Det fortoner seg ikke uten videre som et himmerike på jorda: En klynge av grå, kjøpesenteraktige bygninger på en åskam. Rundt dem skråner Redding, en gusten handelsby som brer sin løst utstrødde bebyggelse over bakkelandskapet langs Interstate nr. 5 i Nord-California.
Men for mange i den karismatiske bevegelsen — også i Norge — har bakketoppen en helt spesiell ladning: Bethel Church i Redding går for å være et brohode for endetidens store, himmelske invasjon av jorden. Hovedpastor Bill Johnson tror at mer enn en milliard mennesker blir frelst!
Ikke minst fra Bethels bibelskole for «overnaturlig menighetstjeneste» — Bethel School of Supernatural Ministry — strømmer forvarslene. Tegn på hvilke veldige krefter som er på ferde: Cerebral parese kureres momentant. Metallobjekter fjernes fra kroppen med «åndelig kirurgi». Visne lemmer gjenvinner kraften. På et gjestebud for byens utslåtte i kirkelokalene begynte ribben å formere seg på kjøkkendiskene. De altfor mange fattige kunne ete alt de orket. Likevel var det masse til overs.
På Bethel skal atmosfæren være så mettet av Gud at det regner gullstøv over møtegjestene. Når Ånden faller, får noen av dem rykninger eller går i bakken. De skjelver som i spasmer, kollapser i latter eller sjangler rundt i lykkerus, «drukne i Ånden».
Slik gjør Gud vårt intellekt, vårt kontrollbehov, vår komfort til skamme, hevder Bethels hovedpastor Bill Johnson. Sånt må da være hverdagskost når himmelen er på ferde?
– Og jeg, legger han til, – jeg nekter i hvert fall å bli forlegen over det Gud gjør iblant oss!
Restriksjoner
– Dere fra STREK blir en slags prøvekaniner, smiler Thomas Anthony, vår kontakt ved informasjonskontoret på Bethel.
– Husk at vi aldri tidligere har sluppet mediefolk til på innsiden av School of Supernatural Ministry. Og vi har dessverre opplevd en del misvisende medieomtale i det siste. Derfor kommer Marita fra andreåret til å følge dere rundt, hun vil avklare — og være med på — alle intervjuer. Og ingen ting, verken tekst eller bilder, kan publiseres uten at vi har gjennomgått det og gitt vår skriftlige tillatelse …
Han slår ut med hendene.
– Jeg beklager at dere får vite det først nå, når dere har ankommet. Men det er den beskjeden jeg har fått fra ledelsen … Og nå vil dere altså besøke vekkelsesgruppene på Maritas trinn, 2. studieår. Jeg lurer på om studentene våre kan få profetere over dere? Er det ok?
«Du er en brobygger»
Så sitter jeg her, da, i et neonbelyst klasserom oppkalt etter helbredelsespredikanten John G. Lake (1870–1935). I Bethel-terminologien er han en av Guds generaler: Vesle John fra 16-barnsfamilien i Ontario hadde sett søskenflokken rasert av sykdom og død før han selv, i voksen alder, ble rammet av Ånden og åpnet sine berømte «Healing Rooms» i Chicago.
Jeg sitter på en stålrørsstol midt på det åpne klasseromsgulvet. Lukker øynene og puster med magen, forsøker å samle meg. Klynger av opprømte studenter forsvinner ut døren, rommet faller til ro. Jeg hører noen samle seg bak stolen. – Har du det ok, sier en ung kvinne, og legger hånden varsomt på min venstre skulder. Flere hender følger på: én varmer høyrearmen min, forfra, et par andre hender følger på, mot høyre skulder. Hvor mange er de egentlig der bak?
– Jeg ser at du ikke er som mediefolk flest …, sier en lys mannsstemme med australsk aksent. – Du har ikke den kritiske innstillingen, det tvilende sinnet … du er ikke ute etter å så tvil i folks hjerter. Det du vil er sann erkjennelse.
– Ja, akkurat, sier mannen som sitter foran meg. Det må være pastor Chris Cruz, læreren i den nettopp avsluttede skoletimen. – Spennende ting venter magasinprosjektet ditt. Det kommer til å vokse seg stort, når tiden er moden, ja, virkelig stort.
– Yes, sier en annen. – Jeg får et bilde av en bro: du har gaven til å bygge broer som fører mennesker til hverandre og mennesker til Gud …
De rolige, unge stemmene, veggen av velvilje som luner ryggen min; det kjennes som om alle gode linjer i livet krysser hverandre i kroppen min. Det anspente i situasjonen tappes ned. Det lekker, gjennom føttene mine og ned i gulvet.
– Når jeg ser deg, Asl-oh, og jeg vet ikke helt om det gir mening for deg, er det tallet seks som dukker opp. Tallet seks.
Nok en stemme, skrått bakfra, ser meg som «en vidunderlig far for døtrene dine», dem jeg ikke har.
Fotograf Erlend får også gode ord. Gud, mener én, har «gitt deg en uvanlig god musikksmak». En annen «ser selvtillit over hele deg». Erlend skal rydde en vei i jungelen som andre kan toge frem på. – Jeg så at skolissene dine ble fjernet, sier en kvinne, – det er noe med at du skal opp på et høyere trinn, din tro vil øke …
Kjære søster, du er bærer av en sånn … sweetness.
