Den Hellige Ånd er kjærlighet. Han og kjærligheten er identiske. Det finnes én tekst i Det nye testamente som klart ut- trykker denne identiteten. «Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5). Å gi oss Den Hellige Ånd og å inngyte kjærlighet i oss, er en og samme sak for Gud.
Ved siden av denne klare teksten finnes det mange andre som peker i samme retning. Å leve i Ånden og å leve i kjærlighet kommer ut på ett hos Paulus. «For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur» (Gal 5,17). Dette fiendskapet er ikke noe annet enn fiendskapet mellom egoisme og kjærlighet. «De to ligger i strid» (ibid).
Man snakker om Åndens frukter. Men den greske grunnteksten har begrepet «Åndens frukt» i entall (ho de karpos tou pneumatos) (Gal 5,22). Åndens frukt er kjærlighet. I dette tilfellet skiller frukten seg ikke fra treet. Etter «kjærlighet» må man sette kolon. Fortsettelsen (glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse) er kjærlighetens egenskaper eller tegn på kjærlighet.
«Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd» (Joh 19,30). Vi må anta at Johannes her ikke bare tenker på Jesu siste åndedrag. I og med at Jesus dør, gir han sin ånd, som er Den Hellige Ånd, til verden. Han fyller verden med Den Hellige Ånd, med kjærlighet. Når soldaten river opp Jesu side med sin lanse, kommer det ut blod og vann (Joh 19,34). Vannet er et symbol for Ånden. Når kjærligheten har nådd sitt høy- depunkt i Jesus – «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13) – renner den over og skyller ut i bølger over hele verden.
KOINONIA – FELLESSKAP
Den Hellige Ånd er kjærlighet. Men i 1. Johannes’ brev leser vi at Gud er kjærlighet (ho theos agapē estin) (4,8.16). Finnes det ikke noe annet ord enn agape for å uttrykke kjærlighe- ten, noe som er mer typisk for Den Hellige Ånd? Jo, ordet koinonia. Paulus bruker det to ganger i forbindelse med Den Hellige Ånd. Han avslutter 2. Korinterbrev med hilsenen: «Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet (agape) og Den Hellige Ånds samfunn (genitivsformen på norsk samsvarer med den greske grunnteksten) være med dere alle!» (13,13). Med denne hilsningen begynner den katolske messes litur- gi. I Filipperbrevet skriver han: «Når det da er (…) fellesskap i Ånden (også her skrevet med genitiv på gresk) (…) så gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen» (2,1–2).
Det er karakteristisk for Den Hellige Ånd å skape koinonia, ja, han er selv koinonia. Koinos sier man om personer eller ting som hører sammen, om ting som deles av flere personer. Og «koinonia» betyr fellesskap, samhørighet, forbund, omgang. «Finnes det noen koinonia mellom lys og mørke?» spør Paulus (2 Kor 6,14, på norsk oversatt til «Hva samfunn har lyset med mørket?»).
Hva er kjærlighet? Filosofer, kunstnere, forfattere, alle kjemper de med dette spørsmålet.
Man kan si: Kjærlighet er å øse av seg selv. Dermed oversetter man det greske ordet agape. Kjærlighet er å gi av seg selv til en annen. Det er den kjærligheten Jesus viser oss på korset: han gir sitt liv for oss. Det er også den kjærligheten han viser oss i nattverden, der han er utgytt og overgitt – den kjærligheten som helt går ut av seg selv, som bare tenker på den andres beste. Amo, volo ut sis, skriver Augustin (534–430): Jeg vil at du skal være, at du skal være deg selv. Jeg vil ditt beste, jeg vil gjøre deg glad.
Men kjærlighet er ikke bare selvutgivelse, ikke bare et ønske om å gå ut av seg selv, den er også et ønske om at den andre skal komme inn i meg. Kjærlighet er ikke bare agape, men også eros (som man ikke uten videre skal assosiere med erotikk). Kjærligheten er også lengsel, tørst.
