– Du får 20 minutter med Collins. Absolutt ikke mer.
Kommunikasjonsrådgiveren ser meg an.
Strengt.
Han vet hvordan journalister tøyer strikken når de har en av verdens største forskernavn foran seg. I 13 år, fra 1990 til 2003, ledet 69-åringen verdenshistoriens største forskningstokt innen biologifaget: dekodingen av menneskets arvestoff. I 2009 hentet president Barack Obama ham til stillingen som direktør ved National Institutes of Health, USAs utgave av Folkehelseinstituttet, som med et årsbudsjett tilsvarende 300 milliarder kroner er verdens største organisasjon innen helseforskning.
Collins har også begått New York Times-bestselgeren The Language of God. Boka utkom i 2006, ikke minst som et svar til unge, kristne akademikere som følte seg stilt på et umulig og ødeleggende valg. Mellom hjerte og intellekt, mellom å være oppegående, vitenskapelig sett, og å være kristen. Den massive responsen på boka var blant beveggrunnene da Collins i 2009 tok initiativet til BioLogos, et forum der toppnavn innen naturvitenskap og teologi forsøker å bygge bro over det de ser som en kunstig kløft. Det er på stiftelsens 10-års jubileumskonferanse i Baltimore de 20 minuttene byr seg.
Collins har selv kamperfaring rundt «det umulige valget», med forestillinger som i dag er på langsom retur, også i det kristelige USA. Der har de stått betydelig sterkere enn i Vesten ellers, etter å ha dannet et dypt, kulturelt vannskille under oppblomstring av kristen fundamentalisme i de første tiårene av 1900-tallet. Mange kristne colleger har i årenes løp kvittet seg med lektorer og professorer innen historie og biologi som ikke ville ta avstand fra evolusjonslæren. På BioLogos-konferansen møter jeg flere slike.
Spørsmål fra dødsleiet
Genetikeren er ikke flasket opp med kristen tro hjemmefra. Da han begynte å studere, var det realfagene som inspirerte, først kvantemekanikk ved Yale-universitetet. Så innså Collins at han lengtet etter å jobbe med en type vitenskap som i større grad angikk mennesker. Det førte ham til medisinstudiet, og etter hvert inn i genetikken.
Det var under et sykebesøk midtveis i medisinstudiet at en alvorlig syk og døende eldre dame kom med en tankestiller til Collins’ nokså ubekymrede ateisme.
Der, på sengekanten mellom liv og død, var Collins blitt fascinert av hvor fredfullt kvinnen taklet dagene. Roen så ut til å ha noe med bønn å gjøre, observerte han.
– Og du, doktor, kom det plutselig fra damen. – Hva tror du på?
Spørsmålet tok ham, unnskyld blødmen, fullstendig på sengen. Stum ble han sittende og bale med svaret han ikke hadde. Collins innså at han, underveis mot en vitenskapelig karriere, ikke hadde brydd seg med et relativt skjellsettende spørsmål: – Finnes Gud? Og hvis svaret skulle være ja, hva fordrer det av meg? Enda han anså seg selv som ateist, hadde han aldri tatt seg bryet med å skaffe belegg for grunnstandpunktet sitt.
I to år verket spørsmålet i ham, til han motvillig valgte å gi ateismen på båten.
Tvangstrøye
– I et YouTube-klipp snakker du om hvordan du følte deg dratt – «kicking and screaming», som du sier – i en retning du ikke ønsket. Hva var det du var så redd for?
– Som ateist likte jeg ideen om ikke å være ansvarlig for krefter utenfor meg selv. Jeg var bekymret for at det å begynne å forholde seg til Guds eksistens skulle pålegge meg forventninger som jeg ikke ville like. Jeg hadde et feilaktig inntrykk av at kristne flest lever i en slags tvangstrøye, at troen påtvinger dem noe dypt gledesløst. Det jeg etter hvert oppdaget, var faktisk det motsatte: Det var en ateismens tvangs-trøye jeg måtte kvitte meg med – den gjør deg jo egentlig bare fortvilet! – og i stedet omfavne Jesus som en person som kom for å ta seg av alle mine feilsteg, en som bare fremmer kjærlighet og ikke dømmer. Nåden lærte meg at alt det syndige i meg faktisk omfattes av tilgivelse.
