Den tidlige kirken forsto seg selv som et diasporafolk, som bofaste fremmede blant folkene der de levde.
Alle de nordiske landenes flagg er korsmerkede. Dette viser hvor intimt kristningen og nasjonsbyggingen var knyttet til hverandre her i Norden. Til å begynne med var flaggene fremfor alt militære symboler. Det danske flagget ble tatt i bruk tidlig på 1200-tallet i forbindelse med et baltisk korstog. Dette er talende. Kristi kors er blitt forvandlet til et militært symbol, og under dette skal man seire over sine fiender.
Sverige ble samlet til ett rike i møte med kirken og det kristne Europa. Gjennom lengre tid var mange enkeltmennesker i de nordiske landene blitt kristne gjennom kontakter med resten av Europa. Den offisielle kristningen skjedde likevel ikke primært gjennom folkelige bevegelser nedenfra, men via den politiske makten. Norden ble en del av Europa, og kristendommen ble et redskap for å danne forente kongeriker. Dette avgjorde hvilken form kristendommen ble mottatt i. Den kristendommen nordboerne møtte, var dessuten allerede noe ganske annet enn den vi møter i den tidlige kirken.
Bofaste fremmede
I de tradisjonelle sivilisasjonenes tempelreligioner (som for eksempel i de sumeriske, assyriske, babylonske og egyptiske rikene) var religion og politisk makt tett sammenvevd. Dette var ikke tilfellet med tidlig kristendom. Kirken vokste frem som en fortsettelse av og en parallell til den jødiske diasporaen (en betegnelse for hvordan grupper av jøder levde utenfor Palestina, spredt på land der de var en religiøs og kulturell minoritet, red. anm.).
På denne tiden hadde diaspora allerede i flere århundrer vært normalsituasjonen for de fleste jøder. Under ikke-jødiske makthavere, og sammen med andre folk, levde de som et separat folk uten politisk kontroll over rammebetingelsene. Som både den kristne teologen John Howard Yoder og den jødiske forskeren Daniel Boyarin har vist, hadde de derfor utviklet et sett sosiale nyskapninger som kom til å forme først den jødiske og siden også den kristne identiteten. Man kan nevne synagogen, en form for desentralisert og ikke-sakralt felles liv som kan fungere med bare noen få husstander; Torahen, en tekst som gjennom lesning og utlegning formet den jødiske identiteten; og rabbinatet, et lederskap som ikke bygger sin autoritet på en spesiell, sakral status eller på voldsmakt, men på identifikasjonen med Torah og med fin evne til å overbevise. På denne måten hadde man lyktes med å forme et sosialt liv uten konvensjonelle politiske strukturer, militær makt og kulturell homogenitet. Dette sosiale livet var føyd sammen med den monoteistiske troen på én Gud som har skapt verden og som leder historien uten hensyn til de grensene ulike riker har skapt. Til tross for at jødene bodde i ulike riker, oppfattet de seg som ett folk.
Den tidlige kirken videreutviklet denne tradisjonen. Den innebærer at man ikke tror man har kontroll og at man ikke ser de rådende politiske makthaverne som de primære bærerne av historien. Nøkkelen til å forstå historien er i stedet den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, som kirken er kalt til å følge på veien mot fullbyrdelsen av endetidshåpet. Slik finnes det, sier den engelske teologen John Milbank, «en kontinuitet mellom Jesu vegring mot å ta makten og den tidlige kirkens vegring mot å kullkaste eksisterende strukturer. I stedet forsøkte de å skape alternative strukturer, ’lokale‘ områder for en relativ fred, kjærlighet og rettferdighet.» Den tidlige kirken forsto seg selv som et diasporafolk, som bofaste fremmede blant folkene der de levde. Man trodde at Gud kunne bruke den sivile øvrigheten, men man hadde ingen forestilling om kirke og sivil øvrighet som to samarbeidende institusjoner i et folk. Imperiereligion Men da kirken ble etablert som imperiereligion i det aldrende Romerriket, tok den over tempelreligionens rolle. Den samfunnsmessige eliten ble i økende grad også en kirkelig elite. Dette blir ikke minst synlig i de motsetninger som da oppstår mellom kirkens fredsetos og voldskulturen i det romerske samfunnet. Det samme gjaldt den germanske kulturen. Eliten i den germanske verden, på kontinentet og i Norden, var for en stor del krigere; familien, slekten og stammen sto i sentrum og fungerte, i mangel på et felles rettssystem, nærmest som mafiagrupper. Heder og ære sto sentralt, og bruk av vold ble oppfattet som naturlig og nødvendig.
