I kampen om blikkontakten vinner som oftest mobilen, nesten samme hvem vi er sammen med, fysisk.
Jeg betalte , forlot Apple-templet, og dro hjem. Snart satt jeg i sofakroken med den jomfruelig hvite esken – min nye iPhone.
Langsomt dro jeg lokket av den tettsittende pakningen. Hørte det stille suset av luft på vei inn i vakuumet, inn i skattkammeret. Apple-fantasiene begynte å bruse i meg: den zen-aktige enkelheten, den laserskarpe kameralinsen, den digitale allmakten fortettet i min hånd, en smykkelignende kropp av safirglass og aluminium. Parat. For meg. Og jeg dro det ikke så langt, men jeg kunne ha gjort det: «Mobilen er min hyrde, jeg mangler ingen ting, den lar meg ligge i grønne enger, den leder meg til vidder der jeg kan gå meg fullstendig bort …»
Hvorfor vier STREK et helt nummer til smarttelefonen? Og hvorfor, gjennomgående, så kritisk?
Den digitale revolusjonen – det vil si, smarttelefon-fasen – har nå pågått siden 2007, da Apple lanserte sin første generasjon av iPhone. Da la Apple hele verdensveven i godtfolks lommer og senger – de som hadde råd til å kjøpe.
IT-revolusjonen gjorde et voldsomt rykk. Pr. i dag bader milliarder av mennesker, frivillig, i tidenes kanskje største og mest dyptgripende sosiale eksperiment. Eller skal vi kalle det et relasjonseksperiment?
Prosjektet er løftet til nye og intime høyder av Facebook og dens slektninger. Og mediene jubler fortsatt, som om det var et sivilisatorisk bryllup vi feiret, mange år til ende. Tenk hva vi kan få til, nå, overalt?
De siste årene har forskningen kommet etter. Og da tenker jeg ikke minst på undersøkelsene av hva den konstante, mobile tilgjengeligheten gjør med livsnerven i våre relasjoner: evnen til å samtale – gå dypt om det trengs, til fortrolighet, til å være alene, til å lytte – lenge, være oppmerksom over tid, eksempelvis overfor våre barn.
Funnene er verd en tur i tenkeboksen. Professor Sherry Turkle ved det verdensledende universitetet MIT er en av nestorene på feltet. I hennes nye bok, den utkom i oktober, summerer hun 30 års felterfaring og et stort antall av andre forskeres studier.
Materialet dokumenterer skyggesidene av vår massive påloggethet. Kort oppsummert: I kampen om blikkontakten vinner som oftest mobilen, nesten samme hvem vi er sammen med, fysisk. Den hakker vår oppmerksomhet i småbiter. Bare den ligger på bordet mellom mennesker, utgjør den et styrende premiss for samtalen: Ikke gå for dypt, vi kommer til å bli avbrutt. Noe vil melde seg som er viktigere enn det som skjer her. Prisen for mobileventyret – slik det nå utarter – er en kollektiv flukt fra samtalen, fra selvrefleksjon, og fra vår evne til innlevelse og medfølelse.
Men hva har dette med STREKs prosjekt å gjøre? Å følge Jesus i vår tid?
Her er noen koblinger.
- Teologisk dødvinkel: Når kristne problematiserer mobilkulturen, handler det nesten utelukkende om content – tilgang på umoralsk innhold. Mediet som sådan passerer under radaren. Man glemmer Marshall McLuhans analyse: The medium is the message. Teknologien griper til hjertet av våre relasjoner. Men når hørte du sist en preken om dens makt? Eller leste en bok om disippelskap i mobilkulturen?
- Slagside: Teknologien er tvetydig. Den sterke vil ha lettere for å melke til seg de gode sidene og gå klar av de destruktive. De mindre sterke, de som stiller med spinkel sosial kapital, med svak selvfølelse, er mye mer utsatt for minussidene.
- Det haster: En generasjon er i ferd med å innta voksenlivet som ikke aner hva mobilen fratar dem: uavbrutte samtaler, lang, voksen oppmerksomhet, evnen til å være alene med seg selv, med stillheten, der vårt indre landskap gir seg til kjenne, på godt og på vondt. Det haster å skape rom for slike erfaringer, senke tersklene, nøde tvilerne.
- Mediene svikter: Journalister er en enøyd rase. De har som yrkesstolthet å være kritiske. Bare ikke i møte med mobilkulturen. Unntak forekommer, men det selvsagte utgangspunktet – the default mode – er å klappe og si heia! Eller å forkynne, autoritært: All skepsis er dødfødt. Bøyer du deg ikke i støvet for denne nyvinningen, er du dum og avfeldig! Kanskje er det fordi de selv er hardt hektet?
Smarttelefonen, og nettverkene den inngår i, er full av gode muligheter. Og når vi skriver om dilemmaene, skjer det ikke «utenfra». Som mediebedrift står STREK nokså midt i det. Jeg kjenner brytningene, altfor godt, fra egen hverdag. Og jeg kan bli irritert når min kjære bemerker hvor ofte jeg sjekker jobbmail på telefonen, også i ferien. Hva slags nerve er det hun treffer da?
***
Vi er – kollektivt – i ferd med å gi mobilene guddommelige privilegier i livene våre. Og da er det fort vi som blir teknologiens tjenere, og ikke omvendt.
Kristen tro er en sterkt relasjonell affære. Den utgår fra en personlig Gud som har skapt oss til seg selv og for hverandre. Alt som systematisk tærer på våre relasjoner, er et anliggende for kirken. Skal den være tro mot sitt vesen, bør den utgjøre en motvekt, et møtested som hjelper oss å tøyle teknologien, et rom der skjermene ikke får avspore vår oppmerksomhet.
Det er ikke uten grunn at mange instinktivt lar være å vifte med mobilen i kirkerommet. Det kjennes liksom særlig utilstedelig å sjekke Instagram akkurat der. Kanskje kan følelsen si oss noe om det hellige rom som fristed, også fra mobilens skyggesider?