gripe inn i «ressursene» der ute, skaffer oss det vi vil ha. Roten til mye av miljøødeleggelsen ligger her, i myten om at vi er atskilt, distansert, eslet til dominans. Snarere er vi en uatskillelig del av den organiske verden, av noe som er ufattelig mye større enn oss, og som er fullt av andre intelligente, levende og aktive bidragsytere. Vi er bare ett av disse vesenene, men ter oss som om vi er alene på jorden.

– Du løfter ellers gjerne frem hjerneforskeren og filosofen Iain McGilchrist, som skriver skarpt om venstrehjernens kolonisering av Vestens kultur. En måte å se verden på som ifølge McGilchrist⁸ dyrker detaljene på bekostning av helheten, som er fiksert på hva som lar seg atskille, telle og manipulere?

– Hjernevitenskapen kjenner jeg ikke fra annet enn populære fremstillinger, så det faglige kan jeg ikke uttale meg om. Men analysen han leverer om ubalansen i vår måte å se verden på, den er svært potent. Vi er blitt som besatt av forestillingen om at verden er et problem vi skal finne en løsning på. Altså ikke et livsmiljø vi skal akklimatisere oss til. 

Williams følger kjapt på med et eksempel.

– Sett at noen dytter meg ut i et basseng. Jeg kan ha alskens ideer i mitt hode om vannets egenskaper og volumet på vannet min kropp fortrenger. Men kan jeg ikke svømme, er jeg i trøbbel. Jeg opplever – i tiltakende grad – at vi som sivilisasjon ligger hjelpeløst i bassenget og plasker. 

Parkerte kropper

– Hva med kirken? Preges den av de samme mytene?

– Definitivt. Den lider av en lang historie der vår gudbilledlighet er blitt innsnevret til å gjelde fornuften. Tro reduseres da lett til en type intellektuell tilslutning til ideen Gud. Mens vår kroppslighet havner i bakleksa. Dette er en av baksidene av reformasjonen. Det mentale ble privilegert slik at vi mistet litt av syne hvordan vi lærer og tenker med kroppen.

– Hvordan utfordrer dette våre gjengse forestillinger om kristen tro, 0g da særlig i lys av klimakrisen?

– Kirken trenger å utvikle en mer kroppslig spiritualitet. Kall det gjerne troens praktiske visdom. Hva vi spiser. Tempoet i våre liv, i våre måter å reise på. Kirken må hjelpe mennesker til å senke tempoet, peile inn – tune in – de store sammenhengene vi inngår i. Det dreier seg mer om å støtte byggingen av nye vaner enn å forkynne ideer.

– Så har du forestillingene i en del lavkirkelige, pietistiske miljøer om at jorden bare er en kulisse for det Gud egentlig vil: å redde sjeler?

– Ja, det der kjenner jeg igjen fra min anglikanske sammenheng der jeg vokste opp i Swansea i Wales. Heldigvis hadde vi en svært, svært begavet prest. Han hadde oppdaget hvor sterkt sakramentene, som nattverden, lyser opp alt det andre i kirkens liv. Hans eksempel, hans prekener og undervisning, alt ga deg en følelse av at ja, det å være en kristen er å virkelig leve på jorden og i verden slik den er. Feire jordelivet. 

Gud samler trådene

– Hva består dette lyset fra nattverden i?

– I yngre år var jeg særlig slått – -veldig sterkt, kan jeg si – av den katolske forfatteren og maleren David Jones. Han fører all kunst tilbake til nattverden, eukaristien, takkemåltidet. I diktene sine skildrer han hvordan Gud i nattverden samler alle trådene i menneskehetens historie, alle dens kulturer og uttrykk, griper tak i dem og forvandler dem. Denne forvandlingen har kraft til å bre seg over hele verden.

– Du tenker da for eksempel på versjoner av nattverdliturgien der noen i menigheten bærer vinen og brødet frem til alteret?

– Ja.

– Og der presten er en som løfter dette mot Gud, like mye som en som «henter ned» Guds frelsesgaver? Kan du forklare litt – en slik utgave er det trolig en del norske kirkegjengere som ikke  er fortrolig med.

