Det er i dødtiden vi får kontakt med Gud og oss selv.
– Tenk på alle kattevideoene han ikke har sett.
– Hva gjør han når han blir forsinket?
– Hva sier kona?
Magnus Malm er ikke imot verken elektronikk eller moderne hjelpemidler. Han er ikke en svensk utgave av amishfolket. Det er heller ikke det at han ikke klarer å bruke duppedittene. Eller?
– Jeg bodde i Göteborg i 25 år. Vi flyttet hit i 1985 og bygde dette huset.
Magnus Malm viser fram huset, som er bygd etter mønster av et torp, en klassisk, svensk husmannsstue. Den er falurød, har stående panel med tynne overliggere. Garasje med stallplass til to hester. På baksiden, som en godt skjult hemmelighet, er rommet der han skriver bøker og tar imot prester og andre menighetsarbeidere til samtale.
Ulykkesmobil
Malm er kjent i Norge for bøkene sine, nå sist Som om Gud ikke finnes, der han tar et oppgjør med sekulariseringen – av kirken. Han var lenge ansvarlig for bladet Nytt liv, som ga viktige impulser til dannelsen av den norske Korsvei-bevegelsen. Han er en ettertraktet foredragsholder.
Likevel har han ikke datamaskin, ikke TV, ikke smarttelefon og ikke nettbrett.
Da barna var små, leide de tv for å se julekalenderen og sportsarrangement. Det sluttet de med, fordi ingen så på likevel. Storfamilien Malm har fortsatt ikke tv.
– Men jeg har en enkel mobil som kona mi Elisabeth ba meg ha med når jeg rir, i tilfelle ulykke, innrømmer han. Også har han et solcellepanel på taket som sørger for varmt vann om sommeren. Og et godt stereoanlegg. Så teknofob: nei. Ekteparet Malm har riktignok to biler – så de skal slippe å kjøre og hente hverandre der ute på landsbygda, og dermed kjøre mindre – men han flyr ikke. Det er ideologisk.
Bygger på oldtiden
Magnus rusler rundt i hagen som en gammel hippie. Han viser fram en stor haug ved, plukket i skogene rundt tunet. Gulrøtter, squash, artisjokk og poteter er matauk, selvfølgelig økologisk. Andre deler av hagen er viet bambus og japansk hagekultur, inkludert en liten dam med egen frosk.
Et steingjerde høyt og bredt som en bil strekker seg langs eiendommen og ut av syne. Arkeologiske funn viser at Asklanda har vært dyrket i minst 4000 år.
– Da vi kom hit var det fem gårder her. På 30 år har det sunket til én. En epoke tar slutt nå.
Da hjelper det lite at Magnus skjøtet på med et eget gjerde og videreført noe som har pågått i mange hundre år.
Men i Asklanda lever bygutten sterkere enn noen gang. Det er som en uendelig sommerferie. Hver kveld takker han Gud for at han ikke skal hjem, men at han er hjemme.
– Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor byen er det nye Jerusalem i Åpenbaringen. Det vil jeg spørre Gud om, smiler han.
For da han flyttet ut, var det en forbudt drøm å bo på landet. En radikal kristen skulle bo i byen, der det var folk, ikke flykte ut.
– Men å flytte hit frigjorde utrolig mye energi i meg. Det er her bøkene og arbeidet med retreatene har blitt til.
– Bli fysisk.
Malm bor omtrent så langt ut på landet som du kommer. Fra en stor vei, til en mindre vei, og en mindre vei, og en mindre vei, og en grusvei. Da har du kommet så langt du kan før du begynner å nærme deg neste by.
– Jeg har bodd her i 30 år. Men er du født i byen er du alltid innflytter, sier han tørt.
– Er dette livet for alle?
– Mennesket trenger naturen. Det ligger i røttene våre. Mennesket søker sitt rotsystem. Å bo på landet er å bli fysisk. Skal du gjøre noe fysisk i byen, må du gå på helsestudio og betale for å utrette ingen ting.
