Utsikten var vid og vakker. Livet virket lyst. Jeg var på ei hytte langt til skogs, eller høyt til skogs, bør jeg kanskje si, for jeg kunne se det, nesten hele barndomsriket. Dalen jeg vokste opp i, skogene, åsene, toppene, vannene – landskapet og naturtypen som sitter så dypt i meg, og gjør meg så godt.
Det var kort før påske i fjor, 2019. Snøen lå ennå dyp og dekket det meste, men den døyvet ikke bruset fra bekkene, fuglesangen, orrhanen som buldret fra en furutopp etter nattens strabaser. Hele atmosfæren sydet av det som var i emning, usynlig, men virkelig.
Jeg elsker den tiden på året. Da livskreftene rører på seg. Da det nye livet kan kjennes, før det trer fram.
Sola sto tidlig opp, og en skyfri morgen var jeg også oppe, tok salmeboka og gikk ut på terrassen. Jeg ville blande meg i vårkonserten med en morgensalme, og slo opp på nummer 792, en salme av Thomas Kingo. Gammel, men ny for meg, og den begynner riktig lett og lystig:
Stå opp og slå på dine strenger,
syng meg en deilig morgensang!
Min sjel, du må ei dryge lenger,
gjør med din takk en himmelgang!
Treng inn i himlens stjerneborg
og glem så lenge verdens sorg!
Positiv self-talk fra midten av 1600-tallet. Intet nytt under solen. I vers to drar det seg litt til. Han ber om å kunne leve med åpne øyne i livets kamp, fylt i hjerte, ånd og hu av Jesus, rettferdighetens sol. Fin sang i morgensola!
Men så, i vers tre, er den gamle dikteren for alvor innhentet av livets harde realiteter:
Skal sykdom, sorger og ulykke,
skal trengsel eller fattigdom
meg etter Herrens vilje trykke,
la aldri troen støtes om,
men gi meg kraft i større mål
å drikke prøvens kalk med tål!
Litt forsiktigere, takk
Det støkk i meg. Og som den ikke helt umoderne teolog jeg er, tok jeg straks til å diskutere med gamle Kingo: Måtte du skrive det om at det vonde er Guds vilje? Hva er det for slags gudsbilde? Hvordan tror du det der virker på folk som sliter med trengsler og tro? Fin bønn om å bevare troen når det røyner på, men kunne du ikke vært litt mer forsiktig med det du sier om Guds rolle?
Ikke desto mindre ble dette min morgensalme de nærmeste ukene. Det var noe ved den som ikke slapp taket. Og siden livet føltes lyst, takken kom lett og bønnene i salmen var virkelighetsnære, kunne jeg saktens leve med en litt uheldig formulering i tredje vers.
Så nærmet vi oss pinse. Jeg vaklet ut fra fastlegen, ganske omtåket. Brå erfaringer av utmattelse midt i mai viste seg å skyldes kreft. Hva nå med vide utsikter og lyse dager?
De neste to ukene tærte uvissheten. Sto jeg ved starten på en kort avslutning av livet? Så viste nærmere undersøkelser kreft i tarm og noe spredning. Etter to operasjoner og en lang høst og vinter med cellegift, er jeg nå, ett år etter, erklært frisk. Sjelen kan slå på strengene igjen og synge deilige morgensanger! Med letthet.
I dagene rett etter legebesøket tok jeg enda en gang den gamle Kingo-salmen fram. Hva hadde den å gi meg nå, på legetrappa, ikke på hytte-terrassen? Det var ikke lenger mulig å stemme sjelen til lystige toner. Men utrolig nok: Tredje vers grep meg med fornyet kraft. Sykdom, sorg og ulykke trykket meg. Nå var det jeg som var i trengsel. Og det merkelige var: Også Kingos teologiske «feilskjær» fikk mening.
Til min overraskelse kjente jeg dyp trøst ved tanken på at «Herrens vilje» var inne i bildet. Teologen i meg strittet imot. Og likevel: Til tross for at det var, og fortsatt er, umulig for meg å tenke at Gud står bak og har en mening med alle ulykker, overgrep, terror, katastrofer, alt vondt i verden og i vanlige menneskers liv, ga det meg stor ro og trygghet å kunne tro og tenke at Gud hadde en vilje med det som nå skjedde.
Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvorfor Kingos tanker trøstet. Men tanken om tilfeldighetenes ville spill trøstet i alle fall ikke. Var alt vilkårlig? Og dette hadde Gud sittet stille og sett komme, for så å tre trøstende til når skaden var skjedd? En Gud til nød, bare, når mine egne menneskelige ressurser var kommet til kort?
Ettersmak
Denne artikkelen er en helt personlig beretning. Jeg skriver et vitnesbyrd, ser tilbake på et år med sykdom og spør: Hvor var Gud? Hvordan erfarte jeg Gud? Hva skjedde med min tro og med mitt gudsforhold?
Jeg er fullt klar over at mange gjør andre erfaringer enn meg, og tenker andre tanker. Jeg skriver ikke for å overbevise eller belære. Jeg kjenner meg mer som Hagar, på vei tilbake til hverdagen etter en tid i fortvilelse og uvisshet: Har jeg virkelig fått se et glimt av ham som ser? Den levende Gud, som ser – meg!1 Og har alle mine tider i sin hånd.
I ettertankens lys ser jeg også klart: Om jeg ikke hadde vært sikker på at Gud er glad i meg, ville det bare vært truende å tenke at sykdommen trykker «etter Herrens vilje». Bare hvis Gud er god, er det trøst i tanken om at han er involvert fra før sykdommen rammer, gjennom den og videre i tid og evighet. Da er alt i livet drevet, båret og favnet av Guds kjærlighet.2 Som vi også synger, om enn med undring, om den grenseløse kjærligheten:
Den tørrer tåren som den skapte,
og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
den gir oss mere enn den tok.3
Slik trodde de gamle, og sang om det. Kan det være de hadde mer rett enn jeg inntil i fjor hadde tenkt? Tanken om at både vondt og godt kommer fra Herrens hånd, finnes jo i Bibelen4 og i kirkens og troende menneskers erfaringer opp gjennom tiden. Er det et velberget, vestlig og nymotens fenomen at vi definerer Gud ut av saken helt til vi får bruk for ham?
Jeg leste og sang disse salmene mens det ennå var helt uvisst hvor syk jeg var. Det var underlig å merke hvordan tidligere tiders hardt prøvde tro styrket meg. Spørsmålene om Guds rolle var ubesvart, og er det ennå. Men dypt i sjelen var det også en merkelig ro. Mitt lille, uberegnelige liv, omsluttet av Guds gode vilje og framtidstanker. Av Guds kjærlighet.
Denne grenseløse kjærligheten ble et mysterium jeg søkte inn i gjennom sommeren. Og en dag, tidlig på høsten, skrev jeg dette, helt i ytterkanten av det jeg evner å uttrykke, men likevel i midten av det jeg ønsker å få sagt:
I dypet av tilværelsen, i dypet av universet, der banker det et hjerte, og det er Guds hjerte, hjertet som renner over av kjærlighet, og midt i denne kjærligheten, der står vi, i vår egen lille tilværelse, og kjenner våre hjerter slå, og aner en bredde, en lengde, en høyde, en dybde i Guds store kjærlighet, som er større enn noen kan fatte, og som bærer, favner, fyller oss, utvider oss, slik også universet utvider seg, det store og vårt lille, der gudshjertet slår og slår …
Det som berørte
De første ukene etter diagnosen var noen få salmestrofer det eneste jeg orket ta til meg av fromme ord. Jeg orket ikke samle meg i bønn. Jeg leste ikke mye i Bibelen. Men snutten jeg skrev om kjærlighet, viser vel at både bønn og bibeltekster levde i meg. De leste meg mer enn jeg dem.
Det jeg leste mest, var naturens bok. Guds store kjærlighetserklæring! Sterk og klar. Naturgleden var ikke liten før jeg ble syk. Nå ble den intens. Det var som om alle farger var sterkere, konturene klarere, jeg så detaljer jeg ikke pleide se, hvert kronblad på en blomst i veikanten talte om en skjønnhet jeg var redd for å miste, og som likevel ga håp. Fuglene sang finere, bladene blafret livligere. En katt kroet seg i solskinnet. Jeg så den som om jeg aldri hadde sett katter før.