Hedre din neste
Er det noe som går igjen hos nordmenn som har vært i Bethel, så er det kommentarer om hvor stor vekt man legger på å hedre hverandre.
Det er så en skandinav må rødme. Før de profetiske minuttene vi ble til del, hadde et førtitalls studenter kaptes om å hedre hverandre, brukt en hel klokketime på øvelsen. De satt i en stor krets, med stolene rygget inn mot veggene i det luftige lokalet. Så startet de en stafett fra student til student, hele kretsen til ende.
– Kjære søster, sier en jente i turkis topp, ansikt til ansikt med sin makker. – Du er bærer av en sånn … sweetness. Du bærer Ånden så vakkert i livet ditt. Og som Bill1 sier, og jeg tror absolutt det står i Bibelen òg …
Salen ler, det pipes og jubles.
– … det er noe ved ditt indre menneske, heter det ikke det? Noe som er veldig spennende.
– Og, du, Richard, sier en mann til sin nabomann. – Når jeg ser deg tenker jeg på Aslan. Bare at du er forkledd som et lam.
Mer latter. Noen hojer, andre klapper; studenten på min høyre side skriver tekstmeldinger.
– … du har en voldsomhet i deg, men den skjuler du som oftest godt. Det er så flott når du slipper den løs …
– Åh takk, stammer Richard, og faller den andre om halsen.
En jente med en glorie av kullsort, krusete hår vender seg mot venninnen. Hun leser fra en lapp: «Du demonstrerer hvor ekstravagant Gud er.»
Andre får høre at de er «superkrigere for Herren», andre igjen at de «virkelig er et gudsrike-par».
Slik fortsetter runden: godord, lattersalver, klemmer og gledestårer.
Aller sist kommer turen til Marita Runde, Ålesunds-jenta som er vår vennlige hjelper og oppasser under Bethel-besøket. Pastor Chris Cruz stiller henne foran seg og ser henne inn i ansiktet.
– Marita, sier han. – Jeg er ganske sikker på at du kommer til å bli berømt. Du har noe veldig sterkt og utholdende ved deg. I deg ser jeg et paradigmeskifte for kvinnelige ledere i kirken!
Gjennombrudd
Underveis i de fire døgnene vi oppholder oss på Bethel, går vi ikke klar av godordene, vi heller. De virker ektefølte, som noe mer enn karikert amerikansk kjærlighet, «Hi there! I love you!». Det meste vi sier, møtes med bekreftelse. Med klemmer, smil, «fantastisk» og «awesome!»
Og har noen det vanskelig, mobiliserer man raskt.
Ved avslutningen av bekreftelsesrunden ber en ung kvinne om ordet. Alle vender seg mot henne. – Jeg og mannen min gjennomgår veldig tøffe ting i ekteskapet vårt. Jeg trenger virkelig at dere støtter meg og ber for meg!
Gruppen stimler sammen, lukker seg som en stor blomst rundt henne, armer flettes inn i hverandre, bak rygger og over skuldre. Chris begynner å be. Intenst.
– Vi bare erklærer, Jesus, at disse problemene skal skygge banen …
Yeah, heies det, yeah!
– Ja, ærlig talt, Gud, vi ber disse negative stemmene i denne familien om å holde kjeft.
Klyngen gynger og roper, heier ham frem i bønnen. – Vi utløser et enormt breakthrough,gjennombrudd, for denne familien, for barna, right now!!!
* * *
Omsorg og kampvilje, i rikt mål. Sånn må det være når Ånden er i spill, mener altså Bill Johnson.
I hans visjon — den beskrives detaljert i et titalls bøker — ligger hele, halve himmelen klar til nedlasting, bare man våger. Slik den gjorde det for Jesus, for de første kristne.
En veldig kraft som vil eliminere synd, sykdom, fattigdom og død. Som vil nedkjempe alle plager og problemer, erstatte dem med glede, bekreftelse, liv i overflod.
Alle som tar imot Jesus, har nøkkelkortet. Til fri og ubegrenset disposisjon. Men våger de å dra det? Slippe Ånden løs? Droppe alle hemninger? Tåle andre kristnes anklager, være «uvettige» og «farlige»?
Johnson mener alle kristne har det i sitt åndelige DNA, direkte etter Jesus. I disse genene ligger det innbakt et sug etter det overnaturlige, skriver Johnson. «Ingen ting er så tilfredsstillende for en kristen som å se det umulige bøye seg for Jesu navn. Intet mindre duger, alt annet er abnormt og stusslig.»2
Underene bidrar med «ugjenkallelige, umiddelbare beviser på hva som er Guds vilje i verden», skriver Johnson. Slik nører de opp om vekkelsen, den brusende, omveltende tilstanden — den definitive ytring av hva kirken er. Det er ikke meningen, mener Johnson, at vekkelser skal være et blaff. «Vekkelsen er normalen … Vekkelsen er det kristne livet; de to kan ikke skilles fra hverandre.»3 Derfor omtales også BSSM som en revolusjonsbase — et sted som gjør en ny generasjon til stormtropper «i transformasjonen av verden.»
Følgelig går Johnson hardt ut mot det han mener er en vanlig holdning i mange kirker — «er jeg ikke komfortabel med noe, så er det ikke fra Gud». Veltilpassetheten gir fritt leide for «selvoppnevnte vaktbikkjer» som saboterer verdensvekkelsen og «forgifter kirken med sin egen frykt», sier han.4
«Jeg hungrer etter den dagen …», skriver Johnson et annet sted5, «da kirken sier til sin samtid: ‘Gjør vi ikke de samme mirakler som Jesus gjorde, trenger dere ikke tro oss!’».
