JEG BEGYNNER å skrive dette allerede i mai, sittende i stua vår som for øyeblikket er en for- lengelse av hagen. Foran meg står maisplantene høyt i været, og tomat, squash, persille, basilikum og solsikker strekker seg mot lyset. De er snart klare til å plantes ut. Jeg er så heldig å bo med et hagemenneske. Hvert år sår hun massevis av frø, i frykt for at bare noen få skal klare seg og spire, men hvert år kommer de opp alle sammen sånn at vi får i overkant av hva vi kan håndtere. De vil leve, sier hun.
VILJEN TIL LIV. Når jeg spør en teolog hva hun tenker at Guds vilje er, er det dette hun svarer: «viljen til liv». En slik livsvilje virker kanskje selv- sagt, men ser vi nærmere etter er opprettholdelsen av livet i seg selv et mirakel. For som filosofen Hannah Arendt skrev: Det er katastrofe og ikke frelse som skjer automatisk. Det selvfølgelige er forfall, mens å bevege noe til liv krever enorm energi. Spørsmål knyttet til hva Gud vil og hva jeg selv vil, har jeg balet med siden tenårene.
For mange av oss har vissheten om at det finnes en allvitende Gud som vil meg noe, vært todelt. På den ene siden er det selve nåden: Jeg stoler på at Gud vil sørge for meg, uansett hva som skjer. Jeg har tillit til forsynet. På den andre siden har tanken tidvis kjentes som skremselspropaganda:
Guds vilje som en smal sti med stup på begge sider. Kristine Hovda skriver i boka Jeg lever ikke lenger selv (2019) om farene med et gudsbilde der Guds vilje står i opposisjon til egenviljen, til ens egne følelser og naturlige behov. Å undertrykke sin egen indre stemme, tankens glans og kroppens kunnskap – ja, den naturlige viljen til liv som er nedfelt i oss på samme måte som frøene som har båret fram grønne stilker og blader – det er å gjøre seg til et lett bytte for manipulasjon.