Med unntak for visse avbrekk har jeg nå arbeidet med miljøjournalistikk i 35 år.
På 80-tallet gikk det i Bellona og gifttønner, sur nedbør og Tsjernobyl. På 90-tallet var det ozonhull og miljøtoppmøter (Bergen 1990, Rio 1992).
Siden STREK-starten i 2007 er det klimasaken den grønne journalistikken har dreid seg om. Utover 2010-tallet kom blålysrapportene tettere og ble bare tyngre å fordøye. Sekulære kommentatorer skrev om «en krise av bibelske proporsjoner», som om bare Åpenbaringsboken dugde til å skildre det som var på vei. Jo, Paris-avtalen (2015) ga et løft. Politikerne lovet, nok en gang, å ta affære. Men oppfølgingen virket puslete.
Vondt å svelge. «Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte», sier den gode, gamle kynikeren i Bibelen – Forkynneren. Og som ofte ellers har han et poeng. Jeg har fortsatt å følge med. Men det har ikke vært for humørets skyld.
I 2018 summerte FNs klimapanel ytterligere 6000 forskningsartikler: Vi har 12 år på oss. Knekk CO2-kurven, dra utslippene ned med 50 prosent innen 2030, og fortsett kuren i 20 år til. Bare slik kan 1,5-gradersmålet nås og risikoen for dødelige vippepunkter holdes i sjakk.
Jeg forstår godt at man kvier seg for å øke sin kunnskap om sånt. Utsiktene kjennes lammende, det den enkelte kan gjøre som et støvfnugg. Og for en kristen krever det stadig mer tillit å fastholde det Gud lover – at han en dag makter å nyskape og gjenreise alt det mennesker har lagt øde.
Dissonans. Men så, omtrent på denne tiden i fjor, begynte en serie blanke, skarpe toner å forstyrre den mørke musikken.
I september 2019 tok skolstrejk-fenomenet til Greta Thunberg fullstendig av. Nå var det 10- og 12- og 17-åringer som i milliontall freste mot voksenverdenen. På alle kontinenter. Tweens- profetene ropte. Vi er livredde. Fremtiden brenner. Pappa og mamma og statsminister Solberg, hvorfor styrter dere ikke til for å slokke?
Skam dere!
Ropene forandret både atmosfæren og spillet. Noen ganger er det nettopp skam som må til.
Verdensveven. Så brøt koronaen løs.
Det hører med til bildet at også Covid-19 handler om økologi, om hva som skjer
når man spiller økologisk rulett. Viruset har sin kilde i smittebærende arter som mennesker jager sammen i unaturlige
«mingle-miljøer». Der krysser virus
grenser.
For å si det mildt: Pandemien er heller ikke noe oppløftende fenomen. Og
lidelsene den fører med seg er svært skjevt fordelt.
Men smittebølgen har knesatt en del realiteter som moderne individualister har lett for å avfeie:
■ At det noen gir blaffen i kan treffe oss som bor
på den andre siden av kloden – hardt. Alle lever utspent i verdensveven. Hvilke hensyn vi tar gjør en forskjell på liv og død, fjernt og nært. Redd bestefar!
■ At statlige myndigheter faktiske kan handle drastisk og kontant når de vil og må. Det står liksom ikke på penger. Neida. Hvor mange milliarder trenger dere?
■ At vi klarer ferie uten flight.
At hjemmesommer kan være fint. At vi på kort tid kan innordne oss «inngripende»
regimer.
Kort sagt: Den samfølelsen, den mentaliteten klimakrisen krever av oss,
driver pandemien nå og prenter inn i oss, dag etter dag. Knapt en detalj i
livet er uberørt.
Og imens, fra en uventet kant, begynte en bred, grønn bølge å feie over planten.
Verdens største investorer innså for alvor at økologisk ruin også er økonomisk ruin. Kapitalforvaltere lever jo av å foregripe de kommende 10 og 20 og 30 år; de mest treffsikre blir steinrike på teften sin. De begynte nå å satse på at inngripende globale tiltak ville tvinge seg frem, også i klimasaken. Dessuten var sol og vind blitt både billig og lønnsomt.
Dette handler de på. Og dét kvikt. Det siste året har investeringene fosset inn i fornybarmarkedet.
En «ekstrem forskyvning» kaller han det, sjeføkonom Harald Magne Andreassen i Sparebank 1 Markets. (Les om drahjelpen fra pave Frans, s.10 og utover, pluss stoffet på side 50 og følgende).
Kapitalens fornuft. Investorene samler seg nå i digre koalisjoner for å presse bedriftene til å kutte utslipp og bruke fornybar energi. Bare de siste tre årene har forvaltere av kapital tilsvarende 40 norske oljefond (!) sluttet seg til en slik gruppe, Climate Action 100+. Koalisjonen forutsetter at bedrifter redegjør, detaljert, for hvor grønt de driver. Og stemmer planene fremover med rammene i Paris-avtalen?
Kapitalflytterne tar nå viktige ting ut av politikernes hender. På godt og på vondt. Og det er ikke vanskelig å gjette hvilken bransje bølgen rammer hardest. Olje, gass og kull. Bransjen som i 30 år hatt både makt og mage til å stagge klimatiltak og grønne endringer.
Bensin, som lenge duftet av frihet, nytelse og fremtid, har begynt å lukte vondt, mens sol og vind og hydrogen fyker til værs på børsen. Pengene, som lenge har holdt klimabrannen med oksygen, er altså i ferd med å få motsatt fortegn. Skal vi snart si «heia Mammon»?
Vel. Mye av dette vil
gjøre vondt, også i Norge. Sørover i Europa sender BP og Shell
titusenvis
av ansatte ut i ledighet, også Equinor kutter kraftig i letemannskapet sitt.
Blir fallet i oljeproduksjonen for bratt, kan også dét skape problemer.
Oljebransjen fravristes nå sin inngrodde makt over politikerne og himmelrommet. Og da kan i alle fall klimaet dra et lettelsens sukk.
Klimakrisen er ikke blitt mindre akutt. Snarere tvert imot. Livsmangfoldet nærmer seg kollaps. Men nå skyter også det grønne skiftet fart. Kraftige hindre forvitrer. Alle seminarene, toppmøtene, aksjonene og hverdagsresirkuleringen, glør som har ligget på hver sin kant og ulmet i snart 30 år – nå har noe karret dem sammen, så ting freser i vei.
Sånt må det være lov å merke seg.