Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Vi går sultne for å bli tynne, og vi spiser oss altfor mette fordi vi bruker mat som underholdning. Vi sulter oss for å lindre angst. Vi overspiser på grunn av den samme angsten. Vi spiser planeten vår i kne, vi spiser for å skape oss en identitet. Vi prøver å spise oss friske, og vi spiser oss syke. Finnes det i det hele tatt et måltid som bare er godt lenger?
Gudløs askese
Mennesket har alltid ønsket god helse, og legekunst og behandling av sykdommer har alltid spilt en viktig rolle der mennesker har levd sammen. Men i dag er også den enkeltes sykdomsforebygging blitt en milliardindustri. Man trenger ikke å ha hatt helseplager for å velge å ta et spesielt kosttilskudd eller å droppe karbohydrater. Å velge og velge bort gir oss en følelse av kontroll og selvbeherskelse. Kontroll over maten blir en enkel, men tydelig måte å vise at vi er i stand til å gi avkall på noe godt i dag for å oppnå et større gode i fremtiden. Er ikke det det samme som å være klok, karaktersterk og voksen?
Chiafrø, açaibær, gojibær … Matvarer som vi i Norden knapt visste at eksisterte for ti år siden, blir nå presentert som livreddende. De fraktes fra den andre siden av jorda og koster ofte flesk. Ernæringsmessig er de ikke særlig opsiktsvekkende – de kan sammenliknes med våre havregryn, tyttebær eller tindved. Men vi vil jo så gjerne tro at helse er noe vi finner i det nye, det uprøvde og uutforskede. Så vi betaler og lærer oss de nye oppskriftene. Små glass med eksotiske frø, bær og kokosmelk er nå å se overalt: på hotellfrokoster, i hjemmene og på Instagram.
Og sukkeret! Personer som med nød og neppe sto i naturfag på ungdomsskolen, har nå sukkerkunnskap på molekylært nivå. «Tilsatt sukker» er det skitneste som finnes, mens «naturlig» sukker fra frukt, dadler og honning (eller aller helst agavesirup) gjerne kan sette søtsmak på desserten. Raw-kakene inneholder det snille sukkeret for de opplyste og utdannede, mens det billige gelatingodteriet har det slemme sukkeret for dem som ennå ikke har skjønt bedre, ennå ikke er blant de innvidde. Misjon må til, flere må nås av frelsen. Samtidig er de opplystes fellesskap avhengig av dem som står utenfor, de som vitner om at det finnes et «før», slik at de frelste skal kunne nyte sitt «etter».
Den nye frelsen
Mange har påpekt at dagens sunnhetsjag er det moderne menneskets frelsesvei. Teologen Hannah Bacon skriver at dagens slankekultur har overtatt både språk og tenkning fra et kristent narrativ: fristelsene (den lokkende maten), synden (å spise usunt), offeret (å si nei til både mat og kroppens behov) og frelsen (en dag å være fri i en tynn kropp) spiller alle sine gitte roller i fortellingen om det gode og etterlengtede livet etter dette, et liv som er verd å ofre mye for, «life beyond fat».1
Men hvis det skal gi mening å snakke om frelse i denne sammenhengen, må vi først forstå hva det moderne mennesket vil frelses fra. Sunn og ren mat gjør verken kroppen eller sjelen udødelig. Det er noe vi alle vet. Kan vi da snakke om frelse? Ja, ettersom dagens mennesker ikke først og fremst streber etter udødelighet. En udødelig kropp er ikke mennskets høyeste ønske. Selv sjelens evige liv er ikke så interessant lenger. «Etter døden er vel alt bare over», sier stadig flere. Å frelses fra helvetes ild eller fra evig adskillelse fra Gud er ikke det dagens vestlige mennesker setter sitt håp til. I stedet brukes ordet helvete stadig oftere , selv i kirker og menigheter, for å beskrive en uutholdelig tilværelse her på jorden.
Det mennesket i dag vil bli frelst fra, er snarere sykdom, plage og nød. Det samme ser vi i aktiv dødshjelp-debatten – vi er redd for lidelse vi ikke kan ha kontroll over. Livskvalitet er for mange langt vesentligere enn evig liv. I et slikt lys blir sunnhetsjaget mer forståelig. Vi vil ha det bra så lenge som mulig, fordi vi lever i en verden der de gamle og syke ikke har noen oppgaver – de skaper bare oppgaver for andre. Som den ortodokse teologen Olivier Clement skriver: «En sivilisasjon der man ikke lenger ber, er en sivilisasjon der alderdommen ikke lenger har noen betydning.» Er ikke den krampaktige lengselen etter å være frisk en forakt for aldrende menneskers behov, en frustrasjon over kravene de uungåelig stiller til meg?