– Hvilken plass har denne Jesus hatt, videre i forskerkarrieren din? Begynte du, så å si, å ta med Bibelen på lab-en?
Collins’ milde alvor sprekker opp i et bredt flir.
– Matteus 11,28, sier han, og sjekker om jeg er med på notene.
– Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile». Dette kjentes veldig overraskende. Jeg trodde at man som kristen ble pålagt å et tungt ansvar og mye skyldfølelse, at jeg måtte legge bort mye av det som faktisk gir meg glede. I stedet sier Jesus dette om å overgi sine byrder og sitt strev til ham – og tungt nedlesset, det hadde jeg vært lenge. Han lover: «Jeg vil gi dere hvile». Wow! Det forbløffet meg.
– I fortsettelsen heter det at «mitt åk er godt».
– Ja, «og min byrde lett». Det er et åk der. Nåden er ikke billig, for å si det sånn. Men det er nåde, stor og underfull nåde, som kan forvandle byrden og gjøre den lett.
Menneskets håndbok
– Du har snakket om vitenskap som en mulighet til tilbedelse. Følte du det også sånn under arbeidet med Human Genome Project?
– Støtt og stadig. Vi undersøkte jo dybdene i noe som menneskeheten aldri før hadde vært i stand til å se. Vår egen arts håndbok, skrevet i DNA, dette merkelige og vidunderlige språket …
– De fire bokstavene.
– Ja, rekker av bokstaver som kom til syne for oss, dag etter dag. Mesteparten dukket opp det siste halvannet året av prosjektperioden på 13 år. Vi var 2400 forskere i seks land, et ganske stort opplegg, altså! Og en byrde. Det var investert tre milliarder dollar i kartleggingen, bare fra USAs side. Legger du til resten av verden, blir beløpet det dobbelte. Mislyktes vi, var fallhøyden stor. Heldigvis ble vi ferdig to år før tiden, og i USA brukte vi 400 millioner dollar mindre enn budsjettert. Kongressen var veldig fornøyd, kan du si.
– Noen høydepunkter underveis?
– Det var stunder, ja, der du skjønner at du har fått se ting intet menneske før deg har sett, noe du skjønner er sant, og som bare Gud har visst om. Øyeblikkene kommer gjerne midt i lange perioder med slit og frustrasjon, mislykkede eksperimenter og feilslåtte hypoteser. Så glimter de til. Jeg tenker også på noe som skjedde noen år tidligere, i mai 1989, da jeg jobbet ved Universitetet i Michigan og prøvde å finne årsaken til cystisk fibrose1. Den der regntunge natten, da dataene kom fra laben og det ble klart at vi hadde funnet svaret og at …
– Hvilket svar?
– De som har sykdommen, viste seg å mangle tre bokstaver i et til da uutforsket og uoppdaget gen. Og nå, 30 år senere, er vi snart kommet dit hen at de fleste som mangler de tre bokstavene i genet, kan få vellykket behandling. Cystisk fibrose rammer 50–60 000 mennesker bare i USA. Også i Norge har dere en del som er rammet. Resultatene så langt fra fase 3-forsøket med behandlingen tyder på at den kommer til å være veldig vellykket. Det er synd at det har tatt 30 år å komme dit, men det er sånn det er.
– Trekker du Gud inn i disse vendepunktene?