Pastoren mener det er hårreisende å tenke at Gud tillater sykdom blant sine barn for å gjøre dem til bedre mennesker, bedre kristne. Det er en utålelig villfarelse, skriver Johnson, «den beskylder Gud for å gjøre det onde!»6. Nei, sykdom stammer fra djevelen, og skal bekjempes med hele himmelens arsenale.
Ifølge Johnson er det på samme vis med problemer og motgang i livet. – Da tenker vi fort at det er vår jobb å rope til Gud om at han skal gripe inn. Sannheten er at Gud har gitt oss «redskapene til å stille stormen», sier han. – Når vi lar være å bruke de gudgitte redskapene og autoriteten vi er bærere av, ja, da «abdiserer vi fra vår rolle i å utløse mirakler … Gud tillater problemer i våre liv for at vi skal beseire dem … Det er vår oppgave å kommandere hindringene vekk»7, understreker Johnson.
Han sier han er klok av skade. I 1987, som pastor i sin gamle og mer tradisjonelle pinsemenighet, lot han seg berøre av Wineyard-grunnlegger John Wimber. Betatt deltok han på Wimber-konferansene i Anaheim, California, om «evangelisering i kraft og mirakler». – Og jeg forkynte etter hvert nøyaktig det samme som Wimber. Men jeg — og vi — våget ikke å hoppe ut i det, praktisere, stige inn i det overnaturlige. Det var en risikofaktor der, en utsikt til noe ukomfortabelt, som jeg ikke turte utsette meg for.
Så brøt Toronto-vekkelsen løs i 1994. Folk strømmet til, etter hvert også fra Europa og Norge til fyrige møter med pastorparet John og Carol Arnott i spissen. Sentralt sto «ekstraordinære manifestasjoner av Guds farskjærlighet», uttrykt i latter, risting og brøling.
Johnson opplevde det som et Guds siste utkall. Mens han kjørte mot Toronto i mars 1995 avla han et løfte: Om Gud berørte ham på møtene i Toronto Airport Vineyard, skulle han aldri mer bruke håndbrekket. «Jeg bestemte meg for å la den totale utøsing av Den Hellige Ånd … bli min eneste eksistensberettigelse. Han berørte meg. Siden har jeg jaget det sporet, urokkelig.»
Og takeoff har det blitt, etter det som først så ut som en nedtur. Johnsons kompromissløse satsing på tegn og mirakler delte grovt sett den gamle pinsemenigheten hans i to, en leir for og en imot. Bare halvparten av den daværende medlemsmassen på 2200 ble med på det nye, resten trakk seg unna. Bethel trakk seg i 2006 også ut av det nasjonale fellesskapet av pinsemenigheter i USA, Assemblies of God (AG). Ifølge Charlie Harper ved administrasjonen i Bethel var årsaken at menigheten hadde vokst ut av det vanlige menighetsformatet i AG. Men Bethel har fortsatt å betale sin årskontingent til pinsefellesskapet, «som et tegn på tillit og støtte.»
Jeg nekter å bli forlegen over det Gud gjør blant oss.
Konsernet Bethel
Anno 2012 er Bethel et mylder av ministries.
Etter det STREK får opplyst ved Bethels informasjonskontor, har organisasjonen nå 450 ansatte, 175 av dem på fulltid. Ikke mindre enn 45 av dem er pastorer. Virksomheten omfatter alt fra en egen barneskole, via tenårings- og ungdomsarbeid, konferanser for forretningsfolk, konferanser for administrative ledere, til en storstilt nett-TV-satsing, iBethel.tv. Så er det sjelesorgtjenesteneSozo og Shabar og parterapisatsingen Love After Marriage, alle med forgreninger til andre deler av det amerikanske kontinentet og til Europa. Legg til den globale reisevirksomheten der et hundretalls team av Bethel-studenter besøker menigheter på alle kontinenter. Pluss på de store konsertene med lovsangsmusikerne i Jesus Culture — i Chicago fylte gruppen et stadion, i New York og Los Angeles er noe mindre konserter på tapetet — og fortsatt står mange virksomheter unevnt.
Årsomsetningen er på 20 millioner dollar, 120 millioner kroner. Inntektene hentes likt om likt fra tre hovedkilder: skolepenger til bibelskolen, Bethels givertjeneste og iBethel.tv. Sistnevnte selger abonnementer på weboverføring av Bethel-møter og vitnesbyrd fra Healing Rooms. Ett års full tilgang koster et beløp tilsvarende 1200 kroner for økonomivarianten og 2400 kroner for «premium HD-kvalitet».
Den største virksomheten er Bethel School of Supernatural Ministry. I skoleåret som nå er over, satset elever fra 46 land alt fra 80 000 til 120 000 kroner i året, inkludert reise- og oppholdskostnader, for å lære seg å «vandre i tegn og mirakler».
Idealet er Jesus selv. Skolen viser til hva Jesus oppga som kjennetegn på sitt virke overfor døperen Johannes: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.»
«Gløden i øynene. Ekte glede, stødig glede, ikke noe påtatt.»
