Ikke ønsk velkommen

Gudstjenesten preges av en systemfeil: Prester som tror det er de som sikrer nådestrømmen i rommet i kraft av sin trivelighet, hevder Per Åkerlund.

Kanskje er det en litt uvanlig og litt provoserende tittel. Ikke ønsk velkommen! Men nå er det faktisk det jeg mener, og min argumentasjon hviler på tre belegg: Bibelens vitnesbyrd, kirkens erfaring og refleksjon gjennom 2000 år og min egen erfaring.

La meg begynne med to eksempler på det siste.

1. begynn med stillhet og bønn

Jeg var menighetsprest i syv år, frem til 1984, og også etter dette har jeg titt og ofte døpt, viet, begravet og feiret messe. De siste noen-og-tyve årene har jeg bevisst innledet gudstjenesten på følgende måte:

  • Jeg begynner aldri gudstjenesten med å ønske velkommen eller med å si noe praktisk. Jeg forteller aldri hva jeg heter og at det er pent vær i dag og så hyggelig å få komme hit osv. Jeg vil ikke stå i veien for en nåde som allerede finnes i kirkerommet.
  • Jeg begynner alltid med en kort stillhet, etterfulgt av: «I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» og korsets tegn. Deretter gjerne: «La oss be!» og en kort bønn.

For et par somre siden døpte jeg vårt tolvte barnebarn. Det skjedde på svigerfamiliens hjemsted, Esse i Österbotten, dessverre i hjemmet, ettersom kirken var stengt. Det krydde av barn og voksne i den store stuen. Lydnivået var høyt. Så kommer jeg inn fra gjesterommet ikledd alba og stola. Etter en kort stillhet tegner jeg korsets tegn og alle blir stille som lys. Siden sitter både voksne og barn i alle aldre stille og rolig under hele dåpen.

Skjer dåpen i et kirkerom blir dette enda mer merkbart når man først er stille og ikke ønsker velkommen, men begynner med å be. Og man trenger ikke si noe morsomt dersom barnet gråter eller skriker, eller fortelle hvor nusselig barnet er, ingenting slikt. Man holder stilen og lar handlingen være hva den er, en hellig handling, et sakrament. Nåden finnes der, i rikt monn. Det gjelder å ikke stå i veien for den.

Spillerom for gud.

Enten jeg har en høymesse i bydelskirken eller jeg døper naboens barnebarn i Stiftsgårdens kapell i Skellefteå lar jeg alltid bønnen komme før alt annet i rommet. Dette høres banalt ut. Men du kan jo legge merke til hva som skjer på de neste gudstjenestene du deltar i: Hvor mange ganger står presten i sentrum og gjør det han kan for at alle skal føle seg velkommen og trives? Og hvor mange ganger gir vedkommende Gud spillerom til å begynne med, slik at kirkerommet åpnes for bønnen og nåden?

Hvorfor står presten – eller en lekmann som leder gudstjenesten – i sentrum i Svenska kyrkan?1 Jeg tror ikke det kommer av at presten eller gudstjenestelederen vil vise seg frem eller søke oppmerksomhet. Jeg tror det bunner i en systemfeil hos oss. Vi vet ikke hva kirkerommet og embetet er og hvordan nåden virker av seg selv i rommet og embedet. Det finnes en «ytre» strøm av nåde i kirkerommet og i embetet. Vi kjenner for lite til dette, vi tror ikke på det. Derfor står vi ofte i veien for denne nåden. Vi stoler mer på vår egen hyggelighet og imøtekommenhet enn på Guds hellighet. Snarere bør vi la Gud virke som han vil nettopp gjennom den gylne nåden som finnes i ordningen.


Les hele artikkelen i STREK nummer 5 2020.
Vil du bestille et prøvenummer eller bli abonnent? Klikk her.