Og farmor ber med via mobilen

«Herre, lukk opp mine lepper …», leser pappa Børge (50), og drar bønnen i gang, mens skarp morgenluft omslutter gårdskapellet på Nedre Underberg gård i Ål.

«… så min munn kan lovprise deg», svarer resten, kona Anne Margrethe (53), og døtrene Ingrid (23) og Hanna (25), alle med etternavnet Bekkestad. Fra en høyttalende mobil på gulvet lyder også stemmen til farmor Randi (77), mens den yngste i flokken, Kristiane (22), sover frampå akkurat i dag.

Onsdagsmorgen i gårdskapellet: Ukene med koronaisolasjon satte ny fart i tidebønnene hos familien Bekkestad i Ål. Fra venstre: Børge, Ingrid, Hanna og Anne Margrethe.

Vane 

Vi er i slutten av april. Det er gått seks uker siden virus-stengte høyskoler sendte de tre døtrene hjem, fra Bergen, Trondheim og Oslo. Nå har de prikket inn en ny rutine: å bli med foreldrene, som er vante travere, bort i kapellet for å be tidebønn, morgen og kveld.

Farmor Randi Bekkestad (77) bor like ved, men kan ikke gjøre det samme, for smittefarens skyld. Derfor ringes hun opp, og er med digitalt. Et lite kvarter klokken 08.30 og 21.00.

Tidebønn er en nesten 3000 år gammel tradisjon med røtter i jødisk bønnekultur, som kristne har gjort sin bruk av i snart 2000 år. Det handler om – i veksellesning og små porsjoner – å be seg gjennom Salmenes bok i Det gamle testamente. Man slutter seg til salmistenes strofer, enten de uttrykker tillit og fortrøstning eller jubel, frykt og sinne.

Evangeliene viser at også Jesus brukte Salmene som bønnebok.

I starten buttet det for døtrene, selv om de hadde vært med dann og vann i enkelte ferier. Kristiane kjedet seg, og bladde fremover i boka for å se hvor mange sider det var igjen. Så prøvde hun å pøse på med følelser, «be med min egen veldig livaktige stemme». 

Det ble litt komisk.

– Så skjønte jeg at poenget er å falle inn i fellesskapet. Det kjennes finere og finere for hver dag. Tenk å avslutte dagen sammen, med ord som dette: «I fred vil jeg legge meg ned og sove …»

Fart i sakene

Når Hanna ledet bønnen, giret hun opp tempoet.– Jeg skulle liksom ha «effektivitet i beinga», ler hun nå, hun ville komme i gang med formiddagen og hjemmestudiene. 

Nå er det blitt mer ro over øktene.

– Jeg vil jo at bønn skal ha en fast plass i livet mitt. Men det har så lett for å glippe. Jeg fikk smaken på tidebønn da jeg bodde på Sta. Sunniva studenthjem i Bergen. Klosterbevegelsen har jo alltid visst det, at vi trenger drahjelp fra fellesskapet til å gjøre det vi egentlig vil, sier hun.

Ingrid, på sin side, har fått undrende spørsmål fra sine venner når hun forteller om bønneformen. 

– De lurer på om ikke det å lese ferdigskrevne bønner innsnevrer bønnelivet. «Du kan vel ikke be fra hjertet, da? Du kan jo ikke be ut fra det du står i der og da». Men så har jeg tenkt: Vi synger jo tilbedelsessanger andre har skrevet, kanskje for lenge siden. Da er ikke dette så annerledes. 

Reddet fra buskaset: Krusifikset i gårdskapellet ble funnet i et buskas i Bergen etter å ha blitt stjålet. Nå gjør det lovlig tjeneste i Ål.

Bakstebord ble alter

Pappa Børge Bekkestad fikk sansen for tidebønner under familieretreatene familien deltok på ved Lia gård. For fire–fem år siden skaffet han seg tidebønnshefter fra Efrem forlag, og gikk sammen med kona i gang i det gamle eldhuset fra tidlig 1800-tall, som gradvis ble innredet slik det er i dag: Et gammelt bakstebord gjør tjeneste som alter, en slaktebenk med grove arr etter øks og kniv er blitt kirkebenk. 

Og på alterveggen henger et værbitt krusifiks, som tyver tok med seg i et innbrudd ved Sta. Sunniva studenthjem. Kanskje så mye som et år senere oppdaget en liten gutt i nabolaget noe som stakk opp fra buskaset like ved, og ropte opp: «Se, mamma, Jesus i buskene!» Etter litt tid fikk det gjenfunne krusifikset lov til å gjøre tjeneste i Ål.

– Tidebønnen er så rik. Du ber ikke bare med ord og tanke. I Salmene finner du alle slags livsstemninger. Ordene trer frem for deg når du selv er inne i en stemning; er jeg litt desperat, for eksempel, finner jeg ord for det. Er jeg det ikke, seiler jeg bare videre. 

Bønnene holder også åpen de større perspektivene i troen, mener han. Da styres bønnen ikke bare av privatlivets skjemaer.– Her minnes vi på, hele veien, at Gud holder verden i sine hender, og er sterkt opptatt av rettferdighet, for eksempel, sier Børge.

Farmor Randi – Gommo – sier den lokalt kringkastede tidebønnen har betydd mye i koronaens mars og april. Hun mistet ektemannen for tre år siden, og merker savnet sterkere under isolasjonen. 

Tidebønn stemmer bra med hennes ideer om hva bønn er.

– Det å be bønner fra Bibelen gir et rikere bønneliv. Og når jeg sitter ved mobilen oppe hos meg og er med, kan jeg se familien for meg og være med. Det gir en veldig styrke og ro å starte og avslutte dagen på den måten.