Rom for helbredelse
Til menighetens Healing Rooms strømmer de fra enda flere kanter. Siden 2004 har tallet på dem som søker forbønn, vokst fra i snitt 30 pr. uke til et snitt på 250 i 2011, og med nærmere 500 syke under de store konferansene. Sammenlagt har rundt 40 000 mennesker oppsøkt tjenestene her, alt ifølge informasjonskontoret. De kommer med depresjoner og øyeirritasjoner, med MS, tykktarmkreft og demonangrep. Miraklene bokføres, uke for uke, i detaljerte logger. Smerter er borte. En fot er vokst ut. Kreften forsvant. Nettsidene til Bethel er fulle av gledesvitnesbyrd, den medisinske dokumentasjonen spinkel.
Det skjer så enormt mange mirakler ved Bethel, påpekte Bill Johnson overfor lokalavisen Record Searchlight i 2010. Skulle man skaffet til veie medisinsk dokumentasjon for alle, ville all tid gått med til det.
– Vi har akkurat opplevd at en har fått helbredet en kreftsvulst i hjernen. Sånt skjer hele tiden. Og noe av det får vi verifisert av leger, de gjør sine tester og kreften er borte, sa Johnson.
Men særlig opptatt av å dokumentere miraklene er han ikke. Det «holder rikelig for meg at en som har vært døv siden fødselen nå hører», sier han.
– Da sier jeg til vedkommende: Glem legerapporten. Jeg er bare lykkelig over at du kan høre …
* * *
Bill Johnson er ikke noen frenetisk kraftevangelist, om noen skulle gjettet på det. Han er mild i stemmen, øynene bak designerbrillene er rolige, i klesveien er han mer fancy enn konservativ.
Vel er han kompromissløs. I bøkene hans er det lite rom for mellomposisjoner og «vi er da bare mennesker …». Han skriver: «Hver eneste tanke, hver eneste handling i ditt liv forkynner hvem du er alliert med: Gud eller satan.»8 Eller: «Når mennesket ikke har Kristus i sentrum, er det satanisk. Å si: ‘Jeg er bare et menneske’, er det samme som å si: ‘Jeg er satanisk.’ Når du er blitt gitt Guds Ånd, mister du fortrinnet det er å hevde at du ‘bare er et menneske’. Du er så mye mer enn det!»9
Men når han står på talerstolen og trekker opp de store linjene, skjer det ofte med selvironi og fleip. Han lener seg mot talerstolen av pleksiglass, tar seg godt med pauser, og understreker at mirakler og manifestasjoner ikke må få ta oppmerksomheten bort fra Giveren. Hadde man kommet zappende forbi, kunne man gjettet at han var TV-vert for et litteraturprogram.
Men vyene hans er i størrelse XXL: Det er 100 år etter vekkelsen i Azusa Street i Los Angeles, pinsebevegelsens fødsel. Den blir beskjeden mot det verden nå står overfor, en endetidsvekkelse av ufattelige dimensjoner. Johnson tror at «mer enn en milliard mennesker» skal vinnes for Jesus, Gud skal handle sterkere enn «i alle sine samlede bevegelser til nå»10. Byer og nasjoner skal forvandles til det ugjenkjennelige, og det vil skje mange steder samtidig, også uavhengig av impulsene som utgår fra Bethel. Kirken vil trosse alle dystre spådommer om marginalisering, trengsel og avmakt. Den vil snarere eksplodere i kraft, bli en triumfens kirke, en verdig og lyteløs brud for ridderen på den hvite hesten. Det er bare ett vilkår: At den begynner å ta på alvor sin rolle som nøkkelmakt for himmelens sluser.
Ekte glede
– Det var noe med folka i det Bethel-teamet jeg møtte i IMI-kirken i Stavanger, minnes Marita Runde (25). – Gløden i øynene. Ekte glede, stødig glede, ikke noe påtatt. Og masse godhet og latter, sier prestedatteren og sykepleieren fra Ålesund. Vi sitter i sofahjørnet i forstadshuset i Redding der hun og tre andre BSSM-studenter bor i kollektiv. Fra anlegget strømmer dempet lovsangsmusikk, The Loft Sessions med Bethel Music. Utenfor mørkner California. I vinduskarmen gløder en girlander av julelys. Borte bak kjøkkenmodulen koser tre Bethel-venner seg med vafler, kaffe, jordbær og fløtemysost. De utgjør en liten økumenisk bukett — med bakgrunn i henholdsvis Frikirken, Misjonssambandet og pinsebevegelsen.
– Og så var det alt de fortalte om å «finne sin sanne identitet i Gud». De beskrev denne kjærligheten, at det er umulig å få Gud til å elske deg mer — eller mindre — enn det han gjør. Han vil bruke deg akkurat slik du er. Det var det som kanskje sterkest dro meg hit til BSSM, sier hun tilSTREK.
Gaute Fotland (22), Bryne-gutt med bakgrunn i Misjonssambandet, er inne på noe lignende: – Her er de opptatt av å bygge deg opp, bygge karakter. Du skal leve ut at alle dine synder er tilgitt, du trenger ikke gå rundt og «beat yourself up», som de sier. Og så lærer jeg for eksempel å ha det kjekt.
– Hva?
– Ja, å ta ansvar for atmosfæren rundt meg, hvordan jeg velger å ha det. Jeg har vel kanskje vært en type som har overlatt det til andre. Gud er jo i godt humør. Alltid.
