Journal fra et Kristus-møte

Hackere i terapi-journalen: En finsk skandale aktualiserer kirkens røkt av personvernet. Forstår prester hvor dyrebart det er?

«Om du ikke betaler 200 euro i løpet av 24 timer, vil informasjonen om deg (navn, personnummer, journalen fra terapitimene dine mm) bli publisert offentlig.»

Lørdag 24. oktober dukker denne meldingen opp i innboksen til tusenvis av finner. De har til felles at de har gått i terapi hos ett av Finlands største terapiforetak. Og nå har en hacker kommet over pasientjournalene deres.

Nyheten om lekkasjen får mye oppmerksomhet i finske medier de neste dagene. Ofre forteller om sine opplevelser, og politiet forteller om etterforskningen. Det viser seg at grunn-leggeren, som også er administrerende direktør, i over et år har visst om lekkasjen. Nå får han sparken.

Rystet

Finnene er sjokkerte. Mange ønsker å gi uttrykk for sympati med dem som er rammet, og snart fylles Facebook av profilbilder med teksten «Jeg har også gått i terapi». At det ikke er noen grunn til å skamme seg over å ha gått i terapi, er sikkert viktig å høre for mange av dem som har fått denne truende meldingen. Samtidig er det ingen trøst for den som nå får hemmelighetene sine spredt på nettet.

Det hele er fryktelig. Hvem som helst kan forestille seg hvordan det må være å vite at noen sitter på informasjon om dine innerste hemmeligheter, og samtidig ikke vite sikkert om de 200 euroene faktisk forhindrer at informasjonen blir spredt. Mange spør seg hvordan noen skal tørre å gå i terapi etter dette. Det er livsviktig at det finnes lukkede rom der vi kan blotte tanker og erfaringer som ellers ikke får komme frem i lyset. Det vi ikke våger å sette ord på får så stor makt over oss.

Kirkens lukkede rom

Dette vet man noe om i kirken også. Også kirken tilbyr slike lukkede samtalerom, og nyheten får kirkelig ansatte til å se på sin egen sjelesorgpraksis. Samstemmig konstaterer man at nei, det skrives ingen rapporter i etterkant av sjelesorgsamtaler. 

Samtidig gjør vi ting som tøyer grensene. I kirken der jeg arbeider samler vi inn utrolige mengder statistikk. Dette er ikke noe som er påtvunget utenfra, men noe som gjøres på kirkens eget initiativ. Når jeg har hatt en samtale med en person forventes det at jeg – i en app! – ved å krysse av i ulike bokser, oppgir informasjon om alder, familiesituasjon, hvordan vedkommende får penger til livets opphold, samt hvilke tema som ble berørt i samtalen.

Jeg krysser av for «vet ikke» på alle spørsmål, og trykker «send».

Emma Audas

Verne om privilegiet 

Dette provoserer selvsagt mange av oss som arbeider med sjelesorg. Og for bare noen få dager siden bestemte kirkemøtet at det skal bli mindre av denne typen innsamling av data. Mange kirkelig ansatte er kanskje først og fremst glade for å slippe å bruke tid på innviklede dataprogrammer. Men det finnes også en dypere grunn til å la være: Som kirke trenger vi å verne om det privilegiet det er å ikke være tvunget til å samle inn denne typen informasjon.

Har vi forstått at kirken på dette punktet er unik i en verden som vår? Det finnes en nåde i å ikke måtte rapportere hva som har skjedd i møte med et menneske, å ikke måtte vurdere henne og plassere henne i mer eller mindre passende kategorier. Det er en gave å åpent få ønske velkommen de som kommer til meg – uten legehenvisning, uten å ta betalt og uten å etterpå måtte bevise at samtalen faktisk har ført til noe.

Samtale for samtalens egen skyld, altså. Fokus er på personens rett til å bli lyttet til, uten at det samtidig skal noteres, vurderes og evalueres

Uklart

Som sjelesørger prøver jeg å huske på at jeg i det mennesket jeg møter også møter Kristus selv. Det burde være grunn god nok til å ikke skrive journal. Dessuten hadde det vært vanskelig å rapportere i den appen etter et møte med Kristus. Både alder og familiesituasjon er litt uklart i det tilfellet. 

Jeg måtte helt enkelt ha rapportert på den måten som jeg vanligvis gjør når jeg har hatt samtaler: Jeg åpner appen, krysser av for «vet ikke» på alle spørsmål, og trykker på «send».