I hæren av over 12 000 nyvalgte menighetsrådsmedlemmer er andelen utenlandske navn på syv promille. Det var heller ingen utenlandske navn å stemme på i bispedømmerådsvalget i september. Det viser en kartlegging STREK har foretatt.
Under saken «Innvandrere og menighetene» på kirkemøtet i november er det duket for selvransakelse.
Det er ved å gjennomgå resultatlistene for 1100 av kirkens i alt rundt 1250 nyvalgte menighetsråd, STREK kan dokumentere det mange vil ha ant: At andelen utenlandske tillitsvalgte på basisplanet i Den norske kirke er mikroskopisk. Og leter man etter innvandrere – typisk definert som personer som har flyttet til Norge fra Den tredje verden – er andelen enda mindre: Rundt 30 av 12 000.
I århundrer har veien til medlemskap i Den norske kirke gått gjennom «bunadsportalen »: Barnedåp, med overtoner av borgerskapsritual for kongeriket Norge. Dermed har kirken blitt et fellesskap for dem med norske aner.
Dette preger rekrutteringen til alle ledende stillinger. Etter 30 år med kirkelige uttalelser om å «se Jesus i de fremmede», finner man ikke en eneste utlending som medlem i de sentralkirkelige råd: Mellomkirkelig råd og Kirkerådet. Blant de ansatte i Kirkerådet, består utlendingsandelen av en danske og en tysker.
250 000 fra «kristne land»
Men kanskje mangelen på kirkelig integrering skyldes at innvandrere flest er muslimer? Fra kulturer med særlig sterke sperrer mot kristen tro?
Ved sist årsskifte viste loggen i SSB at det bor 423 000 innvandrere i Norge. Og da er alle som ikke har norsk statsborgerskap regnet med, fra svensker, via sveitsere til sudanere. En innvandrer er, i denne sammenhengen, kort og godt en person som er født i utlandet av to utenlandske foreldre, og som på et punkt har landet i Norge.
250 000 av innvandrerne i Norge kommer fra land der kristne utgjør den største religiøse gruppen, ifølge en oversikt utarbeidet av Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA). Blant disse 250 000 kommer et betydelig antall fra land med en stor andel protestanter, som Storbritannia (11 600), USA (7200), Danmark (17 800), Tyskland (19 600), Eritrea (3 200), Etiopia (3600), Kenya (1000), Kongo (1700).
At en god del av disse er katolikker eller opprinnelig sogner til mer karismatiske sammenhenger enn Folkekirken, er trolig bare en del av forklaringen på at så få av dem har inntatt demokratiet i Den norske kirke.
At den samme kirken ennå ikke har laget informasjonsmateriell om seg selv på de viktigste innvandrerspråkene, sier litt. At det – ifølge sakspapirene til kirkemøtet – ikke foreligger opplæringsmateriale beregnet på voksne som vil bli døpt, er kanskje også et poeng. At mange innvandrere opplever møtet med Den norske kirke som kjølig (se egen sak) forklarer trolig mer.
STREK har, via kirkens medlemsregister, forsøkt å få ut tall som viser andelen utlendinger som har oppnådd medlemskap i Den norske kirke. Pålitelige tall forelå ikke da STREK gikk i trykken.
Tankekors
For å kvalifisere til medlemskap i Den norske kirke må du ha norsk personnummer, 11 siffer. Det skriver Sven Thore Kloster, saksbehandler for Kirkerådets uttalelse om saken til høstens kirkemøte, «Kristne innvandrere og menighetene i Norge». Bakgrunnen er Kirkelovens krav om «å være bosatt i riket». Det er man, i juridisk forstand, når man har blitt tildelt personnummer. En innvandrer, flyktning eller asylsøker får ikke personnummer før vedkommende kan vise til en oppholdstillatelse på seks måneder eller mer, og er bostedsregistrert i folkeregisteret, påpekes det i saksfremlegget til «Innvandrere og menigheten», ett av temaene for høstens kirkemøte.
Kloster omtaler personnummerkravet som forståelig, «rent praktisk og juridisk». Men teologisk byr dette på store utfordringer, påpeker han. – Skal innvandringslovverk og utfall av saksbehandling i Utlendingsdirektorat og Utlendingsnemnd være bestemmende for det kristne fellesskapet?