Nå er både Gaute og Marita snart ferdige med sitt andre Bethel-år.
– Det er jo noe med Norge, sier Marita, – med janteloven og det der. I mange menigheter er det ikke tillatt, egentlig, å drømme stort for Gud. Jeg tror djevelen er livredd for at vi skal stige inn i de gavene Ånden har for oss. Han prøver alle slags knep: «Du dummer deg ut! Du er ikke bra nok!» Mye av dette kjenner jeg meg nå så fri fra. I fjor vinter våget jeg — jeg, som til da bare hadde talt for maks 30 personer hjemme på bedehuset — å si ja til å være taler på Impuls i Stavanger. Nesten to tusen i salen! Oi, oi, ler Marita.
Og det gikk bra.
– Gud vil visst bruke meg, akkurat med de gavene jeg har. Og da skjelver fienden!
Aktivere himmelen
I et av auditoriene på Bethel har et hundretall unge møtt opp for å minne hverandre på nettopp det. De forbereder seg på utrykning i såkalte activation teams — grupper som skal aktivere det himmelske nærværet i byen. Skyve «mørkets sfærer» vekk. De går gatelangs med sine åndelige intuisjoner i høyspenn, de oppsøker parker, kjøpesentre, sykehus og kafeer.
De kjører gateteater, danser på kjøpesenteret, utøver «profetisk kunst» og går på skattejakt, der de med profetisk innsikt «kaller frem gullet i mennesker». Lærer Theresa Dedman henter gruppene frem etter tur. De skal fortelle om det som skjedde forrige gang de var ute.
Noen forteller om hvordan «sykepleierne ble helt rocka» da de «utløste Guds nærvær på sykerommet.» Andre hadde vært på gjenvisitt hos de ansatte ved restaurantene Grilla Bites og Tasting Room, og fikk høre hvor mange flere kunder de hadde fått siden studentene var der sist og velsignet inntjeningen.
– Og så var det gruppen din, Robert, sier Dedman, – dere var jo skikkelig tøffe.
En flokk tusler frem på scenen, ledet av en kraftig, rødhåret gutt med rutete skjorte og pannebånd.
– Vi gjorde noe virkelig skremmende. Vi oppsøkte den okkulte butikken, dere vet, sier Robert, og flirer. – Darkside … Men vi gjorde en tabbe. Vi stilte oss på parkeringsplassen utenfor for å be. Og da så de oss, innefra.
Latter.
– De ble sinte da vi spurte om vi kunne få velsigne butikken. De ville kaste oss ut. Men så sa vi at vi bare skulle kjøpe noe småtteri, og mens vi gikk rundt i butikken utløste vi bare Guds Rike der inne. Vi fikk en prat med dama bak disken. Hun ble skikkelig radikalt forandret der inne!
Det klappes i salen.
– Sånn går det når man nekter å være redd, sier Dedman. – Er ikke Gud god, dere?!
* * *
Nå er det krigsråd.
For nærmere tusen bibelskoleelever, Robert inkludert. Det pågår i byens gamle storstue, Civic Hall, det store betongkomplekset som bykassen ikke lenger hadde råd til å drifte, og som Bethel har fått leie i flere år fremover — etter heftig debatt i bystyret. Nå fungerer hallen som et Store Auditorium i «tegn og mirakler»-utdannelsen.
Her inne er lufta stinn og lyset skrudd ned til et minimum. På den opplyste scenen jager forkynner Chris Overstreet, strener frem og tilbake, roper, gestikulerer og bråvender. Rapper frem en kaskade av befalinger, formaninger og bønner. – Jesus! Ta dem til himmelen, Jee-zuss! Ja, JEE-ZUSS, ta dem til helvete!!! Så de skjønner hva som står på spill!
Det stiger et vræl fra noen jenter i salen, et smerteskrik, som om en fødsel brått gikk mot klimaks.
– Aaaahh!
Åndelige pressveer er i gang.
– Yeah, kvitterer predikanten. – Jeeezuss!! We bless your name … Og nå legger dere armene over skuldrene på hverandre! Kom igjen!
Salen kommer i gyngning, det hoies, pipes og stønnes.
– Og nå bare øser jeg Ånden ut over dere, øser og øser, til dere roper: Jeg MÅ forkynne evangeliet! Jeg MÅ oppvekke de døde, jeg bare MÅ kaste ut demoner!
Vekke døde
– Snakker du om The Dead Raising Teams?
Redaktør Carole Ferguson ved lokalavisen Record Searchlight kneiser med hodet, krusedullene i halssmykket hennes danser. – Ja, du kan tro det ble liv i kommentarspaltene våre da vi skrev om dét: forsøkene på å vekke opp døde!
Hun viser til en artikkelserie reporter Amanda Winters skrev om Bethel i 2010. Her siterter reporteren noe Bill Johnson løftet frem som et heroisk eksempel i en preken den 19. oktober 2008: En tidligere BSSM-student hadde startet noe han kalte et Dead Raising Team (DRT), en oppvekk-døde-tjeneste, i Mason County i staten Washington. Teamet var til og med blitt innlemmet i de kommunale hjelpetjenestene i Mason, sa Johnson. I forbindelse med en ulykke hadde teamet vekket en person fra de døde, inne bak politisperringene!