«Kom!» sier eros, «jeg lengter etter deg, vi må være sammen.» I nattverden finnes ikke bare agape, men også eros. Nattverden er ikke bare et offer, men også nærvær. I den katolske kirke betoner vi det gjennom å oppbevare det innviede brødet i alterskapet: han er alltid hos oss. I nattverden finnes begge disse aspektene av kjærligheten.
Når en mann og en kvinne inngår ekteskap og lover å elske og ære hverandre i gode og onde dager, handler det i første omgang om agape, den ofrende, selvutgivende kjærligheten.
«Dere menn skal elske (agapate) hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den» (Ef 5,25). Det er vanskelig å «love» at en alltid skal være lykkelig med sin partner, at han eller hun alltid kommer til å være til glede. Hvis den andre bare tenker på seg selv, hvis ektefellen er egoist, tramper på følelsene dine og ikke respekterer deg som menneske, kommer han eller hun til å bli en byrde og en smerte. Da kan du ikke lenger si til den andre: «Du er min glede,» da blir det: «Du er mitt kors.» Da er eros redusert til et minimum eller til ingenting i det hele tatt. Det som er tilbake, som burde være tilbake, er agape: at du venter på den andre, ofrer deg og ber for ham eller henne. Agape kan man virkelig love, og har man gjort det, gjelder det å være trofast.
Vi skal imidlertid ikke skape et altfor stort skille mellom agape og eros. Erfaringen viser at et menneske som du har ofret og lidt mye for, blir deg kjær. Forutsetningen er at du helt ut sier ja til lidelsen og offeret. Hvis du derimot lider mot din vilje, blir du bitter i stedet. En voksende agape pleier også å påvirke eros. Men dette kan du ikke programmere, og derfor heller ikke «love».
Der gjensidigheten mangler, er kjærligheten ikke helt seg selv.
Den kjærligheten som utelukkende eller nesten utelukkende består av agape, er ikke fullkommen. Den er blitt berøvet noe viktig. Derfor er et ulykkelig ekteskap ikke et riktig bilde av kjærligheten mellom Kristus og kirken. Der gjensidigheten mangler, er kjærligheten ikke helt seg selv.
Det finnes et ord som uttrykker hele kjærligheten på en gang, både agape og eros, nemlig koinonia, fellesskap – nettopp det ordet som er typisk for Den Hellige Ånd, og som uttrykker hans vesen. I et fellesskap har man alt felles. In- genting er bare ditt. «Alt mitt er ditt,» sier du. «Og alt mitt er ditt,» svarer den andre. Du tømmer deg for ditt eget for å fylle den andre, og dette er agape. Men når også den andre tømmer seg for sitt eget for å fylle deg, blir eros tilfredsstilt. «Jeg er din,» sier agape. «Du er min,» sier eros. Er det ikke det kjærligheten gjentar i det uendelige?
«Jeg er din – du er min,» til sammen er det hele kjærligheten: koinonia.
I Den hellige treenigheten er kjærligheten fullkommen, og dens navn er koinonia. Der foregår det et uavbrutt gi og ta, i svimlende fart.
I et vidunderlig vakkert dikt beskriver Johannes av Korset (1542–1591) dette fellesskapet på en uovertruffen måte. Det er svimlende lesning.
OM SKAPELSEN
En brud, som skal elske deg
ville jeg gi deg, min Sønn,
og for din skyld skal hun fortjene
å ta del i vårt fellesskap
og å spise brød ved ett bord,
det samme brød som jeg også spiser, for at hun skal kunne kjenne de skatter som jeg eier i en slik Sønn,
og med meg skal kunne glede seg
over din nåde og all din rikdom.
Faderen tenker ikke på seg selv når han skaper verden og menneskene. Han vil gi sin Sønn en brud som skal elske ham. Hele skapelsen er en fantastisk presang som Faderen gir til Sønnen.
Hva gjør Sønnen med denne gaven?
Livet er altfor kort til å kunne rekke over så mye.