– Jeg sier takk – for at han ga oss intelligens og nysgjerrighet til å utforske verden, og særlig på en måte som gjør oss i stand til å hjelpe folk. Når jeg leser Det nye testamentet og ser hvor mye tid Jesus brukte på å helbrede, så føles det som en oppfordring om å gjøre som ham: helbrede, der vi kan. Når jeg sier takk, er det også fordi Gud har gitt oss en lovmessig verden, det er en gave at alt ikke er kaos, men at den gir mening. Vitenskapen er der for å fastslå hvordan den gir mening. Slik er den en mulighet til å la deg løfte, akkurat som i en katedral, ut av deg selv, i lovprisning og tilbedelse.
Et sug etter samtale
– Boken The Language of God ble skrevet som et svar til de mange unge studentene som opplevde at det var en konflikt mellom vitenskap og tro. På hvilken måte uttrykte de dette overfor deg?
– Jeg tenker særlig på da jeg ble spurt om å holde tre foredrag på Harvard, av alle steder, som en del av det som kalles Noble lecture series – det har ikke noe med Nobelprisen å gjøre – som holdes tre kvelder på rad i Memorial-kirken midt på campus. Jeg så for meg en håndfull mennesker. Men alle tre kveldene kom det 7–800 studenter. Og de ble igjen for å stille spørsmål da det var over.
– Var dette etter at du hadde skrevet boken?
– Nei, det var en av grunnene til at jeg skrev boken. Studentene sa: «Dette er slike spørsmål det er opplagt å diskutere ved Harvard. Men det gjør vi ikke. Vi studerer alle mulige aspekter ved vitenskapen og filosofien, men snakker aldri om Gud.» De etterlyste rom der vitenskap og tro snakket tilforlatelig sammen og ble klokere av hverandres perspektiver. Kanskje kunne det skapes harmoni i stedet for splid? Jeg tenkte, hvis det er så mye lengsel her, på det som skal være et av landets beste universiteter, da er det noe som mangler.
Etterlysningen ble det altså bok av. Og en stiftelse, BioLogos, som ikke minst er et nettbasert møtested for slike samtaler mellom teologi og naturvitenskap.
– Jeg hadde ingen formell kompetanse i teologi. Jeg måtte få mine gode teologvenner til å lese det jeg skrev og forsikre meg om at jeg ikke begikk for mye blasfemi!
– Finnes det situasjoner der din enorme vitenskapelige kunnskap kan føre troen din på avveie? I Første Korinterbrev skriver Paulus at «kunnskap gjør hovmodig», mens «kjærligheten bygger opp».
– Faren er der, helt klart. Vitenskapsfolk, inkludert meg selv, er alltid sultne etter å forstå hvordan ting fungerer. Du kan bli så viet til disse bestrebelsene, til ditt naturalistiske perspektiv, at troens perspektiv havner i bakgrunnen.
– Hva skjer da?
– Som alle kristne er jeg på en reise der jeg noen ganger føler meg veldig nær Gud, at han er rett ved siden av meg i alt jeg gjør, mens han andre ganger ikke kjennes like nær, og det er sannsynligvis fordi jeg ikke har pleiet forholdet godt nok, at jeg ikke har brukt nok tid til å be og reflektere. For en forsker er det lett å bli oppslukt av prosjektene sine og bli drevet fra en metodologisk naturalisme, en faglig måte å jobbe på der man ikke skal regne med det overnaturlige, til en metafysisk naturalisme, som dytter Gud vekk fra sin rettmessige posisjon. Da ender du i scientisme, vitenskapsovertro.
– Da blir vitenskapen din religion?
– Ja. Vi har sett eksempler på det. Og vi er alle tilbøyelige til det hvis vi ikke stadig minner oss selv på hvor vi kommer fra og hva som er det egentlige grunnlaget for sannhet.
Ingen strenge troskrav
– La oss si at det oppstod en tenkt situasjon der du så at kristen tro og evolusjonslæren motsa hverandre på grunnleggende vis. Hvor ville lojaliteten din ligget?