Da avisen kontaktet Marty Best, lederen for den lokale akuttberedskapen, bekreftet han at han hadde møtt teamet. Og at han så positivt på hjelpen. – Det er det samme hvordan folk hentes tilbake til livet, om det er en hjertestarter eller ved bønn. Vårt mandat er å jo redde liv.
Men at teamet hadde vekket dødsofre til live?
– Ikke ennå, sa Marty Best til avisen.11
Lokalavisens lesere kastet seg over saken. – Bethel har jo allment et positivt image her i Redding. Men dette, DRT-fenomenet, utløste masse hån og kritikk. Og vet du hva Bethel-folka svarte med? De mest hyggelige og ydmyke kommentarene du kan tenke deg.
Ferguson har bare godt å si om den lokale «Bethel-effekten».
– Virksomheten bidrar fantastisk fint i lokaløkonomien vår; du vet, vi er en ganske isolert by med 90 000 innbyggere, arbeidsløsheten er betydelig. Og Bethel trekker jo masse folk, tusenvis til møtene og til bibelskolen. Mange av dem er sånne driftige «can do»-typer. Etter bibelskoletiden flytter en del av dem hit, starter firmaer, skaper jobber.
– Ellers: Noen studenter nevnte en restaurant som het Grilla Bites. De hadde vært der og velsignet driften, og da hadde de fått så mange flere kunder. Kjenner du til stedet?
– Ja visst. Det er jo Bethel-folk som eier Grilla Bites. Og da er det kanskje ikke så rart at de gir studentene sånne tilbakemeldinger …
«Møtene på Bethel kjentes invaderende. Nå har jeg bare min private tro.»
Tok avstand
Når man går inn i Darkside på sørsiden av Redding, er det ikke vanskelig å se for seg skremte bibelskolefjes. Her er det vegger opp og disker ned med hasjpiper og annet brukerutstyr, Black Metal-kunst, piercing-smykker og erotisk leketøy. Vil man ta varig merke av ikonografien her, er det rikelig med tatoveringsmønstre på bakrommet.
Det er bare én kvinnelig ansatt her inne. Vi antar det må være hun som ble radikalt forandret under raidet fra BSSM.
– Jeg husker godt de var her, sier Heather Hartwick (30), og rødmer. – Jeg snakket med dem og solgte dem noe småtteri. Jeg vet jo akkkurat hva «nye Bethel» handler om; jeg var med der oppe fra jeg var 13 til jeg var 15, tanta mi sang i koret. Det var det jeg opplevde der som fikk meg til å ta avstand fra organisert kristen tro.
– Hva, mer konkret, var det som ga deg avsmak?
– All den ropingen og skrikingen, at folk fikk rykninger, og så var de så pågående med håndspåleggelser. Det kjentes invaderende. Skremmende. Nå har jeg bare min private tro. Jeg liker å tenke at Gud er i naturen, ingen har noe med hva jeg tenker om Ham, sier Heather Hartwick.
Det er vanskelig å avgjøre om stemmen hennes dirrer av sinne eller av savn. Blir hun rørt når hun snakker om Bethel?
– Mange på Bethel er jo så gode mennesker, sier Heather, som om hun gjettet hva jeg ville spørre om. – Man kan jo savne dem iblant!
– Og det var samtidig Bethel som fikk deg til å ta avstand fra troen?
– Definitivt, sier Heather, før hun brått vinker av samtalen. – Sjefen min er tilbake på bakrommet, sier hun lavt.
– Han hater alt kristent. Han liker nok ikke at jeg snakker med dere!
«De er engler»
Et døgn etter sitter vi og mumser burgere i en annen type darkside, et av Reddings narkostrøk. En gruppe Bethel-studenter holder block party, kvartalsfest. Grillteamet tørker svetten, pensler og flipper kjøtt. Andre serverer brus til barna eller spiller ball med dem, andre igjen rapper sine vitnesbyrd ut over nabolaget via et mobilt lydanlegg. «We’re rapping heaven down to earth, rapping heaven down to earth …»
I det hele tatt, vertskapet Paul Martinez, Alexander Logia, Zack Landess, Rachel Pearson og mange flere, ser ut til å kose seg stort. Og mens skyggene blir lange, kommer flere gjester sigende. Både de og husene de bor i har sett bedre dager. I en av hagene ligger en tykk, oppskåret madrass. I en annen gjemmer det høye gresset på sykkelvrak, tepperuller og kassert plank. – Og der oppe, sier en tannløs herre mens han nikker mot balkongen over oss,
– bor den største narkodealeren i Redding.
– Men så har vi heldigvis de der, sier en eldre kvinne som leier på barnebarnet sitt. Hun peker på vertskapet ved grillen. – De er de reneste engler. De bor jo her, i dét strøket. Og så lager de fest for oss. De bryr seg jo faktisk om oss!
Ryan, en ung mann på hjemmebesøk hos sin alkoholiserte mor, er også imponert.
– Det eneste som skiller gjestene her, sier han, og lar blikket sveipe over flokken på asfalten foran oss, – det er hvilken type rus de er hekta på. Kokain, meth, alkohol, marihuana. Og så steller Bethel-folka i stand noe sånt som dette. Pur godhet, kan du si. Skulle Bethel-studentene flytte vekk herfra, ville strøket gå fullstendig i hundene.