Mennesker omkring meg ble tydeligere de også. Mine aller nærmeste, selvfølgelig. Men også tilfeldige folk på fortauet, hva de utstrålte, hvordan de brydde seg om hverandre. Så mye godt!
Og så kom poesien. Jeg leste dikt. Noen av dem ble for lette. Smart uttenkte tanker uttrykt på kløktig vis, berørte meg lite, det føltes heller forstyrrende. Dikt som grep meg og ga meg håp, var de som sanset naturen og transformerte den til ord der også det usynlige ble synlig og sansbart.
En som eide denne evnen, var den walisiske presten, poeten og fulgekikkeren R.S. Thomas. I et stort forfatterskap som skildrer mye lidelse og fattigdom og nytteløst slit både for bonde og landsbyprest, lyser diktene med glimt av håp desto sterkere. Hør «Bodskapen»:
Ein beskjed frå Gud
levert av ein fugl
ved vindauga; han byd meg sitt venskap.
Høyr. For eit språk!
Kven sa at Gud er utan
taleevne? Kvart ord er ein injeksjon
for å få meg til å smile. Møt meg
her, seier han, i morgon
til same tida, og du vil hugse
kor vedunderleg dagen i dag
var: inga smerte, inga uro;
mysteriet ikkje lenger viktig,
om det ikkje er løyst. Eg gav deg røntgen-
auga for å bruke det, ikkje
til å granske, men for å oppdage
at kjærleikens vokster ikkje er
vondarta. Du var ein pasient, du òg,
i narkose på operasjonsbordet til sanninga,
medan livet sjølv opererte på deg
med ein grøn skalpell. Møt meg i morgon,
seier eg, så skal eg syngje alt saman
om att for deg, når du har vakna.5
Slike ord levde i meg. Det var kraft i dem. Utpå sommeren begynte jeg også å se tilbake på ord jeg selv har levert. I årevis har jeg skrevet andakter og hevdet mye om livet og Gud. Var det hold i dem? Var det noe av dette som berørte og bar meg? Nå?
Holdt tak
En vakker dag var jeg oppom hytta igjen. På terrassen lå en død fugl. En svarttrost-hunn hadde flydd på vinduet med sånn fart at hun aldri kom seg videre. Jeg fant en bedre plass til henne under en granbusk, og måtte tenke på en historie jeg hørte:
Ei lita jente hadde funnet en død fugl. Sammen med far holdt hun høytidelig begravelse i hagen, og ba: Nå passer du godt på den lille fuglen, Gud, ellers dreper jeg deg! Da faren lurte på hvorfor hun truet Gud, svarte hun: Jeg ville bare være på den sikre siden. En ulykke hadde skjedd. Derfor følte hun seg ikke helt trygg på Gud lenger. Han berget ikke den levende. Nå fikk han i det minste se til å ta hånd om den døde.
Jeg brukte denne lille historien i en andakt for en god del år siden. Mange mennesker har jo – i overført mening – drept den gud de trodde de kunne stole på. Når Gud ikke berger fra smerte, tap, ulykker og død, er det ikke da like greit å kvitte seg med ham? Dette er likevel lettere sagt enn gjort. Selv den gangen Guds sønn smakte smertene og døden, viste det seg at Gud ikke slapp taket. Jeg kjente at dette fortsatt kunne bære meg:
«Selges ikke to spurver for en skilling?» spør Jesus og forsikrer at «uten ham som er Far for dere, faller ikke én av dem til jorden». Ikke lenge etter falt han selv til jorden, og fikk erfare at den far han trodde var blitt borte, i virkeligheten var med ham gjennom alt.
Bibelordet6 siterer jeg etter Bibelselskapets forrige oversettelse, den fra 1978. Den ligger, som Norsk Bibel 1988, tett på grunntekstens knappe «uten deres Far». I 1930-oversettelsen som jeg fikk til konfirmasjonen, heter det «uten at eders Fader vil» og i Bibel 2011 «uten at deres Far er der».
Begge de to siste er tolkninger. Den første skriver – i beste Kingo-stil – Guds vilje inn i fuglens fall. Den siste beskriver Guds – passive? – nærvær. Gud er inne i bildet både når en spurv og et menneske faller til jorden. Men i hvilken rolle?
