Middagsheten ligger tung i grenseområdet mellom de to landene. På denne tiden av dagen er det bare motvilligst man beveger seg utendørs, her ute på landsbygda. Landeveien utenfor byen ligger øde, hundene ligger og peser i skyggen. Vinduene har skoddene stengt.
Der er da kvinnen i den samaritanske byen tar sin vannkrukke for å gå til brønnen. Det er den tiden på dagen da hun kan være sikker på ikke å treffe noen av de andre kvinnene i byen. Om morgenen hører hun stemmene deres, latteren fra møteplassen ved brønnen. Hun er utenfor. Utestengt. Hennes liv har aldri vært lett.
Bryter alle normer
En fremmed mann sitter ved brønnen, og til hennes overraskelse snakker han til henne. Ikke nok med det: han ber henne om en tjeneste. Han er tørst og ber henne om hjelp til å hente opp vann. Han er fra det andre landet. Han er jøde, utdannet, mann. Han, som lever fire–fem steg høyere opp i det sosiale hierarkiet, bryter alle tenkelige normer og viser seg for henne som en trengende.
Hvor tilber man?
Samtalen mellom Jesus og kvinnen ved Sykars brønn er ofte lest som en sjelesørgerisk tekst om oppreisning for en foraktet kvinne. Det er også sant at deres møte ledet dit. Men vi glemmer lett at Jesus ikke konsentrerer seg om kvinnens relasjonsproblemer og bysbarnas tvil om hennes seksualmoral. Han blir i stedet ytterst oppmerksom så snart hun stiller et helt annet spørsmål til ham: – Hvor er det rette stedet for å tilbe Gud?
Det er et teologisk spørsmål med dype, eksistensielle understrømmer. I dette konkrete tilfellet handlet det om jødisk tro kontra den samaritanske. I Samaria lå det et hellig fjell som de lokale mente var et riktigere sted å be enn i Jerusalem. Jøder og samaritanere mistrodde og foraktet hverandre. Etter deportasjonen til Babel hadde samaritanerne (som ble igjen i hjemtraktene) bestemt seg for at det bare var de fem mosebøkene som kunne betraktes som hellige. De hadde delvis andre riter og andre trosforestillinger enn jødene, selv om de også hadde en hel del felles.
Her glir samtalen mellom Jesus og kvinnen ut på dypt vann. Han identifiserer seg med hennes tørst. Han leter etter bilder som handler om hennes åndelige situasjon. – Det handler ikke om å be her eller be der, sier han. Gud er en vannkilde som veller opp inni deg. Den som ber i ånd og sannhet er allerede på Tilbedelsesstedet, det eneste tenkelige: i ditt hjerte.
Samtalen slutter med stor forundring fra kvinnens side. Ingen mann har møtt henne på dette viset. Hvem er han?
Tilbedelsesstedet er det eneste tenkelige: i ditt hjerte.
«Veiskillet»
Jeg tenker på en sommer på Hannagården. Huset var fullt av gjester. Noen av mine nære hadde skapt en kvinnehelg for alle sanser med fantastiske innslag av lek, musikk og fest. De kalte seg søkere — og en del var kristne. Men mange av dem ville nok helst (om enn med en hel del protester) kalt seg mennesker inspirert av den såkalte nyåndeligheten.
Min oppgave var å stå for et fortellerverksted og et samtalerom man kalte «Veiskillet». Det var intenst og brokete. En av deltakerne var tarot-leser. Jeg har alltid hatt det ugreit med tarotkort, de påstås å kunne fortelle om ditt liv og din framtid. Hvorfor spørre en kortstokk når man kan samtale med den Levende Vannkilden? Jeg har en dyp motvilje mot alt som vil låse mennesker utenfra, skape en snikende følelse av kontroll — alt dette som lener seg mot magi snarere enn tillit og forutsigelighet. Hun tilbød meg en runde. Med tiltagende panikk sa jeg nei, smilte, og unnskyldte meg med en halvsannhet.
Men hun grep meg — som menneske. Hun duket bord og plantet blomster vi ikke hadde rukket å få i jorden før helgen. Stille og uten å gjøre vesen av det, gikk hun gjennom rommene med sitt store, vakre hår og egendesignede smykker. Jeg tok meg i så smått å fundere over hennes liv. Var hun oppvokst i en nødtørftig forstad utenlands et sted? Hadde hun gått og lyst der borte i gråheten som en sjelden orkidé, som en påfugl på søppeldynga? Miskjent? Hun så ut som da skjønnheten kom til byen. Men ikke bare en ytre skjønnhet. Det var et alvor der.
Rammet
Da vi skulle si adjø til hverandre, hadde vi ikke egentlig ikke vekslet mange ord. Vi omfavnet hverandre og så hverandre inn i øynene. Og begynte å gråte, begge to samtidig. Uventet. Som om noe rammet oss samtidig. Hun tok tak i meg og spurte: – Kan du ikke bli mammaen min.
Aldri kommer jeg til å glemme hva jeg lærte den dagen. Jeg kunne ha ødelagt alt ved å forsøke å overbevise henne om noe av det jeg tror på og som er det største, dypeste og helligste i mitt liv. Men Jesus ledet meg i stedet til vannkilden, der vi alle er søkende, trengende.
Han spurte ikke kvinnen ved Sykars brønn om hun hadde rett tro og innstilling – han visste allerede at hun hadde en annen bakgrunn. Han møtte hennes behov i stedet. Uten å glemme at han selv var en trengende.
Det er så vanskelig. Jeg leter fortsatt etter veier og ord for å møte de søkende sjelene i samfunnet vårt. Hvordan forteller man om Jesus slik at det står klart at Jesus er unik og samtidig tilhører alle? Hvordan gjør man den personlige gudsrelasjonen tydelig og til noe som er verd å oppsøke, for mennesker som mener at de allerede har alt «inni seg» i sitt høyere jeg og som er redde for hva de kaller dualisme (det jeg kaller dialog)?
Det eneste jeg vet er at Jesus er den store Søkeren. Han leter seg frem til hvert eneste menneske slik man leter seg frem til en fettete og sliten mynt som tross alt den har gjennomgått fortsatt bærer Kongens bilde. Den samtalen han innleder raserer alle kunstige og undertrykkende hierarkier. Når noen stiller ham et spørsmål om tilbedelse, blir han svært, svært oppmerksom. Det han ser etter er hvordan han kan møte menneskers behov med en kilde av levende vann som aldri tar slutt. Ikke hvordan han kan vinne en diskusjon, overbevise om et bærende dogme.
Jeg vil lære meg å bli så oppmerksom.