Sannere sammen

Foto: Event Horizon Telescope Collaboration
Det første bildet av et sort hull (2019).
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det …» Kanskje sto salmisten på taket av palasset sitt, med nakken bøyd bakover, eller i den golde En-Gedi-ørkenen, alene med utsikten og undringen. Og hvem har vel ikke stått som ham, under en blendende sort nattehimmel, overstrødd av sukkerkornglimt så ufattelig varierte i intensitet og fargeglød som ingen kunne tro små hvite prikker av lys kunne være, og undret seg: Hva betyr det hele? 
I dag har vi ord for alt – solsystemer, planeter, galakser, supernovaer – men er ikke synet likevel bemerkelsesverdig betydningsfullt? Til og med personlig? 
Scenen kan tjene som startpunkt for denne STREK-utgaven, som kretser rundt det fyrige samspillet mellom naturvitenskapen og troen. Salmisten stirret med sitt blotte øye – i dag går de kraftigste teleskopene i bane rundt jorden og stirrer over 10 milliarder lysår ut i skaperverket.1 Om salmisten følte seg ydmyk og liten, er vi med dagens kunnskap milliarder av ganger mindre. Men han så ikke bare sin egen relative ubetydelighet – han så også det utrolige ved å, midt i uendeligheten, kjenne et kjærlig blikk på seg. Gud blir ikke mindre av at kosmos blir større (bare se på teleskopbildene i Gjenskinn-delen).
«Hva er da et menneske?» – dette treffer nerven i materien, bakgrunnen for at vi har satt en STREK i nettopp dette nedslagsfeltet: Søker vi sannhet, enten det er gjennom teleskoper eller mikroskoper (eller erkebiskoper?), så står nemlig noe på spill. Enhver ny oppdagelse innebærer gjerne påstander om hvem vi er, vår plass i verden – ja, hvem Gud er.

Hvordan og hvorfor.

I sjuende klasse gikk jeg et år utenlands på en kristen skole av det bibeltro (sic) slaget. I naturfagstimene fikk vi riktig nok lære om Darwins utviklingslære, men innpakket omtrent like fristende som dagens røykpakker: «Hvis alt liv er blitt til ved ‘den sterkestes rett’, så finnes det ingen moral som hindrer noen sterkere i å marsjere inn i huset ditt og kaste deg ut.» Noe i den dur. 
I møte med naturvitenskapen opplever noen troende at alt står på spill: USAs direktør for folkehelse, Francis Collins, sier i denne utgaven av STREK at i enkelte miljøer er troen på at jorden er ca. 6000 år gammel, nærmest en test på hvor rettroende man er. Hvis 1. Mosebok 1 ikke kan forstås bokstavelig – seks dager à 24 timer – kollapser tilliten til hele Bibelen. Kanskje dras selve frelsen med i dragsuget? For den som ser det slik, hjelper det lite å presses inn i et hjørne. Like tragisk er det når slik skråsikkerhet stiller andre mennesker på et nærmest umulig – og mange vil si unødvendig – valg mellom sin fornuft og sin tiltro til Gud.
Spørsmålene om universets og livets opprinnelse og utvikling, for ikke å snakke om menneskets sinn og selvbevissthet, er enorme felt som krever ekstremt spesialisert kunnskap for å kunne uttale seg med autoritet. Det betyr at vi alle må stole på noen. Ingen kan undersøke alt selv.
Men det krever også kunnskap å avgjøre hvem som er, og ikke er, verdt å stole på. En som selv står utenfor et forskningsfelt, forstår ikke hvor lite en forstår.2
Vi skal ha respekt for at vi kommer til ulike konklusjoner i vesentlige spørsmål. Vitenskapens natur tilsier at all kunnskap er inntil videre, og mange viktige spørsmål med stor betydning for troen er ennå ikke fullt ut besvart (som hvordan livet og bevisstheten oppsto), eller de kan sies å ligge utenfor naturvitenskapens domene (som hvordan noe oppsto fra intet). 
Likevel er det avgjørende, ikke minst i lys av klimakrisen vi står overfor, at vitenskapen får lov til å være vitenskap, og at vi har tillit til at selve den vitenskapelige prosessen i sum gir oss best mulig viten om verden, om hvordan den er. Som Tomas Aquinas skrev på 1200-tallet: «All sannhet er Guds sannhet.» Så får naturvitenskapen heller ha ydmykhet overfor mange av de eksistensielle hvorfor-spørsmålene. 

Ekte konflikter.

Denne utgaven gir noen eksempler på krysspollinering, der vitenskapen beriker og befrukter troen, og omvendt. Vi prøver slett ikke å dekke det enorme feltet – kun gi noen bidrag til samtalen, og tanken, og lovprisningen. 
Likevel er det ikke noe mål å dysse ned reelle konflikter, verken de historiske, aktuelle eller potensielle.  
Akkurat som det ikke mangler eksempler på vitenskapelige framskritt til nytte og velsignelse – broer, medisiner, jordbruksmetoder – like lite mangler det eksempler på overdrevent hovmod på naturvitenskapens vegne. En rekke høyprofilerte selvutnevnte talsmenn for vitenskap og fornuft har uten omsvøp hoppet fra naturalisme som metode til naturalisme som livssyn, og beskt kritisert alt som ikke lar seg måle, veie og bevise. 
Naturvitenskapen kan også ha litt for lett for å fraskrive seg de etiske konsekvensene av sine oppdagelser. Med CRISPR-teknologien3 er det nå mulig å klippe og lime i genmateriale – allerede har en forsker i Kina redigert de første menneskelige embryoene. Fagmiljøet fordømmer ham, og mange forskere ber om en timeout til å utarbeide retningslinjer. Skjønt, bare det at teknologien finnes, skaper etiske dilemmaer: «Hva er da et menneske?» 
Det kan ikke vitenskapen ha eneansvar for å fortelle oss.
God lesning.

 

  1. Dagens kraftigste teleskop er Hubble, men arvtakeren Webb er allerede under konstruksjon. 
  2. Fenomenet er kjent som «Dunning-Kruger»-effekten, oppkalt etter to forskere som påviste at studentene som fikk dårligst resultater i en prøve, samtidig hadde størst sannsynlighet til å overvurdere sine egne resultater i forkant.
  3. En genteknologisk metode der man gjør målrettede endringer i DNA i celler og organismer ved hjelp av et spesielt RNA-molekyl fra cellenes immun-forsvar.