Kerstin-Kuntze

Kanskje bønn er noe helt annet?

Om du, litt uventet, gjør personlig bønn til tema på en kirkelig konferanse, kan du regne med å utløse virvar av følelser. I mager, hjerter og hoder.

Kanskje vil refleksene ligne en stum versjon av ekkoet jeg utløste en gang i gutteårene. Jeg hadde kommet over et herpet piano på en losseplass. Den svære stålrammen med sine hundrevis av strenger sto blottet. Jeg samlet en stor neve singel i neven og kylte den mot «harpen». 

For en akkord! 

Altså: Hos noen vil det klinge i nederlag; alle gangene man tok seg kraftig sammen for å få orden på dette «veldig viktige». Det varte ikke. Andre agendaer ble viktigere. Det fislet ut. Hos en annen vil det kime i tørst, forventning og nysgjerrighet. Hos en tredje vil det dirre, vagt, i noe forlatt og begravet: ungdommelig iver, barnlig uskyld.

Hos en fjerde høres resonansene av ordløse sukk av stillhet. Hos en femte, en buldrende basstone, en forventning om trøkk, sterke følelser og åndelige triumfer. Mange av disse klangene vil også bre seg – mer eller mindre merkbart – i én og samme person.

Avlæring. Når bønn tematiseres, vil det også lett aktivere de mange spøkelsene som svever i dens magnetfelt. Eller bedre, kall dem forvanskninger og hemninger – forestillinger som kan kvele all lyst til bønn. 

Vi snakker om de unødvendige sperrene. Dem vil vi prøve å kaste dagslys over i flere av artiklene i denne utgaven av STREK. Skribentene gir heldigvis også sine råd om hvordan hindrene kan bygges ned, og sier litt om veien videre. Ofte er det jo sånn at den beste læringen begynner der: med målbevisst avlæring av det som står i veien for tilegnelse, vekst og fordypning. 

Her er noen smakebiter:

1. Glem tanken på å «mestre bønn».

Bønn er ikke mental akrobatikk. Den er relasjonens språk, du har ingen kontroll over motparten, knapt over deg selv. Bønn berører dybder i deg du ikke favner. Det som gjelder er å holde døra på gløtt for den Andre, påpeker bønnemennesket Rowan Williams, den tidligere erkebiskopen av Canterbury, som STREK har fått et eksklusivt intervju med (side 46 og utover).

2. Bønnen begynner ikke i din ende av tråden. 

Den begynner i Guds. Selv det minste sukk av bønn, er et svar på tiltale. På en foreliggende realitet. For nonnen  Ruth Burrows (s. 90) er bønn hjertets enkle «ja» til sannheten om deg selv.

3. Kanskje strev og -konsentrasjon sperrer veien?

Professor Ole Hallesby (1879–1969), beryktet som «helvetespredikant», er verdenskjent av helt andre grunner: som den milde hjelperen for «trætte bedere». Å be er å la seg «læges, stilt og sikkert av solens stråler» (s. 68).

Magnus Malm, på sin kant (s. 80), sier det spissere, i sine råd for en enklere bønn: Slutt å konsentrere deg!

4. Kanskje bønn like -gjerne er å la en Annen be i deg?

Både Rowan Williams og Magnus Malm viser til at det innerste i vår bønn kanskje er stedet der en annen ber. «Å be er å bli så stille at vi kan merke at Ånden ber i oss.»

5. Det finnes ingen -A4-praksis å måle seg mot.

Våre hjerter og sinn er ulikt formet og farget. Derfor gjelder det å finne måter og steder å be på som passer din livssituasjon og personlighet. Kanskje STREKs bønnekart, laget av Knut Grønvik (s. 74), er et godt sted å begynne?

6. Bønn er å møte deg selv, ikke «bare» Gud.

Den katolske kirke har kåret nonnen Teresa av Avila til sin fremste bønnelærer. I sitt portrett (s. 94) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om hvordan Teresa lar seg fascinere, endeløst, også av den vakre, indre orden Gud har nedlagt i henne.  Innerst, og alt mørke til tross, glitrer det i solen selv.

Så gjenstår det, til slutt, likevel et ekte valg. 

Gud trenger seg ikke på. Vi står fritt til å la bønnen i oss fortørke, for så vidt uten at det avskjærer Gud fra andre måter å kontakte oss på. Han trenger ikke vår bønn.

Uten frihet, ingen ekte kjærlighet.  Og det er kjærligheten – vår flukt fra den, vårt ja til den, og alt der imellom – det hele handler om.

Om vi, kanskje dypt ambivalent, skulle åpne døren på gløtt, er Guds kjærlighet uendelig fleksibel. Den møter oss ikke der vi antar vi burde være, men der vi faktisk er – om det så er i fortvilelsen over hvor sløve vi kjenner oss, hvor lite vi lengter etter ham. 

Vår oppgave er kort og godt å møte opp. At det skjer daglig, at det er overkommelig, er viktigere enn hvor lenge bønnetiden varer. Vi skal få begynne på et nivå så uambisiøst at vi nesten forakter det. Så gjelder det å la relasjonen gro, i tillit til Åndens langsomme kultivering av hjertets jord.

Når bønnestillheten blir et ankerpunkt i livet, kan det vokse frem en fascinerende dynamikk. Dikteren Finn Bjørnseth skildrer den slik:

stillhet er ikke
tilværelse uten lyder
værelser uten vinduer og barn
liv uten tanker eller smerter
stillhet er
at din røst når inn
gjennom alt som er
slik det pleier å være
og forvandles til et varsomt
kjærtegn i mitt bryst

God sommer!