– Da griper jeg til en annen poet, Swansea-dikteren Dylan Thomas, ja, hm, den sterkt beryktede Thomas.⁹ Han elsket tanken om at vi som mennesker er skaperverkets prester. Ikke herskere som vrir og vrenger på naturen, skjærer den til. Vi er her for å elske og nære det som omgir oss, sette navn på det, og løfte det mot Gud.

Skalte og valte

– I norsk kirkelighet formes miljøengasjementet oftest heller rundt forvaltertanken. Historisk har det herfra vært kort vei til et selvbilde som jordens managere, en nærsynt figur som skalter og valter med «ressurser».

– Det finnes bedre versjoner av forvaltertanken enn den du skildrer nå. En som forstår oss som ivaretakere. 

– Patriark Bartolomeus i den ortodokse kirke hevder at forvaltertanken er en del av problemet: «Du kan ikke løse miljøkrisen med tankemodellen som skapte den.»

– Ja visst, men da tenker jeg han sikter til bestemte utgaver av den – som vi sitter fast i. Men hvis vi nå går videre med bildet av mennesket som all skapningens prest. En av mine forgjengere som erkebiskop av Canterbury, Michael Ramsey, brukte her å vise til Det gamle testamentet. Nærmere bestemt hva ypperstepresten iførte seg før han skulle tre inn i helligdommen: En brystplate med 12 juveler på, én for hver av stammene i Israel, påpeker Williams, før han sirkler resonnementet videre inn for landing.

– I den gamle pakt, minner Williams om, – bar presten også med seg ofre av jordens grøde. 

Mens Jesus, vår yppersteprest, snarere ofret seg selv, og forsonet alt med Gud. Og når Ånden drar oss inn i Jesu liv og spirit, kan vi alle på samme vis få være prester for Gud. Vi skal få bære livsmangfoldet i verden på vår «brystplate», ved vårt hjerte. Og samtidig bære med oss det vi har i brystet – våre bekymringer og vår angst, våre håp og vår glede over våre egne liv som skapninger – frem for Gud. I vår kirke skjer dette aller tydeligst i nattverden, stedet der vi overgir alle ting og våre liv til Jesus, forsoneren.

Endrer alt

– Jeg får assosiasjoner til Paulus’ hymne i Kolosserbrevet, der Kristus er den i hvem «alt holdes sammen» og som forsonte dette «alt», alt på jorden og i himmelen, med Gud ved sin offerdød på korset. Det ser ut som om forsoningen forandrer hele universet, ikke bare enkelpersoner eller sjeler?

– Ja, definitivt! Når vi snakker om et «jeg» som er forsont med Gud, omfatter denne forsoningen alle de relasjonene som dette jeg allerede er innvevd og investert i – kroppslig og mentalt. Det er jo disse relasjonene til resten av verden som gjør meg til den jeg er. Slik er helbredelsen av meg og gjenopprettelsen av resten av skaperverket uløselig bundet sammen.

– I Matteusevangeliet handler misjonsbefalingen om å gjøre alle mennesker til disipler. I Markus går den annerledes. Jesus byr disiplene å «gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt Gud har skapt!» Intet kryp unntas, ser det ut til. Er det en glipp, en tilfeldighet?

Jeg er en stor fan av lykkelige tilfeldigheter i Skriften.

– Jeg vet ikke helt hva opphavsmannen hadde i tankene her. Men hvis det er en tilfeldighet, er det en lykkelig sådan. Jeg er en stor fan av happy tilfeldigheter i Skriften, smiler Williams.

Han vipper lurt på de frodige øyenbrynene. 

– Går du tilbake til Genesis, får mennesket i oppdrag å dyrke og beskytte et skaperverk som allerede er erklært som godt, sier han, og streifer noe han er innom i flere av sine bøker: At skaperverket står i en relasjon til Gud før vi mennesker forholder oss til det.

– Men så er det altså himmelen vi er på vei mot?