Mot slutten av festen preker en av Bethel-studentene om sin egen vei ut av crack-uføret, til Jesus og Guds kraft. Så er det tid for en hjelpende profeti. Paul Martinez griper mikrofonen. Han ser i Ånden at en i flokken er i en spesielt trengt situasjon. Det er en enslig mor, sier han, og fornavnet hennes begynner på L. – Du har ikke penger til husleien, du er fortvilet, du vet du blir kastet ut. Er det noen som kjenner seg igjen?
Flokken er taus. Ingen hender i været.
– Er det virkelig ingen som kjenner seg igjen. Enslig mor, fornavn på L …
– Kanskje, sier en kvinne i bakerste ring. – Jeg kjenner igjen det der med husleien og enslig mor. Men det er etternavnet mitt som begynner på L.
– Etternavn, ja, sier Martinez, … Det var det jeg mente. Da har vi en gave til deg. Vi betaler husleien din denne måneden. Du kan bo der du bor! Var ikke det godt nytt?
«Gjør oss happy»
Også forrige kveld var det fest. Da i storsalen på Bethel, med bandet Sons of Korah. De synger davidssalmene én for en, ordrett fra Bibelen. Følsomme gitarsoli, vakre melodier. Publikum tar imot, avslappet og tilbakelent. Noen ligger langflatt på gulvet, andre leser meldinger på mobilen, noen vandrer tenksomt langs scenekanten. En baby forsøker å kravle opp scenetrappen, en kvinne med «Holly» på navneskiltet står og vrikker til musikken mens hun leser i predikantbibelen sin.
Et ukjent ansikt dukker opp ved siden av meg, stikker til meg en flaske med kaldt vann. Herlig. Så stilner musikken. Møteleder Seth Dahl — ja, han slekter til Norge — gir musikerne svar på tiltale. Kan ikke få fullrost bandet, dedikerer kollekten til dem. Pappbøtter fra Kentucky Fried Chicken sirkulerer i benkene, fylles opp med sedler og mynt.
Så vender Dahl seg til Jesus i bønn. – Slik du har gjort det med musikken, Jesus … Snu djevelens verden på hodet! Og fortsett å gjøre oss happy i kveld, virkelig happy.
Vendt mot salen. – Skal vi ikke, dere, lage en ildtunnel for folka i bandet? Og alle som vil?
Publikum er ikke vanskelig å be. Folk på de første seteradene danner en lang bro-bro-brille-gate foran scenen. Så tres hele resten av salen igjennom, en lang tunnel av velsignelser, bønn og berøringer.
Stemningen blir mer og mer animert.
I tunnelen deiser enkelte over ende, andre gliser, krøker seg i latter, de skjener fra berøring til berøring. Vi begynner å ane hva som skjer, det er «fest i Ånden». Da er det fri flyt av Åndens vin. Og glassene er store.
* * *
Lørdag formiddag vokser køene ved kaffebaren HeBrews. Frivillige i helbredelsestjenesten bemanner bordene som er sjekkpunktet inn i Bethels innerste gemakker, The Healing Rooms. Ved bordene skriver syke og søkende ned sine behov. Skjemaet de signerer, har et tyvetalls felter. De må redegjøre for detaljer ved sykdommen, den medisinske behandlingen og hvor den søkende står i troen: «Døpt i Den Hellige Ånd? Ja? Nei? Usikker?»
Lenger inn i korridoren er lyset dempet, teppene myke, og lovsangsrefrengene på repeat.
Vi får adgang, vi også, og et skilt på brystet der det står «Observatør». Men fotograf Erlend må legge kameraet igjen utenfor.
– Folk er i en sårbar situasjon, sier infomedarbeider Thomas Anthony, – her må de slippe å bli avbildet.
– Men, innvender vi. – Vi kan gjøre det diskré, ta bildene slik at ikke ansiktene vises?
– Nei, jeg har sjekket med ledelsen. Det går ikke.
I en av salene venter de forbønnssøkende på tur. Halvlyset er tett av løftede hender og bedende ansikter. Mens de venter, bades de i trøst og vellyd fra bandet på den lille scenen — «You make beautiful things, you make beautiful things …». I et hjørne står et stort kors, dekorert med hvit chiffon og juletrelys. Like ved står en nattverdbod, der man kan selvbetjene seg med brød og vin. Oblaten er hendig sampakket med det lille medisinbegeret.
I to andre rom pågår selve betjeningen. Her er det lysere. Et surr av bønnestemmer og henførte rop. De som skal hjelpes, står — eller ligger — midt i små klynger av forbedere. Mye berøring, mye tett omsorg. Tårer. Smil. Transe.
«Bethel-studentene er de reneste engler. De bryr seg jo faktisk om oss!»
Kaller frem gullet
Vi trenger et avbrekk fra intensiteten, setter oss i korridoren sammen med Marita og Thomas.
En solbarket kar strener forbi. – Marita, roper han. – Jeg er på vei inn, forbønn for øynene mine. Du vet, det der med kontaktlinsene, de skaper irritasjoner. Jeg vil bli kvitt linsene.
– Ok, Zac, smiler Marita,
– Go for it!
Mens Thomas har noe han vil understreke for oss:
– Det er ikke bare rent fysisk helbredelse vi tilbyr. Ofte er det vel så viktig, som vi sier, å bare kalle frem gullet i folk, løfte frem det gode, mulighetene. Det er dette mye av hva det profetiske handler om. Vi har en kultur for å hedre hverandre her. Den svarer til vår — og alle troendes — identitet som Kongens barn. Vi er helgener, ikke syndere. Og skal altså ære hverandre, ikke først og fremst fordi vi liksom bør gjøre det, men fordi alle Guds prinser og prinsesser er ærverdige.
