KRISTEN I HODET?

«Å være kristen, det er å ha Jesus i hjertet.» Sånn sa hun det, søndagsskolelæreren vår. Og vi kjente det var sant.
«Her …», sa hun, og førte håndflaten ømt mot brystet. «… bor Jesus.»
Hun fiklet litt med kjedet gullkorset dinglet i, mens det ble veldig stille i rommet og vi barna fikk tid til å kjenne etter i våre hjerter. Mitt ble en anelse varmt. «Men frøken, hva med hodet?» «Kan man være kristen i hodet også?»

Sånn var det selvsagt ingen som spurte.
Men i dag, et halvt århundre senere, ramler altså dette spørsmålet jevnlig ned i meg. Såpass at det måtte bli en STREK-utgave av dét også. Og det er ikke fordi Jesus er blitt mindre av en hjertesak. Heller fordi jeg stadig opplever situasjoner i media, politikk og kulturliv der noen med et skarpt «kristent hode» skulle ha stått klar til å imøtegå billig religionskritikk og grove fordommer. Nøkternt, vennlig og rolig.

Det hender at noen gjør det. Men alt for ofte hviler det noe forsagt over responsen. Det er som om man har svelget kritikernes premisser med hud og hår om at det kristne er noe subjektivt og irrasjonelt, noe som bare har gyldighet i den private sfære.

Derfor anses ofte slaget som tapt før det er i gang. De sekulære får spille rollen som den objektive, nøytrale aktøren, selv om livssynet de bygger på slett ikke er «nøytralt». Som alle andres hviler det på antakelser om tilværelsen som ikke lar seg bevise. Gitt slike spilleregler er det lett å resignere, søke ly i det kristne reservatet.

– Asle Finnseth, redaktør