– Hm. En del kristne har en evakueringsmodell her, som er dypt problematisk. At Gud skulle ville ekstrahere oss fra jorden til en sfærisk himmel er en forvrengning av det Skriften samlet sett sier om dette. Min venn, teologen Tom Wright, har en god sak når han beskriver vårt håp som et håp om en gjenopprettelse av verden, av de livsrelasjonene vi allerede står i. Der fremme vil alt det vi kjenner som godt og livgivende i våre relasjoner, bli løftet til nye høyder og bli fullendt. Og hva som enn skjer, ligger det ikke i kortene at vi skal rykkes bort og vekk herfra, som i en redningsaksjon.

– Men du har også mindre oppløftende skriftsteder. Jesus som snakker selv om at jorden skal forgå. Og apostelen Peter skriver om Herrens dag, da «alt skal gå i oppløsning» og elementene komme i brann og «bli fortært». Det er ikke bare kontinuitet Bibelen forespeiler oss, men brudd. Hva sier du til det?

– Et både–og her kan jeg fint leve med. Men bare brudd? At Gud en dag så å si toer sine hender og sier:«Kjære jord, det var det»? Utenkelig! Men teksten fra Petersbrevet representerer et kraftfullt trekk ved stoisk filosofi i Peters samtid. Her tenker man at verdens liv består i sykluser og epoker som ender i destruksjon og oppløsning. Noe som ikke er en million mil unna det dagens astrofysikere forteller oss.

– Om at universet – om en del milliarder år – vil brenne ut?

– Ja, galakser som kollapser og sorte hull og alt det der. De fysiske prosessene i kosmos, slik vi kjenner dem, er i seg selv ikke evige. Men jeg vil fastholde at Guds mål ligger i gjenopprettelse og kontinuitet, uten dermed å påstå at det foreligger et glattkjemmet svar på disse tingene.

«Jorden ser oss»

– Og hva med Åndens rolle i alt dette? I en av dine bøker henter du frem linjene fra Salmenes bok om Ånden som «fornyer jordens ansikt». Det er i alle fall ordlyden i oversettelsen du siterer fra. Et ansikt har øyne. Skal vi forestille oss at jorden ser på oss?

– Å ja. Igjen: Her tar Skriften oss bort fra tanken om at vi er planetens eneste sansende og betydningsfulle aktør. Tvert imot. Vi blir sett. Jeg tenker på Rilkes dikt om den arkaiske Apollo-statuen. Den ser alt som omgir den. I dens nærhet er intet usett.

– I skogen, når rådyret i et kort sekund nagler deg med blikket … da har du den følelsen.

– Du er sett, ja. Og, i en viss forstand, dømt. Rilkes dikt munner jo ut i en fordring. Du musst dein Leben ändern, du må endre måten du lever på.

– Du har nevnt inspirasjonen fra natt-verden. Hvilke andre unike bidrag forvalter kirken?

– Den må ikke glemme de små stegene, resirkulere, spare energi, alt det der man må gjøre for å bli grønn. Den må ikke se smått på slikt.

– Og hva med lobbying og politisk påvirkning?

– Det hører absolutt med. Og skal kirken oppnå noe politisk, må påtrykket knytte seg til spesifikke saker og områder. Men den må unngå å skrive under på en bestemt partipolitisk agenda, så den får høre at «dere støtter jo bare dét partiet». Og igjen, om så skulle skje, så kan jo cluet være at det heller er de andre partiene som burde slutte seg til den agendaen, og ikke kirken som skulle forholde seg passiv fordi ett parti fronter noe banebrytende.

…

Men noe av det viktigste kirken kan bidra med, sier Williams, ligger på et annet plan.

– Den har en særlig basis for, uansett hvordan utsiktene tegner seg, til å fastholde forpliktelsen til å gjøre det som er godt og rett. Den kan si: Ok. Det er mulig klimakrisen er forbi det punktet der menneskeheten er i stand til å gjenopprette ting. Kanskje er viktige vippepunkter allerede passert, en del av de alvorlige skadene er uavvendelige. Alt dette til tross, kan kirken si, er det verd å gjøre det gode. Leve bedre. Være tro. Du musst dein Leben ändern. Den kan si: Dette er det verd å gjøre, i og for seg, uansett hvor vi måtte ende. I Guds øyne er det dette en mer sant menneskelig holdning enn resignasjonen. 

I sine mange møter med klimaengstelige unge voksne og skolelever – de fleste av dem er ikke forpliktet på noen bestemt religion – har Williams jevnlig luftet denne tanken. 