På landet skal snø måkes, ved bæres, plen og hekker stelles. På landet lever man med årstidene og med døgnet. Om kvelden og om vinteren blir det mørkt. Skikkelig mørkt. Byen, derimot, holdes alltid våken med kunstig lys og kunstig døgnrytme.
– Det tilhører roen at døgnet får hvile. Går du tur i byen, får du verbale budskap overtalt.
– Hva hadde skjedd om du ble boende i byen?
– Da hadde jeg sakte omkommet.
Guillou, Allen og Malm.
– Jeg fotograferte mye før. Så kom digitalkameraet, og det var som å dra ut kontakten for meg. Jeg mistet totalt interessen, forteller Magnus.
For med 36 bilder til rådighet på filmrullen, måtte hvert eneste bilde planlegges, komponeres og gjennomføres. Man kan ikke bare ta en haug bilder og plukke det beste.
Det er akkurat det samme som å skrive. Magnus har ikke tall på hvor mange som har prøvd å få ham til å forstå hvor genialt det er å skrive på datamaskin, at han kan slette, flytte, søke. Mens de forklarer entusiastisk hvor fortreffelig det er, lytter Magnus høflig og tålmodig. Enda en gang.
– Jeg forstår, og velger fortsatt å la være.
Det hjelper heller ikke at Jan Guillou og Woody Allen skriver på maskin. Før Magnus setter seg og skriver, må han vite hva han vil. Han må ha en plan, en struktur, en tanke.
– Dette er Faciten fra 1962, sier Malm og viser oss en grå skrivemaskin. Det er «den nye».
– Men den jeg skriver bøker på, det er den virkelige perlen, sier han, og viser fram en Halda fra 1957. – Se, gløder han, – kassen er i tre.
Magnus lirker inn et ark. Haldaen er rask, presis, effektiv. Den myke knatringen fra skrivemaskinen flyter ut døren og blander seg med prustingen fra hestene og løvet som rasler i vinden.
– Hva gjør du når folk spør etter mobilnummer og mailadresse?
– Jeg ber dem ringe fasttelefonen eller skrive brev. Eller ringe Elisabeth.
For kona blir unektelig sekretær, når mannen aldri har vært interessert. Han omtaler det som et offer, for henne, hun som selv bare bruker dataen til bank, nyheter og bestilling av togbilletter.
– Det verste, sier Elisabeth Malm, – er når folk bruker min mobil for å få tak i ham!
Det har de heldigvis sluttet med. Nesten. De fleste har skjønt tegninga nå. Magnus har postkasse. Men hun innrømmer at én ting er spesielt frustrerende.
– Han kan alltid få tak i meg, mens jeg ikke alltid får tak i ham, ler hun.
Mobil angst
Magnus klarer ikke å se hva han går glipp av uten mobil. Elisabeth mener ungene savner litt sms–kontakt. Magnus på sin side henviser til sin far, en mann av få ord som aldri ringte med mindre det var et konkret spørsmål som trengte svar. Magnus følte seg elsket likevel.
Det handler om skjerming mot skjermen, Magnus kaller det «information overload». For mye informasjon, stadige avbrytelser, og det kanskje aller viktigste, mangelen på dødtid.
– Dødtiden er en viktig del av et menneskes liv, for det er der vi får kontakt med Gud og oss selv. Så lenge vi mates med signaler utenfra, vil vi velge dem, framfor signalene innenfra. Kjedsomheten er viktig for å utvikle et barns fantasi og ideer. Det er det samme med voksne; når jeg ikke får løsningene servert, utvikler jeg meg selv. Når mitt mentale rom ikke innredes av andre, kan jeg innrede det selv.
Uten dødtid og kjedsomhet blir det ikke tid – verken til refleksjon eller nye tanker. Og enda verre, det blir ikke tid, eller ro, til bønn.
Det er derfor ikke mobilen i seg selv som er problemet, men smartutgaven, tilrettelagt for nett, mail og sosiale medier.
– Vi kan spore opp gamle venner, men i det lange løp er sosiale medier mer til hinder for relasjoner enn til hjelp. Mobilen blir en erstatning for relasjonene, og påvirker evnen til empati. De virkelige relasjonene forvitrer.