Thomas lurer også på, litt senere, «om dere kanskje har reagert på at enkelte ting i profetiene ikke stemmer?»
– Vel, sånne feil skjer hele tiden her på Bethel. Lederne fremmer en kultur der det er lov å gjøre tabber. Da blir det lettere for elevene å gjøre risikable ting. Når vi tar sjanser, åpenbarer miraklene seg — og vi får en positiv spiral der liv forandres og vi blir enda mer vågale for Gud.
– Men nå vil legene gi Colin strålebehandling og cellegift. – Å nei!
Smertene borte
Inne i helbredelsesrommene er det nå klart for en oppsummering av dagen. Gjestene er gått, de gode hjelperne har stilt seg i ring og sender mikrofonen rundt. Det rapporteres om helbredede nakker, om magesmerter som ble borte, om kraftig nedsatt smertenivå hos en leddgiktpasient. En mann med nevrologisk svikt som kunne stå på beina igjen.
En bestemorskikkelse, kanskje i 80-årene, griper mikrofonen — til kraftig applaus.
– Dere husker Colin, ikke sant, fra sist uke, han med tykktarmkreft. Nå er smertene nesten helt borte!
– Shh-out, roper noen.
– Men nå vil legene hans gi ham strålebehandling og cellegift.
– Å nei!
– Det ønsker vi vel ikke, dere?
– Amen!
– Vi ønsker at Gud skal få fullføre jobben han har påbegynt hos Colin. Og så har vi heldigvis Betty her, kona til Colin. Kan vi få legge hendene på deg, i Colins sted?
Betty nikker. Og hjelperne flokker seg rundt henne.
– UUHH! Move it, move it, heier noen.
En annen begynner sin bønn med en triumferende latter. Så befaler han Colins tarmkreft å forsvinne. – Hahah! Whack ’it Lord — smell til den, Herre!
Det er først litt senere på dagen at jeg leser underteksten i helbredelsesskjemaet alle må signere, det med liten skrift. Her gir man Bethel Church «full og ubegrenset rett» til å «fotografere og videofilme meg, (inkludert navn, ansikt … fremtoning og/eller stemme)». Man fraskriver seg samtidig alle muligheter til å kreve betaling for opptakene og å rette søksmål mot Bethel for bruken av opptakene …
260 personer søkte forbønn i Healing Rooms denne dagen, lørdag 10. mars 2012. I helbredelsesloggen er resultatene — 179 i tallet — listet opp i alfabetisk rekkefølge. Arm vokste ut (ett tilfelle), døpt i den hellige ånd, (1 tilfelle), synsevne forbedret (5), smerte redusert (41 tilfeller), smerte borte (21), tilga noen/tilga seg selv (6), kjente varme (11), foten vokste ut (4), Guds nærvær (13), svulst/cyste krympet (2 tilfeller), svulst/cyste borte (null) osv. osv.
Hvor mange som man ikke kunne notere noe resultat på?
– Vi har vel ikke noe felt i statistikken for akkurat det, sier Thomas Anthony. – Men jeg kan jo prøve å sjekke.
Noen uker senere melder han et anslag via e-post: Etter en gjennomgang anslår han at «rundt 130, halvparten av dem som kom, ikke meldte om noen tegn til bedring. Men hovedpoenget er at vi ikke har sikre tall på dette».
* * *
En liten uke senere, på Manhattan, flytter jeg inn på hotellrom 405 ved The Pearl, kort vei fra Times Square. Et værelse med altfor stor seng, TV på badet og alskens kosmetiske remedier på speilhylla. Jeg plukker opp en av de små flakongene, en blekrosa conditioner.
«Philosophy:» står det. «Believe in miracles.»
Så oppdager jeg at den inngår i en hel mirakelfilosofisk serie der på hylla. Shower gel, sjampo, lotion. Undertitlene lyder: «celebrate life», «celebrate dreams», «celebrate love» og «be somebody».
Er Bethel i ferd med å innta Manhattan også?
Noter
1 Johnson, red.anm.
2 Bill Johnson, The Supernatural Power of a Transformed Mind, s. 31.
3 ibid., s. 156
4 Bill Johnson, When Heaven Invades Earth, s. 83
5 When Heaven …, s. 97
6 The Supernatural …, side 86
7 The Supernatural …, side 102
8 The Supernatural …, s. 44. Johnson skriver alltid Satan med liten forbokstav.
9 The Supernatural …, s. 61. Johnson fremfører påstanden i en drøfting av scenen der Jesus refser apostelen Peter: «Vik bak meg, Satan!»
10 When Heaven …, s. 23.
11 Ifølge Tyler Johnson, tilknyttet en såkalt DRT i staten Washington, skal en person faktisk ha blitt vekket fra de døde på denne tiden. Men det skjedde ifølge Johnson ikke i den situasjonen Marty Best ble spurt om. Reporter Amanda Winters sier i en e-post til STREK at hun ba Bethel-ansatte om hjelp til å komme i kontakt med DRT-teamet eller andre førstehåndsvitner for å verifisere historien. De Bethel-ansatte skal ikke ha imøtekommet denne anmodningen.