– Og responsen har vært påfallende engasjert og positiv. Det gir dem et løft, ser det ut til. Miljøkrisen stilles i et nytt lys. Den er ikke bare et problem som skal løses. De inspireres av øko-aktivisme som en kamp for å gjenvinne gleden ved å være en jordboer.

Analfabetisme

– Jeg hopper litt nå: Vi ser i dag at politikere som bekjenner seg som kristne – Trump, Bolsonaro, Putin – fronter destruksjonen av miljøet. Hva vekker det hos deg?

– Det er en fryktelig dom over det jeg ser som en type kristen analfabetisme. Den som ser planeten som et supermarked spekket med varer man kan forsyne seg med. Det ryster meg at slike folk kan hente så tung støtte fra visse grupper kristne. Det er virkelig ikke særlig godt for kristnes omdømme i verden.

– Det kan se ut til at jordens fremtid avhenger, ganske sterkt, på at disse kristne gruppene omvender seg?

– Ja, det må vi som kirkefolk ha i mente. Et interessant trekk her er at den konservative, evangelikale delen av den anglikanske kirke nettopp ikke er med på noe av dette – klimafornektelse og det der. Snarere har de i det store og hele sagt seg positive til et aktivt, kristent miljøansvar.

Oppstyr i pengebingen

– Du er rektor for Magdalene College ved Cambridge-universitetet, som ifølge Wikipedia i 2019 forvaltet en formue på 170 millioner pund (tilsvarende rundt to milliarder kroner). Hvor stor påvirkning har du på etikken i forvaltningen av disse midlene?

– De 170 millionene inkluderer verdiene på bygningsmassen her. Ser du på kapitalformuen, det som forvaltes mer aktivt, utgjør den 50 millioner pund. Vi er faktisk blant de minst bemidlede institusjonene ved Cambridge. Jeg er ikke med i investeringskomiteen, men har muligheten til å sette etisk forvaltning på dagsordenen, ja. Og jeg gjør det jevnlig. For et par år siden knyttet vi til oss nye finansforvaltere som var mer offensivt grønne i sin tenkning, altså at de ikke bare tenkte på hva vi bør unngå å finansiere, men hva av grønn nyskapning vi bør hjelpe frem. Vi merker jo ellers at dette med grønne investeringer ved Cambridge som helhet er svært hot, grupper av studenter kjører heftige kampanjer …

– … jeg var innom nettstedet til en av disse studentgruppene ved ditt college, og de påpeker at Magdalene har aksjer i oljeselskapet BP og i gruvegiganten Rio Tinto, som heller ikke har noe særlig pent miljørulleblad. Har du prøvd å endre akkurat dette?

– Alle investeringene er under løpende oppsyn. Det går dessverre ikke så fort å få hovedstyret ved colleget til å enes om hvor grønn policyen skal være. Jeg skulle ønske det gikk fortere, det samme gjør mange av økonomene hos oss.

Knipen

– Du er livstidsmedlem i anti-abortorganisasjonen SPUC. Ser du en sammenheng mellom miljøsaken og rettighetene til ufødte liv?

Abort er en moralsk hodepine, og henger sammen med miljøsaken.

– Det gjør jeg. Jeg holder meg ikke med absolutter rundt temaet abort. Det er situasjoner der abort er et mindre onde. Det bør være trygg, lovlig adgang til abort for kvinner som er under press. Men jeg er bekymret over hvordan debatten og språket rundt disse tingene her i Storbritannia tilslører den moralske hodepinen som faktisk er der. Vi snakker om små liv som er særlig avhengige og sårbare, og som vi noen ganger omtaler som om de ikke er verd våre alvorlige overveielser. Ja, det er en sammenheng her.

– Hva sier dine progressive venner til en slik kobling?

– Det er nok blitt litt av et anstøt for en del av dem: De som tenker at ethvert moralsk betinget spørsmålstegn rundt vår abortpraksis nødvendigvis må bunne i en anti-kvinne-, anti-seksualitet-agenda. Sånn er det bare ikke. Men det forteller meg at jeg må være særlig nøye med å veie mine ord når jeg uttaler meg om saken. 