Gjennom hele middelalderen ble det fra kirkens side gjort alvorlige forsøk på å begrense volden, og man opplevde en viss fremgang. Som krigshistorikeren John Keegan skriver: «Et postromersk Europa uten den romersk-katolske kirken ville sannelig ha vært et barbarisk sted.» Den monastiske bevegelsen viste dessuten hvordan man kunne være mann uten å bruke vold. Men Europa fortsatte å være et krigersamfunn.
I Norden var det få motkrefter. Kirken, og til og med klostrene, var vevd tett sammen med den dominerende slektsbaserte heders- og voldskulturen og med fremveksten av mer samlede kongeriker. Historikere ser jo også ut til å mene at kristningen sjelden gikk særlig dypt blant folk flest. Det som dominerte, var en kollektivistisk kristendom som lignet klassisk tempelreligion. I den grad Bibelen fungerte som kilde for politisk tenkning, sto Det gamle testamentet og fortellingene fra Israels kongetid i sentrum.
Den protestantiske reformasjonen på 1500- tallet førte ikke til større forandringer på dette punktet, annet enn at kirken bare ble enda mer underordnet den politiske øvrigheten. Den romersk- katolske kirkens prinsipielle overnasjonale karakter ble borte. I stedet fikk vi utpregede nasjonalkirker. Dette var spesielt tydelig i det lutherske Norden. Nødvendigheten av nasjonal religiøs enighet og at religionen måtte underordnes staten ble et viktig politisk dogme.
Døpt til statsborger
Den protestantiske reformasjonen var en del av den kristne verdens bredere reformasjonsbestrebelser. I sin alminnelighet var ikke middelaldersamfunnet spesielt fromt. Mange reformasjonsbevegelser prøvde på ulike måter å leve opp til evangeliets krav, holde sammen bekjennelse og liv, og understreke at disippelskap ikke bare gjelder en åndelig elite, men alle kristne. Den protestantiske reformasjonen, og ikke minst Luther, tilhørte denne bevegelsen. Dessuten protesterte Luther mot at kirken i middelalderen var blitt politisert og hadde utviklet seg til en sekulær makt på linje med andre. I stedet beskriver han kirken som et kristent hellig folk man kan identifisere på grunnlag av dets offentlige praksis: Ordet, dåpen, nattverden, absolusjonen og kirketukten, embetene, bønnen. Om Ordet skriver han: «Når du så hører dette ordet og ser at man forkynner, tror, bekjenner og handler etter det, så tvil ikke på at det der med sikkerhet finnes en rett ecclesia sancta catholica, et kristent hellig folk, om de så skulle være meget få … for Guds ord kan ikke finnes uten Guds folk, og Guds folk kan heller ikke finnes uten Guds ord.»
De historiske omstendighetene førte likevel til at Luther i sin kamp mot pave og keiser allierte seg med interesser som arbeidet for økt frihet i forhold til Roma og keiserdømmet. Lokale fyrster kom til å fungere nærmest som en form for «nødbiskoper». Den kirkelige reformasjonen falt sammen med fremveksten av sentraliserte stater, og anstrengelsene for kristen reformasjon ble knyttet sammen med statens interesse av å kontrollere og oppdra befolkningen. Kirken «helliggjør » befolkningen ved hjelp av statlig tvang og staten oppdrar og kontrollerer befolkningen gjennom kirken. Igjen er dette mer gjennomført i Norden enn i de fleste andre land. I begynnelsen var det verken kirkelige eller folkelige bevegelser som drev reformasjonen frem i Sverige og Norge. Den ble pålagt kirken og befolkningen ovenfra, ut fra kongemaktens interesser. Kirken blir en del av statsapparatet. Dåp og nattverd blir statsborgerhandlinger. Man døpes ikke bare til Kristi kropp, men også, og fremfor alt, til svensk statsborger. Svenska kyrkan blir identisk med det svenske folk.
Enestående homogene
Også innen protestantismen fantes det allerede på 1500-tallet reformasjonsbevegelser som ikke aksepterte at øvrighet, folk og kirke ble vevd sammen på denne måten. I stedet så de på kirken som et utvalgt folk som ikke er identisk med nasjoner. Man pleier å snakke om den radikale reformasjonen eller anabaptismen. Disse tok opp igjen den diasporapraksisen vi finner i den tidlige kirken. De utfordret enhetssamfunnet, og ble derfor utsatt for sterke forfølgelser fra både katolsk og luthersk hold. For anabaptistene innebar frelsen at man ble en del av et særskilt folk og at man ble kalt til et nytt liv i Kristi etterfølgelse. Dette gjorde den nytestamentlige etikken relevant for praktisk og hverdagslig kristent liv. De sto for troendes dåp (i motsetning til statsborgerdåp) og tok avstand fra all bruk av vold. Dermed brøt anabaptistene med enhetssamfunnet, og utviklet et overnasjonalt fellesskap. De dannet frie og selvstyrte forsamlinger og bidro til å skape et uavhengig sivilt samfunn. Litt mindre radikale frikirker vokste senere frem i England og Amerika og bidro der til fremveksten av religionsfrihet og demokrati, samtidig som de også kunne bli en del av en sivil nasjonal overreligion.