Takknemlig er jeg, Fader,
svarer Sønnen ham da:
Til den brud som du vil gi meg,
skal jeg gi min herlighet,
slik at hun i den kan se
hele min Faders ære,
og hvordan jeg har mottatt
min væren av hans væren.
Jeg lar henne hvile i mine armer,
og hun skal fortæres i din kjærlighet, og i evig nytelse
skal hun prise din godhet.
Sønnen bruker ikke Faderens gave til sin egen glede. Om han viser sin herlighet for sin brud, er det bare for at hun skal se hvordan han har mottatt den fra sin Fader, og for at hun skal prise Faderens godhet. Alt går tilbake til Faderen.
Den kraft som driver Faderen til Sønnen, og Sønnen til Faderen, er Den Hellige Ånd. Han er den som gjør alt mel- lom dem felles. Han er koinonia.
«DERE ER KRISTI LEGEME»
Det faktum at Den Hellige Ånd er fellesskap, skal ikke betraktes som en abstrakt sannhet. Det kan få ytterst konkrete konsekvenser i våre liv. Han skaper fellesskap, han fører sammen. Nesten alle bønner i den katolske liturgien avsluttes med in unitate Spiritus Sancti (i Den Hellige Ånds enhet).
Det er Ånden som innpoder oss alle i Kristi legeme og gjør oss til ett. «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie» (1 Kor 12,13) (det være seg om vi er svarte eller hvite, prester eller lekmenn, menn eller kvinner, nordmenn eller innvan- drere, konservative eller progressive), «vi fikk alle én Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: ’Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen’, så er den likefullt en del av kroppen. (…) Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. (…) Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer» (ibid. v 13–16.18.27).
Det sies at vi bør tilgi hverandre, at vi ikke skal bære nag, at vi bør være saktmodige, vennlige, eller også, på psykologiens språk, at vi skal gi opp vårt indre forsvar. Alt dette er viktig. Men dersom vi betrakter det som forskrifter som skal etterleves, ser det nokså håpløst ut. Livet er altfor kort til å kunne rekke over så mye.
I stedet for å tenke på regler og forskrifter, kan vi bli oppmerksomme på virkeligheten, den ontologiske virkeligheten. Dersom vi vet, på en eksistensiell måte, at vi sammen utgjør én kropp, kan vi ikke lenger være forarget eller misunnelige på hverandre. Øret er ikke misunnelig på øyet, og øyet ikke på øret. Når én del av kroppen lider, kjenner ikke de øvrige delene skadefryd, tvert imot mobiliseres hele kroppen for å hjelpe den lidende delen. «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg» (1 Kor 12,26).
Når vi sier at vi er søsken, brødre og søstre, er det allerede noe stort. Det er dessuten bedre å kalle hverandre brødre og søstre enn å snakke om «medmennesker». Vi tilhører samme familie.
«Og den som elsker Gud, elsker også det som er født av ham» (1 Joh 5,1). Men virkeligheten er enda større og enda dypere. Vi er sterkere forbundet med hverandre enn søsken i en familie.
Søsken lever relativt uavhengig av hverandre. De lever hvert sitt liv og går sine egne veier. Men i en kropp er alt avhengig av alt.
Alt blir så enkelt når vi lever i sannheten. Å tilgi blir ikke lenger noe storslått som vi kan være stolte over. Å tilgi er noe selvsagt. Eller snarere, det finnes knapt noe å tilgi. Armen tilgir ikke benet at det er brukket. Når den fortapte sønn vender hjem til Faderen, sier ikke Faderen høytidelig: «Min sønn, jeg tilgir deg.» Han gir ikke engang sønnen mulighet til å avslutte sin angrende bekjennelse. «Han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham» (Luk 15,20). Han fører ham umiddelbart tilbake til det nivået der de er ett med hverandre. Kjærligheten gjør syndene usynlige (1 Pet 4,8). Det behøves ingen forlatelse, ettersom kjærligheten skjuler syndene.