…

– Grevling! Å leve som grevling ville jammen ikke vært så verst.

– Kan jeg få ta deg over i et lekent hjørne? Tenk deg at du skulle leve jordelivet i en dyre-kropp. Hvilket dyr ville du ha valgt?

Williams flirer.

– Det må jeg si! Noe sånt har jeg aldri forsøkt å svare på. Jeg …, nøler han, men bestemmer seg deretter brått.

– Grevling! Å leve som grevling ville jammen ikke vært så verst.

– Javel?

– De ser ut som ganske komfortable vesener.

– Og kan bite stygt fra seg. Til det kraser i bein.

– Ja. De er altså noe bedre til å forsvare seg enn dyret som først falt meg inn, pinnsvinet. Ikke verst, det heller. Det beveger seg langsomt, vet å kose seg. Min forkjærlighet for grevlinger er nok farget av Mr. Badger, han jeg møtte som guttunge under lesningen av The Wind in the Willows. Herr grevling er ganske så privat av seg, pranger ikke, men er samtidig veldig gjestfri. Og tøff når det trengs. Åh, som jeg elsket ham, elsket den historien. 

…

– Hva gjør du for ikke å miste motet i denne skadeskutte verdenen vår?

– Det kan være noe så enkelt som å gå en tur langs elva like utenfor kontorvinduene her. Eller å dele dager og måltider med kona mi, og mine voksne barn. Og så har jeg det ekstra fint med å ferdes i de barske landskapene i det sørvestlige Wales. Glamorgan-shire, Pembrokeshire, der henholdsvis mors og fars familie stammer fra. Kulturlandskapet her, bratt, og bølgende grønt. Eller så har du de steile klippene mot irskehavet …

Williams blir smått skjelven i stemmen.

… endeløs utsikt, på gode dager ser du helt til Irland. Eller så ligger tåken der, og du ser svært, svært lite. Og så de nesten overjordiske landskapene høyere opp. Fjell og ur. Stein og stillhet.

Rowan Williams lar bildene henge litt, blir stille.

– Jeg merker dette betyr svært mye for deg.

– Ja.

– Apropos en mer kroppslig kristen spiritualitet: Når føler du deg mest hjemme i kroppen din?

– Da tenker jeg særlig på to situasjoner. Den ene er når jeg mediterer, er stille for Gud og ber. Den andre er når jeg synger. Jeg synger bass, stort sett klassisk, og helst ting fra 1500- til og med 1700-tallet. Det siste jeg drev og lærte meg var Quia fecit fra Bachs Magnificat. Jeg elsker også å synge bass-soloene fra Händels Messias. Når jeg får synge konsert sammen med folk som virkelig vet hva de holder på med, ja, da kan man havne i en nesten absolutt utgave av «åh, hvor vi nyter dette!» Da er det som om vi får nærkontakt med den guddommelige gleden som gjennomstrømmer alt det skapte. Du skotter over på sopranen som synger duett med deg, og ser at hun er midt i det, hun også. Makeløst!

---

1. Da Rowan Williams gikk av som erkebiskop i 2012, sa vittige tunger at «øyenbrynene fratrådte og tok erkebiskopen med seg.» 
2. Nomad podcast nr. 146, mai 2017, «The Problem of Prayer.»
3. Teresa av Avila (1515–1582), spansk -nonne, mystiker og reformator, senere utropt til Den katolske kirkes fremste læremester i bønn. Se egen artikkel ellers i denne utgaven av STREK.
4. Over 100 biskoper, mange av dem fra Afrika, holdt seg unna i protest.
5. Utdypes i andre del av STREK-intervjuet med Williams, som kommer i neste utgave.
6. Se også Andrew Goddard: Rowan Williams – His Legacy (Lion Hudson, 2013), s. 277 og utover.
7. Rupert Shortt: Rowan’s Rule, s. 213.
8. STREK intervjuet McGilchrist til utgaven «Gud på hjernen», nr. 1 2018.
9. Den folkekjære Dylan Thomas (1914–1953) dyrket et image av seg selv som forfyllet og fortapt poet, og drakk seg til sist bokstavelig talt i hjel under et opphold i New York.