Kvotere innvandrere?
Både Kloster og Kirkerådet har i sine behandlingsrunder funnet mye å løfte frem for Den norske kirkes Storting. Blant annet foreslår de at Kirkemøtet vedtar å vurdere kvotering som redskap for å bøte på innvandrermangelen i kirkelig styre og stell. De foreslår også at kirken vurderer å skaffe seg en ny stillingskategori: integreringsrådgiver.
Ofte på banen
Helt siden 1970-tallet, og starten på mediefenomenet «innvandrer », har Den norske kirke engasjert seg sterkt for integrering. Både Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og etter hvert også Kirkemøtet har avgitt sterke appeller om å «ta godt imot de fremmede», og stå vakt om likeverdet. På 1990-tallet markerte en rekke menigheter seg ved å stille opp for innvandrere i kirkeasyl. Samenes plass og integritet i Den norske kirke sto også høyt på dagsordenen i dette tiåret og ut i 2000-tallet. På kirkemøtet i 2006 ble det vedtatt en hel smørbrødliste av tiltak, til iverksetting på ulike nivåer i kirken. Blant annet skulle det «ansettes mennesker med innvandrerbakgrunn i sentralkirkelige stillinger». Innvandrere skulle utfordres til å ta kirkelig utdanning og finne sin plass som kirkelig ansatte, blant annet innen trosopplæringsreformen.
I sakspapirene til årets kirkemøte vises det også til hvordan mange menigheter leier ut kirkelige lokaler til rene innvandrermenigheter, økumeniske menigheter for kinesere, iranere, etiopere. Hele 38 av trossamfunnene som ved årsskiftet var registrert hos fylkesmannen i Oslo kan klassifiseres som innvandrermenigheter.
«Den norske kirke vil være et integrerende fellesskap og arbeider aktivt for et inkluderende samfunn», heter det på nettsiden kirken.no, der temafeltet oppsummeres. Teksten viser til at engasjementet har «solid bibelsk begrunnelse» og bunner i en «grunnleggende kristen tanke »: «Jesus har vist oss hvordan vi skal møte fremmede … han inkluderte dem som var utenfor inn i fellesskapene.»
Men dette finner man få spor av i kirkens demokratiske ryggrad, rådsstrukturen.
Lite fargerikt
Også til årets kirkemøte er det en meget norsk flokk av lekfolk, biskoper og andre kirkelig ansatte som møter opp, flankert av samiske representanter. Utstillingsbildet av flokken på kirken. no sier sitt.
Heller ikke på kommende års kirkemøter ligger det an til en særlig integrert forsamling. STREK har kartlagt situasjonen i menighets- og bispedømmerådene som tiltrer på nyåret. Gjennomgangen ble foretatt i helgen etter 25.– 27. september. Da forelå valgresultatene for rundt 90 prosent av menighetsrådene på det offisielle nettstedet kirken.no. Listene fra de over 1000 menighetene omfattet til sammen 12 050 navn på medlemmer og varamedlemmer.
Navnesjekk
Den kirkelige statistikken opererer ikke med nasjonal eller etnisk bakgrunn på kandidatene, forståelig nok. Listene ble derfor sjekket for andelen navn som tilsier en ikke-norsk bakgrunn: Alt fra tydelig svenske og tyske navn via navn fra det sørlige Europa til navn med asiatisk, latinamerikansk eller afrikansk opprinnelse. Der vi var i tvil, ble navnet gjennomgående rubrisert som «utenlandsk».
Metoden er ikke vitenskapelig; det kan ikke utelukkes at en egyptisk eller vietnamesisk innvandrer har tatt navn av typen Trygve Fjellstad eller Gyrid Rabbås. Bare 83 av de over 12 000 navnene tydet på et rådsmedlem med utenlandsk bakgrunn. Andelen utgjør 0,7 prosent. Av disse igjen hadde bare 27 av de nyvalgte navn som tyder på en afrikansk, arabisk eller asiatisk bakgrunn. Høyest andel ikkenorske navn fant vi blant rådsmedlemmer i Oslo, med 3,4 prosent. Aller hvitest var Hamar bispedømme, der bare 0,1 prosent av medlemmene har navn som tilsier utenlandsk herkomst.
