Han sitter foran meg i gudshuset, det lille tømmerhuset som er gårdens kapell. Hele kroppen er i bevegelse, den rister som av en usynlig kraft som river og sliter i den. Han vrir seg som en mark på kroken. Hendene gnis mot hverandre. Blikket flakker, til sidene, bakover, opp i taket, ser lengselsfullt mot den lave døra som leder ut. Ut i friheten, bort fra det kompakte nærværet av de andre her i dagens siste tidebønn, den som aldri synes å ta slutt.
Tausheten runger i pausene mellom salmestrofene. Svettedråpene begynner å renne langs nakken hans. Mannen ved siden av ham ser på ham og legger beroligende sin hånd på armen hans. Det virker ikke engang som han merker det. Rytmisk fortsetter lesningen av de vante, trygge tekstene mens en lydløs bønn synes å bre seg i rommet: «Gode Gud, hjelp Konrad! Gi ham fred, la ditt lys seire i denne forferdelige kamp som raser i hans indre!»
Det synes som om stadig flere begynner å be for Konrad. En usynlig kraft stiger mot tømmerbjelkene i taket, trenger seg gjennom torvlagets tørre gress på den andre siden og stiger videre opp mot evigheten som hvelver seg over mørke, høstlige Dovrefjell. Tidebønnen fortsetter, og sakte skjer en forandring hos Konrad. Kroppens hissige bevegelser begynner å ebbe ut, blikket blir roligere, angsten viker. Tidebønnen er slutt. Ingen beveger seg. Selv Konrad blir sittende. Tiden holder pusten. Så vender Konrad seg sakte om, ser meg rolig i øynene, og med et smil på leppene hvisker han knapt hørbart: «Jeg kommer til nattverden i morgen tidlig.»
Repeterende. Konrad er en av de alvorlig sårede som kalles Livsvandrerne som hver høst og vinter søker seg til Fokstugu oppe på Dovrefjell for å delta i en ukes retreat som bygger på noe som for disse unge menn og kvinner er helt ukjent: Å la klosterlivets eldgamle tidebønner bli dagens viktigste pulsslag – i rammen av en dagsrytme preget av faste, repeterende innslag. Denne daglige rytmen har vandringen som sitt fokus. Den ytre vandringen går langs etapper på den tusenårige pilegrimsleden over Dovrefjell mot Nidaros, den indre vandringen tar seg frem på tidebønnenes smale sti med påfølgende samtaler og refleksjonsoppgaver. Her på Fokstugu er klosterverdenens livgivende rytme av bønn og arbeid – ora et labora – oversatt til en veksling mellom fysisk arbeid på gården og stillhet og tidebønn. Utegudstjeneste og personlige samtaler inngår også i det nøye sammensatte programmet som er modnet fram over år, og formet av både gode og dårlige erfaringer.
Rammen for disse besøkene fra Norsk Kriminalomsorg og krigsveteraner er en isolert sauegård midt i fjellandskapet på Dovre. Her har Konrad og hans medvandrere valgt å konfrontere seg selv med dype livssår, sår fra lange år bak fengselsmurene eller fra traumatiserende opplevelser i krig og fra raserte familieforhold. Tidebønnenes ramme stiller dem – uten unntak eller formildende omstendigheter – overfor livssårenes ytre utfordringer: Å takle en fast rytme, overholde bestemte tider, holde ut nærheten til andre i et så fortettet miljø, beherske impulser til flukt og angst, sitte stille, være i et stengt rom, følge med i en krevende tekst, delta i høytlesning, mestre stillhet og holde ut ensformigheten i dagens rytme.
Les hele artikkelen i STREK nummer 1/2019.
Vil du bestille et prøvenummer eller bli abonnent? Klikk her.