Å leve på det nivået der Ånden fører oss sammen til én kropp, er ikke noe som krever anstrengelse. Vi behøver ikke å søke Den Hellige Ånd. Når vi ber: «Kom, hellige Ånd!» burde vår innerste tanke være: «Jeg kommer til deg, hellige Ånd.» Han er alltid her, og fyller oss så snart vi åpner oss. Det fortelles om en berømt zen-mester at han en dag lette etter kroppen sin. Det moret elevene hans, og det kan man skjønne. Vi er like latterlige når vi søker etter Gud! Vi er mer i Gud enn vi er i kroppen vår.
Du behøver ikke presse frem fine følelser.
KJÆRLIGHETEN FYLLER JORDEN
Ånden gjør hele menneskeheten til ett legeme. Men han farer ikke bare gjennom menneskeheten, han gjennomstrømmer hele kosmos. «Herrens Ånd fyller jorden» (Visdommens bok 1,7). Også der skaper han fellesskap.
Vi vet hvordan de negativt ladede elektronene kretser rundt den positivt ladede atomkjernen. Vi vet hvordan jorden kretser rundt solen med en gjennomsnittshastighet på 30 kilometer i sekundet. Vi vet også at universet har utvidet seg i alle retninger med uhørt hastighet siden det store smellet for kanskje 15 milliarder år siden. Men noe som vi bare har visst siden 1986, er at alle galakser sammen haster gjennom rommet i retning mot noe stort og mystisk som enn så lenge ligger utenfor astronomenes horisont. Det sy- nes å gå et sterkt og uforklarlig strømdrag gjennom universet. Det sveiper med seg Jorden, Melkeveien, alle galakser og galakse- opphopninger.
Alle farer med svimlende fart – 700 kilometer i sekundet – i samme retning. Ingen vet, men i det ukjente fjerne finnes det tydeligvis noe som drar den- ne enorme materialmassen til seg med uimotståelig kraft.Vi ser hvordan kjærligheten finnes på alle nivåer – i mennesket, i mikrokosmos, i makrokosmos. En enorm lengsel etter forening går gjennom hele skaperverket.
KJÆRLIGHETEN ER EN PERSON
Den Hellige Ånd er kjærlighet, og kjærlighet er Den Hellige Ånd. Kjærligheten er en person. Selv dette kan bli konkret. Hvis kjærligheten er Den Hellige Ånd, så vet du at du er i kontakt med ham når du lever i kjærlighet. Ubi caritas et amor, Deus ibi est. (Der kjærligheten finnes, der er Gud.) Så snart du elsker, lever du i Guds atmosfære. Samtidig vet du nå at det blir lettere å elske. Du behøver ikke gjøre det selv, ikke anstrenge deg, ikke presse frem fine følelser. Det er Ånden som elsker i deg, og det er tilstrekkelig at du slipper ham inn.
Til slutt blir kjærligheten mer personlig. Den utgår fra en Person, en guddommelig Person, og derfor gjør den også mennesket til en person. Kjærligheten er ikke en diffus, upersonlig kraft, men en «personaliserende» kraft. Den kjærligheten som er Den Hellige Ånd, gjør deg til deg selv. Og når du blir et redskap for Ånden og lar ham virke i deg, gjør du i sin tur andre mennesker til ekte personer. Ånden forener, men uten å viske ut skillene. Tvert imot lar han dem bli åpenbare. Jeg blir mer jeg, og du blir mer du, og det fører til at vi kan ha dype, personlige relasjoner.
Er det ikke dette som særmerker den kristne kjærligheten, at den er ytterst personlig og gir opphav til dype, personlige vennskapsbånd? I buddhismen er det annerledes. Der virker det som om det personlige forsvinner i det universelle. Man har inntrykk av at man ikke blir elsket for sin egen skyld, men på grunn av sin universelle natur, at en like gjerne kunne vært byttet ut med en annen. En slik relasjon tilfredsstiller oss ikke helt. Du vil ikke bli elsket fordi du er menneske, men fordi du er du.