Rådene vi ikke fikk

Maktmisbruk og selvsuggesjon. Sårede sjeler og havarerte menigheter. Mye sykt kunne ha vært unngått om den karismatiske vekkelsen i Norge hadde kjent til – og latt seg korrigere av – den ortodokse kirkes erfaringsmedisin på dette området, fremholder Erling Rimehaug. Han har fulgt den karismatiske bevegelsen i Norge på nært hold siden 1970-tallet.

«Den hellige ånd i den kristnes personlige liv» kunne vært en preken på et av de mange karismatiske arrangementene på slutten av 70-tallet.
Men foredraget ble holdt av en ortodoks teolog på Den europeiske kirkekonferansen på Kreta i 1979. Og når jeg nå leser det, slår det meg hvor mye vi kunne vært spart for om vi hadde hatt mer kontakt med den ortodokse karismatiske tradisjonen.

Det vi ikke visste
I 1979 var den karismatiske vekkelsen i ferd med å gripe om seg i Norge. Jeg var på mitt første Helligånds-seminar det året. Året etter deltok jeg på den første sommer-Oase. Jeg hadde vært med på Hans Christian Liers «Gud har mer å gi» – møter i Bogstadveien kapell tidlig på 70-tallet, og på pinsegudstjenester hos Hans-Jacob Frøen i sjømannskirken på Bygdøy. Vi trodde dette var noe helt nytt som Gud
gjorde. I den grad vi var oss bevisst noen historiske forbilder, gikk de bare tilbake til 1905 og Azusa Street – og deretter i et stort hopp rett tilbake til Jerusalem på pinsedag. At det fantes en karismatisk tradisjon i den ortodokse kirke, var både jeg og de fleste andre i denne bevegelsen
uvitende om. Arkemandritt (senere biskop) Kallistos Ware var derimot godt orientert om den fornyede interessen for Den Hellige Ånd i vestlige kirker da han holdt foredraget sitt i 1979. Han sier det ikke direkte, men det framgår av innholdet at det nettopp er denne bevegelsen som er den egentlige adressaten hans. Men det var ikke mange av de nye karismatikere som ventet å finne noe av interesse på konferanser arrangert av Kirkenes Verdensråd og dets underavdeling Den europeiske
kirkekonferansen. Derfor nådde han ikke fram til adressatene. I alle fall hadde jeg aldri hørt om Ware før jeg oppdaget det lille heftet
utgitt på svenske Artos i 1996. «Kom, sanne lys. Kom, evige liv. Kom, skjulte mysterium. Kom, ubeskrivelige skatt. Kom, virkelighet bortenfor alle ord. Kom, person bortenfor all forstand…». Denne tusen år gamle bønnen av Den hellige Simeon «Den nye teologen» som
Ware siterer innledningsvis, uttrykker det ropet som har runget gjennom alle ortodokse gudstjenester helt fra den eldste tid: «Kom, Hellige Ånd». Unødig?
Men er ikke Ånden alltid hos oss? Er han ikke nettopp den Talsmannen som ble sendt for å formidle Jesu nærvær etter at han selv hadde forlatt
disiplene? Hvorfor roper vi på Ånden at han skal komme, når han allerede er her?
– Vi sier visselig til Ånden: «Kom». Men han er allerede hos oss. Vår uoppmerksomhet og syndighet gjør likevel at vi ofte ikke er bevisst på
hans nærvær hos oss. Vi skal «bli det vi er» i den forstand at vi skal oppdage Ånden som allerede er nærværende, bevisst samarbeide med ham i det verk som hele tiden pågår i våre hjerter, og
lytte til hans røst, som også nå stadig taler i vårt indre. Vi eier allerede Ånden gjennom dåpen og nattverden, men vi er ennå ikke fullt ut bevisste om denne delaktigheten, sier Ware. Dermed uttrykker han tanker som lå til grunn for eksempel for Oase-stevnet i Norge året etter:
Det er ikke slik at vi mangler Ånden, og trenger å få en ny åndsdåp. Men vi trenger å bli bevisst om Åndens virke i oss slik at vi aktivt samarbeider
med det Ånden vil og dermed får en erfaring av Åndens nærvær i våre liv. Det er det som er å «bli fylt av Ånden».
– Vi er kalt til å gå videre til vi oppnår bevissthet, slik at vi vet om Åndens nærvær i våre hjerter aktivt, direkte, med full sikkerhet. Det er det som er målet for vår åndelighet, sier Ware. Og peker dermed på at kristenlivet ikke er fastlåst og stillestående, men å hele tiden være på vei mot nye mål. «Gud har mer å gi», var den positive og forlokkende
forventningen som sugde oss til seg i den karismatiske vekkelsen. Her var noe mer enn den velkjente forkynnelsen om synd og
nåde, noe mer enn «alt er ferdig, du skal inkje gjera». Jo, vi kunne gjøre noe, vi kunne ta mot Åndens fylde, vi kunne få nådegaver, vi kunne
få en følelsesmessig erfaring av Guds nærvær. Det var ikke bare slik at «følelser er forsvunnet, på Kristus troen er grunnet». Det var plass for
jubel, for tårer, for hengivelse. Det var nådegaver, ikke minst tungetalen. Det var lovsangsbrus der kroppen kunne tas i bruk til å prise Gud. Det
var spennende visjoner og profetier. Vi var ikke «den lille flokk» med stadig mindre innflytelse i samfunnet. Vi skulle innta landet.

Ware kjenner til alt dette, og han spør: Er dette som skjer i den karismatiske fornyelse noenlunde det samme som den erfaring av direkte personlig opplevelse med Ånden som kirkefedrene snakket om?

Bli abonnent – les hele teksten i STREK 03/2010.