Norden tok en annen vei. I Sverige fikk vi ikke religionsfrihet før i 1952. De nordiske samfunnene har da også vært sjeldent homogene. I 1966 ga professor i statsvitenskap og sjefsredaktør i Dagens nyheter, Herbert Tingsten, selv militant ateist, ut boken Från idéer till idyll: Den lyckliga demokratin. I denne boken beskrev han hvordan man i Skandinavia hadde lyktes med å skape det han mente var «verdens mest fullkomne fellesskap». De viktigste faktorene var «høy levestandard» og «enestående homogenitet når det gjelder nasjonalitet, språk og religion». Den religiøse homogeniteten ble skapt, sier han, ved at man på 1500-tallet «utryddet» (sic!) katolisismen. I Skandinavia er dessuten den religiøse likegyldigheten større og «den ivrige troen» sjeldnere enn på annet hold. Et godt samfunn krever altså, ifølge Tingsten, stor homogenitet og svak religion.
Reformasjonen og de nordiske folkekirkene bidro til å skape disse forutsetningene. Når sosiologer i dag diskuterer hvorfor den religiøse aktiviteten sammenlignet med resten av verden er så lav i Europa, og særlig i Norden, legger de ofte vekt på to forhold. Det ene er at kirkene i Europa var så sammenvevd med det tradisjonelle samfunnet og maktapparatet at samfunnskritikk og sosial forandring nesten med nødvendighet kom i konflikt med de store etablerte nasjonalkirkene. Det andre er at kirkene har vært i en monopolsituasjon og at de har hatt et finansiseringssystem som har gjort dem relativt uavhengige av aktive medlemmer.
Kristendom og den germanske rasen
Denne historien og arven har på flere ulike måter også formet forrige århundres kirkeliv og teologi. Her kan jeg bare nevne noen få eksempler, først og fremst fra Sverige, som jeg kjenner best. Under den kirkelige fornyelsen tidlig på 1900-tallet hyllet Svenska kyrkan i sine historiske tilbakeblikk foreningen av øvrighet, folk og kirke. Biskop J. A. Eklund, som nest etter Einar Billing trolig har betydd mest for utviklingen av den svenske folkekirketanken på 1900-tallet, kunne i 1913 skrive om den svenske reformasjonen: «Nå sammenfaller kirken og styringen av riket – man har talt om ‘at staten helliges gjennom den med staten innforlivede kirke’. Staten påtar seg å våke over den moralske orden kirken har opprettet. Man kan si at hele åndslivet nå er blitt én verden.»
Med dette, mente Eklund, hadde reformasjonen gjenopprettet enheten mellom kirken og verden, etter at kirken i middelalderen hadde revet den opp. Dermed kunne det svenske folket fullføre sitt guddommelige kall i verden, der 1600-tallets svenske militære forsvar for protestantismen sto i sentrum. Og mer enn det. Reformasjonen fullbyrdet foreningen av kristendommen og den germanske rase og kultur. Han hyller den militariseringen av kristendommen dette førte til. Korstogene (som for eksempel Sveriges spredning av den kristen-germanske kulturen østover) og riddervesenet er fremtredende eksempler på foreningen av germansk rase/kultur og kristendom. I hans egen tid er det det tyske keiserdømmet og (selv om han nøler når han skriver dette i 1915) det britiske imperiet som fører videre den germansk-kristne arven eller, som han sier, «den germanske verdenskulturen som stadig fortsetter sine erobringer». Eklund har også forfattet den kjente salmen «Fädernas kyrka», der Kristus leder den svenske hæren og der den korsmerkede fanen er symbolet for enheten mellom nasjon og kirke.