Vår streben etter ren mat som kan forhindre at verdens, syndens, lidelsens og sykdommens skitt også setter spor i mitt liv, i min kropp, er forgjeves. En ren kropp er og blir en illusjon, akkurat som illusjonen om at jeg kan kontrollere tidspunktet da jeg skal dø. Og selv om maten på tallerkenen ser ren og fin ut, ligger skitten ofte skjult et annet sted: i umenneskelige arbeidsvilkår, nedmeide regnskoger eller en lokalbefolkning som lider av undernæring fordi den mest næringsrike maten blir eksportert.
Den hellige maten
Men er alt fokuset på mat bare negativt? Nei. Å planlegge måltider, å anskaffe mat med omtanke og omsorg, og å ha respekt for såvel råvarene som måltidet – dette er både vakkert og godt. Mat og tro hører sammen, og jo mer jeg tenker over det, jo mer overraskende er det at jeg som prest ennå ikke har holdt en preken om mat. Faste, jo. Men den fasten som forkynnes i dag, handler sjelden direkte om mat, og selv om jeg synes det er trist, så tror jeg det må være sånn i en spiseforstyrret verden. Likevel finnes det en nær sammenheng mellom tro og mat som vi kanskje ikke tenker ofte nok over, en sammenheng som har ført til at både fasten og festen spiller en viktig rolle i alle store relasjoner og trostradisjoner. Det er noe spesielt med maten. Den fortjener vår refleksjon og oppmerksomhet.
Maten har noe hellig ved seg, ettersom den så tydelig opprettholder våre liv. Og vi må spise regelmessig. Vi kan ikke spise ett stort måltid for deretter å klare oss uten mat i mange år. Maten er derimot et konkret uttrykk for at livet gis oss igjen og igjen, «ett ögonblick i sänder». Vi kan ikke ta imot livet én gang for alle og deretter eie det og kontrollere det. Vi må få livet i gave. Og maten – det at vi må spise igjen og igjen – minner oss om at livet er en gave vi vender tilbake til og tar imot, igjen og igjen.
Mat er relasjon. På samme måte som Gud har skapt oss avhengige av andre mennesker, er mennesket også skapt avhengige av skaperverket. Vi fødes hjelpeløse i andres armer. Ofte dør vi like hjelpeløse. Hele menneskeslektens overlevelse avhenger av at vi nærmer oss hverandre, at vi søker relasjon med andre. Det samme gjelder for maten. Gud skaper oss på en slik måte at vi må leve i relasjon til vekster og dyr. Gud gjør oss avhengige av at vi sår, planter, steller, vanner, ja, elsker, de vekstene vi senere skal høste og spise. I alle fall har det vært slik. Jeg våger til og med å påstå at det var selve meningen. Og når vi ikke lenger elsker vekstene og dyrene, da er det som om Guds kjærlighet, nåde og velsmakende godhet ikke lenger når oss på samme måte, og det vi høster og slakter, smaker gift og død – og tar livet av oss.
Mat er liv, men mat er også død – en tanke den ortodokse teologen Alexander Schmemann utforsker i boken For verdens liv. Vi spiser for å leve, men vi blir også det vi spiser. Og det vi spiser, er høstet og slaktet. Det har måttet dø, det har blitt ofret for oss. Og selv om maten gir oss liv her og nå, så er vårt behov for mat et tegn på at også våre kropper skal dø. Hva kan vi spise som gir oss liv – ikke bare øyeblikksvis, men evig liv?
Festens mysterium
Det er sagt at vår kultur har mistet forståelsen for fasten. At vi er blitt dårligere til å gi avkall på det vi ønsker oss for å få det vi dypest sett lengter etter. Men samtidig som vi har mistet fasten, har vi også mistet festen. Og med det mener jeg ikke bare at vi har mistet festen fordi vi fester hver dag. Jeg tror virkelig at vi er blitt altfor dårlige til å feste.