Falle til ro
Litt utpå høsten kom jeg over noe annet jeg hadde skrevet for lenge siden. Bibelteksten jeg tolket, var fra Jesaja 53. Den gjør det helt klart at Gud faktisk ville at hans tjener skulle lide. Samt at Gud hadde en mening med det.7
Dette gjaldt Jesus. Hva med oss, når katastrofen inntreffer og det verker i kropp og sjel? Mening med det også? Noe Gud ville? Ja, sikkert, sa de fleste før i tiden. Nei, sånt er det ingen mening i, hevder stadig flere nå. Gjerne med en viss skråsikkerhet. Gud har ingen finger med i spillet. Såpass vet vi i våre dager! Men hva om begge deler er feil:
Mon både kravet om å finne mening og påstanden om at den ikke finnes, er uttrykk for samme hjelpeløshet, samme behov for å skape orden i kaos, samme trang til å finne formuleringer som holder meningsløsheten på håndterlig avstand.
For meg var det befriende å komme over disse tankene igjen. Bare få være hjelpeløs. Ikke finne en løsning. Akseptere mysteriet. Det finnes lidelse det er umulig å se noen mening i. Og det finnes lidelse som fører til det gode, både for den som lider og for andre.
Jesu lidelse og død var slik, og dette har vært til trøst for mange. Dette gjør verken Jesu eller våre plager lettere, og heller ikke det meningsløse lettere å begripe. Men det at vi ikke forstår, gir oss ikke rett til å avskrive enhver mening i menneskers lidelser. Like lite som vi har rett til å påstå at all lidelse er meningsfull.
Jeg la denne andakten ut på nettet og fikk mange tomler opp, røde hjerter og gode ord i kommentarfeltet. Men den førte også til motstand og motforestillinger som jeg godt kunne forstå, og lærte av.
Det ulidelige
Da jeg delte disse tankene, var min egen situasjon allerede blitt tryggere. Sjansene til å bli helt frisk, var gode. Mye krevende behandling ventet, men uvissheten fra de første ukene var ikke lenger like påtrengende. I andakten betraktet jeg både Jesu og våre lidelser fra et sted hvor min egen så ut til å kunne ta slutt.
Hva da når lidelsene ikke slutter? Når sykdommen er kronisk, smertene ikke avtar, du er blind og bevegelseshemmet og ingen ting tyder på at det vil endre seg så lenge du lever. Kan man da tale om mening med det vonde, eller mening midt i smertene? Hvor er Gud når livet er ulidelig? Hva skjer da med gudsforholdet?
Disse spørsmålene kan jeg ikke si noe om ut fra egen erfaring. Jeg har ikke vært i nærheten av å ha det så vondt. Samtidig merker jeg meg at vitnesbyrdene fra dem som må tåle slike lidelser, spriker. For noen ble det nødvendig å drepe gud og forkaste troen. For andre er Gud den dypeste trøsten i det vonde, selv om det aldri går over.
Og nettopp derfor mener jeg fremdeles: Det er ufølsomt og uforskammet å forlange at mennesker som er sterkt rammet, skal finne en mening med det. Samtidig kan det være like brutalt å frata lidende mennesker håpet om at det må finnes en mening. Jeg kan aldri fortelle andre hva meningen med deres smerter er, om den finnes. Men kan jeg påstå at den ikke finnes?
En av de som kommenterte, mente jeg bar med meg et gammelt og fromt tankegods. Det var ikke så langt fra sannheten. Jeg hadde jo fått hjelp og trøst av gamle salmer og av bibeltekster som antyder at Gud har en rolle også før det vonde skjer.
At tankegodset var gammelt og fromt, skulle antakelig bety at det var avleggs. For meg var det omvendt. Jeg bar med meg en moderne forestilling om at Gud absolutt ikke har noen mening med det når vi rammes av sykdom, sorger og ulykke. Så ble jeg overrasket over kraften i den gamle fromheten. Det viste seg at dette tankegodset bar meg.