Teologien kapitulerer
Svensk (og nordisk) teologi var lenge en del av den tyske kultursfæren. Eklund var en svensk representant for tysk normalteologi (men nasjonalistisk teologi var ikke bare et tysk fenomen). Men i Tyskland møter vi også en teologisk revolusjon som hadde sitt utgangspunkt nettopp i reaksjonen mot den kristne kirkens nasjonalisme og militarisme. Jeg tenker selvsagt på Karl Barths teologi. Og da er det interessant å merke seg at gjennom hele 1900-tallet har Karl Barths teologi i Sverige vært den viktigste motpol man har definert seg selv i forhold til.
Sveitseren Barth var utdannet i Tyskland, i tysk nasjonalistisk kulturteologi. De ledende teologene, liberale så vel som konservative, som Harnack, Troeltsch, Herrmann og Seeberg, var alle sterke nasjonalister og sluttet seg i varierende grad til den lutherske toregimentslæren. De hevdet at den politiske sfæren følger sine egne lover og at disse ikke kan kritiseres ut fra kristne prinsipper. Verken enkeltkristne eller kirken kan henvise til Jesus så lenge det handler om det politiske og nasjonale livet. På internasjonalt plan beskriver man krig som en historisk nødvendighet som driver historien fremover og beviser nasjonenes livskraft.
I august 1914 ser Barth hvordan kirken og teologien, og også den internasjonale arbeiderbevegelsen som han på den tiden betrakter som et redskap for Guds rike, kapitulerer i møte med nasjonalisme og militarisme og blir hengivne propagandister for troen på egen nasjon og på krigens skapende kraft. For kirkeledere og teologer, katolikker så vel som protestanter, ble den nasjonale kroppen mye mer virkelig enn Kristi kropp og Kristi kropp fullstendig underordnet den nasjonale.
Dette førte til at Barth tok hele sin teologi opp til revisjon. Det han møtte var ikke bare en tilfeldig krigsentusiasme. Kirkene og teologene hadde vært med på å skape og legitimere den krigskulturen som gjorde krigen nærmest uunngåelig. Barths revurdering tar mange veier og han bruker lang tid på å tenke seg ut av kirkens etablerte posisjon. Han ønsker å frigjøre den kristne måten å se verden på fra fangenskapet i de dominerende kulturelle forutsetningene.
Avgjørende selvstendighet
Karl Barths «nye» teologi bygger på to sentrale overbevisninger. For det første at sentrum i den kristne troen er Guds åpenbaring i Jesus Kristus. Ifølge Barth kan man ikke tale kristent om Gud som skaper uten også å tale om Jesus Kristus og Guds fortsatte handling gjennom Den hellige ånd. Man kan heller ikke tale om Kristus uten også å tale om Gud som skaper og Gud som Ånd. Derfor er Barth svært kritisk til å gjøre naturen, historien, fornuften eller følelsen til kilder for å forstå Guds virkelighet og vilje. Visst hevder Barth at Gud er virksom i hele tilværelsen, i natur og historie, men dette gudsnærværet kan bare tydes gjennom åpenbaringen i Jesus Kristus.
For det andre gjorde han kirken, og ikke nasjonen, til primærbase for teologisk refleksjon, også over etikk og politikk. Kirken skal gjennom sin forkynnelse og sitt liv vitne om Guds rike som er kommet nær gjennom Jesus Kristus. Den kristne menighets viktigste bidrag til samfunnet omkring er at den vitner om andre muligheter, om virkeligheten slik den er konstituert i Jesus Kristus. Kirkens selvstendighet og forrang i forhold til de nasjonene de kristne lever i, blir dermed avgjørende viktig.
Nazismen Guds verk?
Den praktiske betydningen av disse to overbevisningene ble tydelig i 1933, i møte med den nazistiske revolusjonen. Ledende lutherske teologer som Hirsch, Elert og Althaus betraktet den nazistiske revolusjonen som Guds handling i historien. Hirsch oppfattet nazismen som en fortsettelse av arven fra opplysningstiden, som en ny syntese mellom kristendom og modernitet. Statens funksjon er å virkeliggjøre et folks gudgitte kall. Dette kallet forstår man ikke ut fra evangeliet, men ut fra historien. Kirken må derfor innordne seg i det som Gud nå gjør i historien.
Barth forkaster en slik holdning. Verken skapelsesordninger eller historien kan være grunnlaget for kristen forkynnelse og kristent liv. Kirken er kalt til å følge Jesus Kristus og ikke noe område av livet er unntatt denne etterfølgelsen. Dette er også budskapet i Barmen-erklæringen fra 1934 som Barth er hovedforfatter av. Hirsch svarer at Barth gjennom dette isolerer kirken fra det Gud gjør i historien og det Gud sier til det tyske folket. Elert og Althaus skriver en moterklæring, basert på det de mener er luthersk teologi om lov og evangelium, der kirken må underordne seg de skapte og historisk gitte ordninger, som folk, rase og stat, og virkeliggjøre disse også innenfor kirken.