Klinisk i bispedømmerådene
Enda mindre variasjon finner man i listene over leke kandidater som høsten 2009 sto på direktevalg til bispedømmerådene. Her fant STREK null navn – og null ansiktsbilder – som tydet på annet enn etnisk norsk opphav. I listene over kandidater til vervet som lek ansatt representant i bispdedømmerådene fant STREK en enslig svale i Stavanger stift: den egyptiskfødte kirketjeneren i Høyland, Raafat Habib Ishak.
«Vanskelig»
Hva forklarer avstanden mellom integreringsretorikken og det israelerne gjerne kaller «facts on the ground»?
Ingrid Vad Nilsen – tidligere prost og nå sjef for kirkeseksjonen i Kultur- og kirkedepartementet – brukte Olavsstipendet hun ble tildelt i 2007 blant annet til å ta for seg denne tematikken. I løpet av 2008 gjorde hun dybdestudier av klimaet for integrering i tre menigheter i ulike deler av landet. Alle de tre soknene har flyktningemottak innenfor grensene. Funnene oppsummerte hun blant annet i en lengre artikkel i Halvårsskriftet for praktisk teologi, nr. 1/2009.
«Vanskelig» og «krevende» er utsagn som går igjen i intervjuene, både med norske ansatte, vanlige kirkegjengere og med innvandrere.
I en av menighetene, anonymisert under navnet «Østøy», sier flere av de etnisk norske informantene at en del ville slutte å komme i kirken hvis innvandrerne ble mer synlig til stede. De viser til fremmedfrykt blant de eldre, og at mange ikke vet hvordan de skal te seg i møte med fremmede. En informant ønsket denne typen utfordringer, men legger til: «Å ha et fargerikt fellesskap ville være å jobbe mot kulturen (på stedet, red.anm.), og det er vanskelig i en menighet.»
I «Nordøy» har det vært drevet et eget arbeid for innvandrerkvinner, men den sliter med å bemanne tiltaket med norske frivillige. «Det er kanskje en generell holdning om at kommunen har sagt ja til flyktninger – de får ordne opp», sier en av informantene. «Det er ikke opp til oss å sørge for integrering.»
I en annen menighet, «Sørøy», arbeides det offensivt og organisert – både i stab og blant frivillige – for integrering. Menigheten arrangerer språkopplæring, klesinnsamling, leketorg for barn og driver aktiv integrering i gudstjenestelivet. Her har diakonen vært en nøkkelperson, samtidig som man har spilt på den tverrkulturelle kompetansen til hjemvendte misjonærer som bor i menigheten. Ingrid Vad Nilsen merker seg at det i alle de tre menighetene var innvandrere som tok initiativet til kontakten.
Medlemskap uaktuelt
Medlemskap i Den norske kirke for innvandrerne fremstår som et ikke-tema i de tre menighetene. Ingen av de ansatte Vad Nilsen intervjuet hadde brakt noe slikt på bane overfor innvandrerne. «I Den norske kirke har vi ikke vært vant til å rekruttere medlemmer annet enn ved barnedåp.»
Hovedinntrykket er at Den norske kirke har mye å ta igjen. «Skal Den norske kirke bli en flerkulturell kirke … vil det kreve endringsvilje og -evne i hele kirken. Ansatte og tillitsvalgte må se samme kontekst, og ha felles forståelse av teologi som kan bygge ned fordommer og skape gode fellesskap,» skriver Vad Nilsen.
Hun peker på at det som finnes av ansatte med utenlandsk bakgrunn i norske menigheter ofte bruker det meste av sine ressurser på «tilpasning til norsk kirkeliv», og legger til: «Erfaringer og ideer fra deres hjemland blir lite etterspurt.»
Ransakelse
Dokumentet Kirkerådet har vedtatt, står i det hele tatt i selvransakelsens tegn:
«Kristne innvandrere utgjør en formidabel vitalisering og ressurstilførsel for norske menigheter. Den har vi som kirke paradoksalt nok ennå ikke lært oss å ta godt nok imot og forvalte …»