Vi fester gjerne på en måte som imiterer overklassen: dyrt kjøtt, høye sjampagneglass, tøyservietter og matretter jeg verken kan uttale eller stave. Men det er ikke det som står på bordet som avgjør om det blir fest. En fest blir en fest fordi vi er takknemlige for det vi er en del av. Kjøttet kan være så fantastisk tilberedt som bare det, men om vi ikke setter oss ved bordet i aktelse for og undring over de gode gavene, men istedet føler at vi har fortjent det – da er festen forgjeves.
Enzo Bianchi, grunnleggeren av klosteret Bose i Italia, skriver i boken Gårsdagens brød at bordbønnen er en gest som hjelper mennesket med å sette pris på det som står på bordet. Bordbønnen hjelper oss til å tenke over hvor maten kommer fra, hvem som har investert sin tid, kunnskap og oppmerksomhet i den. Den hjelper oss til ikke å kaste oss over maten, men i stedet aktivere alle sanser som hjelper oss med å ta imot maten som Guds rike gave.
Jeg fikk selv erfare noe av dette i oktober da jeg besøkte tidsskriftet Pilgrims høstmøte for unge voksne i Bjärka-Säby utenfor Linköping. De som hadde ansvaret for maten denne helgen, var mennesker som er overbevist om at god mat også er vakker mat. Og for at maten skal være vakker, må også lyset være vakkert. De slukket lysrørene i taket, hengte opp lamper med varmt lys i taket og tente levende lys. Maten var vakkert dandert på serveringsfatene, og duftene var himmelske. Å komme inn i matsalen var virkelig å komme inn til en fest.
Det som gjorde alt enda vakrere, var at maten ikke bare var god på smak. Den var også god fordi den var lagd på gode råvarer – råvarer som var blitt litt slappe og snart skulle kasseres i matbutikken. Disse enkle råvarene ble brukt til å skape fest.
Hvorfor gjorde dette så sterkt inntrykk på meg? Jo, fordi det viste tydelig at det finnes flere alternativer enn luksuriøst festkjøtt eller middags-pølse. Festen handler ikke om å tillate seg ting vi egentlig ikke burde spise – mat som skader miljøet og utnytter de fattige. Vår fest kan ikke handle om å unne oss frukten av andres lidelse. Fest handler ikke om å ta det vi egentlig ikke har rett til fordi vi regner det som et unntak. Nei, festen handler om takknemlighet og mirakel. Festen betyr å ta det vi elsker og er takknemlige for, og gi det vår oppmerksomhet, vår kunnskap, våre gaver, og å se at det forvandles i hendene på oss, til et kjærlighetsmåltid. Der ligger matens og festens hemmelighet.
Fasten og festen
Både fasten og festen er viktige. Som kristne kan vi ikke være fremmede for fasten, fremmede for å øve oss i å avstå fra noe. Å avstå fra noe er å være solidarisk med dem som daglig må avstå fra noe mot sin vilje. Fasten er å avstå fra det som gir oss liv, fordi vi tror på en dypere dimensjon i livet. Faste er å ha tillit til at vi før eller senere skal få sette oss ned ved et dekket festbord.
Derfor kan vi kristne heller ikke være fremmede for festen. Vi beskriver himmelriket som en bryllupsfest og hver nattverdsfeiring som en forsmak på – og en visitt fra – denne festen. Festen er altså ikke bare noe vi får lov til å unne oss. Festen sier noe grunnleggende om hvem vi er som kristne, hva vi gjør når vi samles, hva fellesskapet vårt bygger på.
Kanskje er nattverden det som kan helbrede noe av vår spiseforstyrrede verden. Uke etter uke samles vi for å tilberede et måltid. Vi lovsynger, vi ber, vi lytter … Vi gir tilberedelsen tid og oppmerksomhet. Men det er ikke en oppmerksomhet som dreier seg om kontroll. Det som skjer, ligger utenfor vår kontroll. Vi kan bare be Ånden gjøre sitt under. Takknemligheten og håpet om at Gud igjen skal ville våre liv, har overtatt for kontrollen. Og vi blir det vi spiser: en såret og sønderknust kropp. Ved nattverdsbordet spiser vi oss ikke friske og perfekte – vi spiser oss udødlige, og her går det opp for oss at dette er noe helt annet. Er Guds godhet noensinne så tydelig som i nattverden? Her får maten sin rette plass, her forstår vi hva mat dypest sett er. Og brødet blir aldri mer bare brød.