De fleste nordiske teologer sa seg enig i Barths motstand mot nazismen, men de sa seg ikke enig i den teologien som var grunnlaget for motstanden. Trusselen fra nazismen førte i Danmark og Norge til en sterkere betoning av kirkens selvstendighet, uten at man dermed ga opp tanken om en luthersk statsreligion. I Norge er dette tydelig i bekjennelsen Kirkens grunn fra 1942. Men vi skal ikke glemme at i dette tilfellet havner nasjonalismen og troen på kirkens selvstendighet på samme side.
Det svenske folkets kirke
Med visse unntak fortsatte nordisk lutherdom å ta avstand fra Barths teologi. Fremfor alt har man vært opptatt av at han, i stedet for å legge den felles skapte og gitte virkeligheten til grunn for kristen etikk, forsvarer en snever kirkeetikk som isolerer kristendommen fra hverdagslivet og gjør verden gudløs. Hans kirkesyn isolerer de kristne fra folk og nasjon.
Rundt 1930 førte man en diskusjon om Svenska kyrkans strukturer. Den førte til et veivalg som sto i motsetning til Barths tanker. Som Sven Thidevall har vist, hadde noen av de ledende biskopene ideer om å gi de aktive folkebevegelsene i Svenska kyrkan en større rolle i den kirkelige strukturen. I stedet valgte Riksdagen å styrke kirkens karakter av å være offentlig myndighet. Utgangspunktet var etnisk-nasjonalt: Svenska kyrkan er det svenske folkets kirke. Kirkens beslutningsstruktur ble et speilbilde av den kommunale og statlige beslutningsstrukturen, noe som i neste omgang førte til at partiene overtok kontrollen.
Til og med i dag, når Svenska kyrkan er skilt fra staten, har vi i stor grad beholdt dette systemet. Ledende representanter i de politiske partiene kan begrunne dette med at det hindrer de kirkeaktive i å ta kontroll over kirken. Finansiseringssystemet gjør at kirken heller ikke er spesielt avhengig av aktive kirkemedlemmer. Noen teologer kan derfor, ut fra det de mener er en luthersk betoning av nåden alene, kritisere innsatsen for å bygge et aktivt og bredt menighetsfellesskap og kalle den uevangelisk. Kirken skal forkynne evangeliet. Den skal ikke være et fellesskap som skiller de kristne fra samfunnet for øvrig, og den skal ikke prøve å gjøre det andre samfunnsinstitusjoner gjør.
Den tjenesterettede folkekirketanken
Nasjonalromantikken fra begynnelsen av 1900- tallet er død. Statens legitimitet ligger nå i en velfungerende velferdsstat. Dermed har også måten å snakke om folkekirken på forandret seg. I dagens tyske folkekirketeologi snakker man ikke om reformasjonen som en forening av kristendom og germansk kultur, men som første skritt på veien mot den liberale velferdsstaten og det autonome individet – individet befridd fra kirkelig autoritet. Barths syn på åpenbaringen i Jesus Kristus, disippelskap og menighet er da fremdeles like problematisk. Den svenske teologen Thomas Ekstrand kan si at kristendommen bestreber seg på å oppnå menneskelig autonomi og velbefinnende. Ut fra betingelsene i det moderne Sverige prøver han derfor å forene «tanken på kirken som nådeinstitusjon» med «den tjenesterettede folkekirketanken», kirken som «en del av samfunnets velverdssektor». Fortsatt utgjør Sverige som nasjonalstat det uuttalte, men selvfølgelige grunnlaget for teologien. Selv om Ekstrand forsøker å trekke gudsriketanken inn som korrektiv, er kirken som et eget og overnasjonalt folk, for ikke å snakke om kirken som motkultur, en fremmed tanke.
Men hvor lenge kan man opprettholde folkekirketanken i et pluralistisk samfunn der kun et lite mindretall deler kirkens tro? Man kan forstå hvorfor stadig flere finner den tidlige kirkens diasporapraksis rimelig. Også i Luthers teologi finnes det som nevnt ressurser for en slik holdning. Kopler man Luther fri fra den nasjonalkirkelige arven han bidro til å skape, oppdager man nye muligheter. Denne lesningen av Luther er mest utbredt blant teologer som ikke tilhører eller identifiserer seg med lutherske nasjonalkirker, og øker de økumeniske mulighetene. En slik Luther – der kirken går foran nasjonen – har mye til felles med både katolikker og anabaptister.