Dårlig liturgi dreper, advarer STREK- coveret denne gangen. Bombastisk, med dødningehode og greier.
En fiffig gimmick, kanskje. Men står det virkelig så mye på spill i de gamle, knirkete greiene der – liturgien? Stillaset man rigger gudstjenester på? Er ikke liturgi bare en høytidelig kulisse for det egentlige i gudstjenesten, «påfyllet»: prekenen, hjerteknuserne i barnekoret, solisten med sølvstemmen – eller fellessangen?
Det er vel heller fenomenet liturgi som dreper? Som kjeder tenåringene og får de kirkesjeldne i dåpsfølget til å kjenne seg ekskludert?
Slike forestillinger er noe av utgangspunktet for belysningen i denne utgaven av STREK. Og kanskje har vi særlige forutsetninger for å se hva som bor i liturgien, nå som smitteregimet hindrer oss i å utøve den på ordentlig?
Vending.
Selv har jeg i løpet av livet nærmest fått endevendt mitt forhold til det liturgiske. I min misjonssambandsoppvekst var sånt bark for brød. Den var til å leve med så sant presten gjorde maks ut av «pustehullene» i formen, og ga oss en salvelsesfull preken om synd og nåde. Men ellers var vel liturgi mest en rest av den tørre og skjematiske religiøsiteten som vekkelsen hadde reddet oss fra?
Senere ble jeg slått av begrensningene i bedehusets smale følelsesregi; jeg begynte å gå mer i kirken, skepsisen til det liturgiske avtok. Men like liturgi? Det var vel heller en slags tran man skulle ta, for sjelens skyld?
I dag elsker jeg den tranen. Bare liturgien – samlingen, ordet, eukaristien og sendelsen – kommer til sin rett, tåler jeg at det meste ellers skranter. Hva har skjedd?
Jeg tror den kanadisk-amerikanske filosofiprofessoren James K.A. Smith er inne på noe med sin analogi til kosthold. Sett nå at legen, blodtrykket og badevekta har profetert over oss. Vi tar en beslutning: Vi vil spise sunnere. Ikke av kjærlighet til grønnkål eller vegetar. Slett ikke. Men det står om liv. En tålmodig livspartner backer beslutningen, så inntaket forskyver seg, det blir mindre biff, mer brokkoli, mens måneder blir til halvår, og vekta går i revers og noe som ligner overskudd begynner å prikke i kroppen. Og jammen forskyver ikke også appetitten seg. Vi holdt på å si Gud forby, men en dag må vi medgi at vi kjenner et sug etter spinat, ja, den daffe smaken av grønne linser!
Sånn er det også med tilbedelsens kosthold. Gud har skapt oss som vanedyr, og det skjønte både de gamle hebreerne og den tidlige kirken. Av liturgiske fragmenter og diverse sakramenter vokste det frem et erfaringsbasert, balansert og slitesterkt kosthold – med dybder som bare åpnet seg for brukerne over tid. Dermed foreskrev de repetisjon, trofast gjentakelse og eksponering over tid.
Ja, hvordan virker liturgi?
Kirkens liturgi er nyskapende. Men den er det på alle andre måter enn det vår tid forventer.
Den tar utgangspunkt i et nøkkeltrekk ved et kristent syn på mennesket – at vi er tilbedere. Vi er ikke selvforsynt med liv. Vi må hente det fra kilder utenfor oss selv. Det vi oppfatter som livgivende, har vi en hang til å tilbe.
Forfatteren David Foster Wallace (1962 – 2008), dødsdriftens og livsledens forteller, sier det slik: For et menneske «går det ikke an å ikke tilbe … Det eneste valget du får er hva du tilber. Og en fremragende grunn til å tilbe en gud … en JC eller Allah … er at stort sett alt annet du tilber vil spise deg levende.» Og dette «annet» kan være så mangt; ens intellekt eller image, makt eller seksuell og kjemisk nytelse. Rundt alle slike guddommer spinner verden sine liturgier, vanedannende praksiser som spiser seg stadig dypere inn i oss. Tenk, for eksempel, på hvordan kjøpesenterets løype av visuelle stimuli fortetter tilgangen på «frelse», på merkevarenes svikefulle nåde. Eller hvordan vi danner oss «en Jesus som passer for meg»?
Kalibrering.
Våre kirkers gudstjenester er mottrekk til alt dette, de er motliturgier. Og mer enn det, her eksponeres vi for et inngripende ja til en Annen. Der de sekulære liturgiene vil holde oss i bane rundt oss selv, byr høymessen på en kraftfull konsentrasjon om Gud. Her løses vi fra forestillingen om troen som solopraksis, her nedsenkes den enkelte i en større og mer grunnleggende bestemmelse: delaktigheten i Guds verdensvide folk. Her handler det ikke om min tro, den flyktige, men om vår tro, kirkens tro – den som har overlevd 2000 års prøvetid.
Kanskje er liturgien derfor også et svar på det Jesus ber om for disiplene: «Far … jeg ber deg ikke om å ta dem ut av verden, men om at du bevarer dem fra det onde.»
Nettopp for å kunne tjene våre medmennesker – med Livet i behold – trenger vi, igjen og igjen, å få kalibrert vårt indre kompass slik at det peker mot livets kilde. Denne indre re-sentreringen blir vi aldri ferdige med. Den må gå oss i knoklene, i underbevisstheten, der Kristi skikkelse – til vår forskrekkelse – kan begynne å demre i oss.
Og hva er så dårlig liturgi? Eller, heller, når kommer liturgien og gudstjenesteordningen til sin rett?
Jeg er ikke selv spesielt liturgikyndig, jeg skriver fra lekmannens plass i rommet, og i denne spalten må det bli med stikkord. Men la gå: En øvet liturg og kantor (og menigheten de har motivert!) gjør en forskjell. Det betyr også mye om de som forretter har oppdaget forskjellen på å la seg bære av liturgien, og selv å bære den (som Per Åkerlund er inne på i sin artikkel).
Sagt på en annen måte: Aller mest handler det om hvilken tillit liturgen og medhjelperne viser hovedaktøren i rommet, Gud selv, og overfor nådemidlene, ordet og sakramentene, mysteriene kirken betror våre valne hender. Ligger dette i bånn, vil det være mindre fristende å ty til velment fast-food: å forlate partituret (smette inn små «ufarliggjørende» kommentarer), å krympe liturgien for ikke å kjede «publikum» eller å variere liturgien ihjel (med gudstjenestelige påhitt rundt skolestart, VM eller «kule ting i tiden»).
Kanskje våger man da det som skal til: Å prioritere gjentakelse og gjenkjennelse, mens variasjonen forlegges til fargespillet i høytidene, sangen, instrumenteringen, «det frie».
Gi oss, med andre ord, en liturgi å kunne utenat, hvile i. Og gi den til oss over tid, ufortynnet, så den langsomt, langsomt kan infiltrere oss, og spire i livene våre.
Gledelig jul!