– Jeg kan ikke forestille meg at det skulle skje. All sannhet kommer fra Gud vår skaper, og sannhet kan ikke motsi sannhet. Jeg føler meg egentlig heldig som ble kristen i 20-årene, og ikke hadde med meg noen smale fortolkninger av spesifikke bibelvers som nå skaper problemer for mange. Jeg tenker da særlig på skapelsesberetningen og annet stoff i 1. og 2. Mosebok. Når jeg leser disse bøkene, leser jeg dem ikke som en lærebok i vitenskap.
Jeg har ingen problemer med at vitenskapen forteller oss at jorden er 4,5 milliarder år gammel, ikke 6000 år. Det står ingenting i 1. eller 2. Mosebok som skulle tilsi at jorden er 6000 år gammel, og likevel er det mange som mener at dette er et krav til troende -kristne. Det er en relativt ny fortolkning. Augustin, for eksempel, så ikke noe grunnlag for å regne på denne måten i sin tid på 400-tallet. Det er merkelig at dette med 6000 år nå har blitt en slags test for hvor inderlig troende du er.
– Formålet med BioLogos er «å fremme harmoni mellom vitenskap og tro.» Kan ikke en slik agenda gjøre deg blind for reelle spenninger og konflikter som kan finnes der?
– Jo, hvis man gjør harmonitanken til en egen, smal ortodoksi. Jeg er takknemlig for at BioLogos, særlig takket være den nåværende presidenten, Deborah Haarsma, nekter å innta et sånt smalt perspektiv. BioLogos omfavner det faktum at folk har ulike syn og ulike innsikter. Vi vil ha stor takhøyde. Vi har lyst til å være et sted der folk føler seg trygge, velkomne og elsket, uavhengig av om de er enig med meg eller Deb, i hva troen forteller oss eller hva vitenskapen forteller oss. Alle kan lære av hverandre: Vitenskapen kan ta feil, og enkelte fortolkninger av skriften kan være feil. Vi må alle innse at uansett hva vi tror er sant i dag, kan vi mene noe annet om noen år. Fellen er å definere et syn på dette feltet som alle må innta. Den typen stammetenkning – tribalisme – er det altfor mye av. Det som kanskje er spesielt for oss, er at vi vil følge Jesus, også via innblikkene vitenskapen gir i Guds skaperverk, der kan det åpne seg rom for gudstilbedelse.
Uvitenhet er verst
– Er det noen typer vitenskapelige undersøkelser man bør styre unna, på moralsk grunnlag? Kunnskap man ikke bør søke? Noen ganger fremstår vitenskapen som et redskap for å «av-skape» naturen, altså det motsatte av det Gud gjør?
– Vi har sett vitenskapen bli brukt på en umoralsk måte tidligere, og er ikke immune mot at det skjer i tiden fremover. Vi trenger at det trekkes opp linjer innen bioetikken. De fleste sekulære bioetikere konkluderer faktisk på samme måte som meg, jeg som er kristen. Og det er samtidig ikke så veldig overraskende. Hele det etiske feltet er basert på den jødisk-kristne tradisjonen, det er tydelig i alt fra De ti bud til Bergprekenen. I BioLogos arbeider vi aktivt med hvor disse grensene bør gå.
Av og til, legger Collins til, vil kristne kjenne større grunn til bekymring enn sine sekulære kolleger.
– Et aktuelt eksempel er spørsmålet om å endre det menneskelige genomet for fremtidige generasjoner – noe det allerede har blitt eksperimentert med i Kina. For meg, som er opptatt av hvem vi er i Guds bilde, krysses det her en helt avgjørende grense. Dette bør ikke gjøres uten dyptpløyende diskusjoner om fordelene, om risikomomentene, og om dette faktisk handler om helbredelse, eller om det er et uttrykk for menneskelig overmot som vi senere vil angre på. Jeg har som direktør i NIH gått offentlig inn for et fem års moratorium (utsettelse, red.anm.) på slike eksperimenter. