Slutt å konsentrere deg

Bønn er noe uendelig mye enklere enn mange tror, skriver Magnus Malm. Den forløses ofte ved avlæring.

Tenk deg at du sitter sammen med noen kristne venner (som før korona, helt avslappet ved siden av hverandre). Dere snakker sammen om noe viktig, og etter en stund er det en som sier: «La oss be.»

Hvordan reagerer du? Legg merke til at spørsmålet ikke er «hva synes du om det?» Da hadde svaret antagelig blitt en mer eller mindre teologisk korrekt bekreftelse: «Jo da, det er bra å be for ting, det skal man gjøre når man er kristen». Avhengig av hvilken bakgrunn du har, slår nå ulike grader av åndelig overjeg inn, du folder hendene og gir deg lydig med inn i bønnen.

Men reaksjonen? Det millisekundet av magefølelse som alltid er raskere enn intellektet og teologien, og som uendelig mye mer eksakt avleser vårt virkelige forhold til bønn. Og dermed kanskje også – til Gud. Også her er skalaen bred og variasjonene mange:

Motvilje: Oj, så slitsomt, var det virkelig nødvendig akkurat nå? For en overåndelig type.

Pliktfølelse: Best å skjerpe seg, nå skal vi be. Nå må jeg prøve å bli litt mer åndelig.

Usikkerhet: Hvilke koder er det som gjelder i denne gruppa? Hvordan skal man be her for å være en i gjengen og ikke skille seg ut for mye?

Ubehag: En ubehagelig følelse av at samtalen nettopp ble kvalt, at noen nettopp la et tykt, mykt teppe over hele gruppa som gjør det vanskelig å puste.

Lettelse: Endelig noen som åpner vinduet i denne trange samtalen og slipper inn et større perspektiv, der Gud kan gi oss litt klarhet.

Hvile: Krampen slipper, skuldrene senkes. Nå handler det ikke så mye om at vi skal løse dette gjennom å si noe smart. En som er større venter på å få bære.

For de religiøst veloppdragne pleier det også ta bare et millisekund å bringe den ubehagelige magefølelsen til taushet, mens det vel innlærte fromhetsmønsteret leverer en passende bønn, eller i alle fall den rette holdningen. Men det den religiøse oppdragelsen ikke kan gi, er en lyst til å fortsette å be. Om det første millisekundet er ubehag, kommer det i lengden til å vinne over de teologiske argumentene. Hver gang. Bønnen kommer ikke til å være et særlig viktig innslag i dette menneskets liv. Helt klart en plikt og en kilde til gnagende samvittighet, men ikke en kilde til liv og legedom.

Hvorfor? Hva kommer det av at bønnen for så mange kristne oppfattes som enten ikke særlig viktig, eller i det minste omgitt av så mange hindringer at det i praksis er mer forlokkende å drikke av andre kilder i livet?


Les hele artikkelen i STREK nummer 2 & 3 2020.
Vil du bestille et prøvenummer eller bli abonnent? Klikk her.