Dette er ramaskrikets dag. På engelsk kalles den «Massacre of the Innocents» Kirken minnes juledagenes mørke etterspill, kong Herodes’ terrordåd i Betlehem. Alle guttebarn under to år skulle avlives, rikets sikkerhet sto på spill Vi speiler dagen i et ferskere traume: 22. juli 2011.
Kjære venner i Norge,
Hva kan jeg si? Uke etter uke har gått etter massakren på Utøya. Nå er det flere måneder siden, og det er fortsatt aldeles stumt inni meg.
Ordene har levert sine oppsigelser og gått av med umiddelbar virkning. Hvorfor?
Jeg snakket jo, direktesendt på svensk radio, morgenen etter Estonia-katastrofen. Jeg satt i Tammerfors dagen etter at Anna Lindh1 ble myrdet, og sa kloke ting, ordene kom direkte fra hjertet. Jeg skrev om 11. september og World Trade Center, om overgrepet i Abu Graib-fengslet i Irak, jeg skrev om tsunamikatastrofen i Thailand og reiste ned til minneseremonien på oppfordring fra de pårørende og talte til mennesker som hadde mistet alt, noen av dem et lite barn, noen av dem hele sin familie.
Men nå når jeg skal skrive om Breivik og om de unge som døde, vender ordene seg fra meg.
Griper meg om strupen. Og bak ordene ligger en dyp, vill gråt. Og under dem en iskald frykt. Noe ved denne udåden har grepet meg om strupen. Det hender jo forferdelige ting hele tiden, på ulike steder i verden, jeg vet det. Hvorfor blir jeg stum av akkurat dette?
Les hele saken i STREK 05/2011