På denne tid i fjor svettet jeg og mine nærmeste over alt som skal til for å holde en drabelig fest. I januar samme år hadde jeg sust inn i 60-sonen i livet. Nå skulle det feires, ni timer til ende.
Vi brettet virkelig opp ermene. Lokale og kokkehjelp var booket, mat og blomster og musikanter var på vei, lydanlegg leid inn og rigget, program klekket ut. Over 80 gjester hadde takket ja, her var venner fra ulike livsfaser og prosjekter, søskenbarn og nærmeste familie.
Angsten begynte så smått å prikke i beina. I invitasjonen hadde jeg skrudd forventningene til værs; absurd humor, for eksempel, har stor fallhøyde. Hva om festen ble et pliktløp? Hva om relasjoner jeg hadde forsømt, nå innhentet meg som høflig, stum aggresjon? Hva om de uteble, de gode blikkene og klemmene, de oppriktige ordene, den overgivne latteren – alt det der som får en til å kjenne seg båret og avholdt, «for nettopp den man nå en gang er»?
Og akkurat så ille gikk det.
Ikke.
Da jeg svimet rundt i mai-dagen derpå, med feiing og stolbæring og forloren festmat å ta vare på, var jeg en dypt takknemlig mann.
Jeg hadde opplevd noe stort. En ting er all vennevarmen som møtte meg, hele kvelden igjennom. En annen er alt av meg de hadde sett og husket og tatt vare på, fragmenter og sammenhenger, som jeg på egen hånd ville ha hatt vanskelig for å hente frem. Nå levendegjorde de alt dette med sine ord og sine ansikter, de fortettet det beste av mine 60 år på jorden i et blussende her og nå. Ubetalelig.
Særlig for en som har blitt flyttet på litt for mange ganger i tidlige år, inngir sånt en dyp fred. Og under kveldsbønnen i kirken like ved kunne alle som ville, la seg innhente av en enda dypere tilhørighet, hos ham som kjenner et menneske mer inngående og nådig enn det noen gang selv vil gjøre.
Et villspor.
«Si meg hvem jeg er,» lyder overskriften på denne utgaven av STREK. Det skal handle om identitet.
Slik populærkulturen oppfatter «greia med identitet», er tittelen et villspor. Det er liksom feil stilt, eller så kommer det hundre år for sent. Det er jo ikke i omgivelsene eller røttene du skal søke svar på sånt. En gangbar identitet finner du ikke lenger i hvem du slekter på, hvor du er født og oppvokst, hvem du deler livet med, eller i klasse og kjønn. Sånt er ikke lenger hard valuta i identitetsmarkedet.
Nei, din identitet er noe du må gründe på egen hånd, noe du må bygge stein for stein, selfie for selfie, noe du må iscenesette, kuratere og promotere. Ordren er klar: Du kan bli alt du vil i denne verden, bare du tror nidkjært nok på deg selv, satser hardt nok, og gjør en uimotståelig figur av det hele. Så hva venter du på?
Aller mest iherdig skjer byggingen på en overjordisk arena, de sosiale mediene. Det paradoksale er at det enkelte byggverket, individets seier over alle de andre, slett ikke klarer å stå av seg selv. De er løpende utlevert nettopp til massene, til omgivelsenes øyeblikksvurderinger, til liker-tallenes ups and downs, til følgernes innfall og frafall. Det tegner seg et pyramidespill der alle (mis)bruker hverandre for å opprettholde farten i kretsingen rundt seg selv.
Det hører med til bildet at sosiale medier er som skapt for å neglisjere stoffet jeg-styrke bygges av: Den lange, lavmælte trofastheten. Møtene med egen svakhet, slitet for å forsone seg med tap og nederlag, og reise seg igjen. Den langsomme modningen, som egner seg dårlig i Twitter-format.
Tiden man bruker på egenprofilering i sosiale medier, vil samtidig ofte være de timene og minuttene man ikke bruker, våkent og ansikt til ansikt, med sine nærmeste. Det er en forunderlig byttehandel vi er vitne til: Bygg deg et monument over alt du skusler vekk mens du bygger det.
Når mange nok dyrker overflate på bekostning av dybde, gjør de også verden lettere å manipulere. Facebook og Instagram er som hånd i hanske for demagogene, store som små, og deres «følg meg!». Dørene åpnes også på vid gap for konsepter som belønner den enkelte, men forslummer fellesskapet.
Høre til.
Poenget er ikke å idealisere en tid da din identitet var ren skjebne, da omgivelsene låste mennesker i strengt tildelte roller – som far, så sønn i åtte ledd.
Kanskje poenget snarere er å invitere til en pustepause i identitetsjakten, si noe om det Forkynneren kaller jag etter vind, noe om alt en kristen kan slippe å fortape seg i.
Den finlandssvenske presten Emma Audas sier det elegant og kontant i sin tekst lenger ut i dette magasinet: Du er skapt. Du trenger ikke skape deg.
Altså: De dypeste elementene i din identitet er noe gitt, noe du har, bare i kraft av å være til, med kropp og sjel og det hele. Og når du er til, er det fordi din Skaper lengtet etter å se deg bli til, i kraft av foreningen mellom dine foreldre.
I kristen tro handler altså forståelsen av identitet først og fremst om relasjoner, sekundært om individer. Det som definerer deg sterkest, er ikke hvem du måtte være, i deg selv, men hvem du tilhører. Hvem du er kjent av, mer enn hvem du kjenner. Hvem som er grunnen du står på, hvem du dyrker og vier livet til. «Enten vi da lever eller dør …» sier apostelen Paulus, og viser oss grunnfjellet: «… hører vi Herren til.» Underlig nok er det når du gir deg hen, at det blir tydeligst hvem du er.
En nøkkel til: Vi er skapt i Guds bilde. Og som den Gud vi avbilder, dunkelt og vakkert, er vi uutgrunnelige. Ingen vil noen gang kunne fremlegge en fasit på hvem jeg er. Med mulig unntak for Ånden, den person i Gud som i Åpenbaringen gir menigheten i Pergamon et mystisk løfte. Jeg tror det omfatter flere enn dem. «Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.»
Gåtefull tale. Men løftet omfatter tydeligvis både fellesskapet og den enkelte. Mannaen er maten fra himmelen som Israelsfolket skulle fordele og forvalte i fellesskap.
Den hvite steinen, derimot, rekkes, dypt fortrolig, til akkurat deg. Der står navnet ditt, det nye, som – om jeg skal gjette – åpenbarer din dypeste identitet.
Sterkt kollektivt, og samtidig dypt individuelt: Er det ikke omtrent der vi best kommer til rette med hvem vi er?
PS En særlig takk, denne gang, til Hans Ivar Stordal som har vært gjesteredaktør for denne utgaven av STREK!