Dette gamle språket, denne drastiske troen på Guds forsyn, prøvd og erfart av mennesker gjennom flere tusen år. Skulle jeg omdefinere det? Med hvilken rett? Og til hvilket formål? Det hadde dybder jeg ikke hadde loddet før.
Fallhøyde.
Jeg spør: Går det an å tro at Guds vilje er god, også når vi ikke begriper hva Gud vil?
Jeg tenker: Kanskje kan det være lurt å skille mellom meningen, vårt menneskelige perspektiv, og Guds vilje, som vi aner lite om, bortsett fra at tegn kan tyde på at Gud vil oss vel – i, med, gjennom og på tross av alt som skjer.
Jeg aner: Viktigere enn meningen og viljen er stedet. Hvor var Gud da sykdommen rammet? Hvor var Gud da jeg ennå ikke visste om jeg kom til å bli frisk?
Kanskje er Kristus så nær at vi ikke kan skille ham fra smertene?
Jeg vet fremdeles ikke om jeg skjønner rekkevidden av de ordene der. Hva betyr de, egentlig? De kom til meg en gang jeg lurte på hva Paulus kunne mene med denne tornen han hadde i kroppen. Han hadde en plage han ikke ble kvitt, selv om han bønnfalt Gud om det. Her er noen av tankene jeg gjorde meg:
Vi tror ikke på fravær av lidelse i livet.
Vi tror på Guds nærvær når vi lider.
Paulus tryglet og ba, som så mange gjør, om å få slippe de vonde plagene. Men svaret ble, som det ofte blir, at det er midt i det vanskelige Gud skal gi seg til kjenne: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i skrøpelighet.»
Han som bar tornekronen, er hos oss når våre torner risper og river. Kanskje er Kristus til og med så nær at han ikke kan skjelnes fra smerten?
Hvor var Gud da jeg ble syk og redd? Det var jeg i grunnen aldri i tvil om. Gud var der. Jeg ante ikke hvor det bar. Men Gud bar meg. Og hadde han latt meg falle, ville han vært der også da.
Hva skjedde med gudsforholdet mitt? Kom Gud nærmere? Jeg kan ikke si det kjentes slik. Gud virket verken nærmere eller fjernere enn før. Men definitivt større. Mer ubegripelig. Helt uomgjengelig. Og fullstendig umistelig.
Jeg har ofte skrevet og sagt: Deus semper major. Gud er alltid større. Det har vært mest på tankeplanet, en trosstyrkende replikk til alt jeg ikke begriper. Nå flyttet denne erkjennelsen inn i andre rom, som trøstende erfaring.
Gud er større, og Guds kjærlighet uendelig, den favner alt. Jesus er nær fra A til Å, han som er begynnelsen og enden og den levende. Det kjennes trygt.
Gud har videre utsikt enn jeg. Det gir sjelen hvile.
Guds tanker er høyere enn himmelen over hytta og dypere enn frykten og uvissheten og plagene jeg måtte gjennom. Det gir overlys og framtidshåp.
Dypere feste
Var det Herrens vilje å trykke meg med sykdom? Det hevder verken Kingo eller jeg. Vi spør, og begge holder vi muligheten åpen. Men trenger vi vite svaret?
Om det så var Gud som hadde regien også over de dunkle scenene: På hytteterrassen sang jeg, sammen med fuglene som også er elsket og båret, gamle Kingos bønn om at troen ikke måtte styrtes om. Den bønnen fikk svar i en dypere forankret tro på Guds kjærlighet og godhet.
Fordi Gud er god, opplever jeg ham som helt umistelig. Mer enn noen gang. Og er bare Gud god, kan han gjerne være ubegripelig. Det har ikke svekket verken håpet eller troen. Snarere tvert imot.
Som det er en tidlig vårmorgen når bekken bruser under metertjukk snø: Det nye livet kan kjennes. Før det trer fram.
- 1 Mos 16,13
- Rom 8,38f
- Norsk Salmebok 319. Tekst: Jakob Pauli
- Se f.eks. Job 2,10; Klag 3,37f; Rom 8,28
- R.S. Thomas: Ein stad mellom tru og tvil. Dikt i utval. Gjendikta av Hans Johan Sagrusten. Efrem 2013.
- Matt 10,29
- Jes 53,10f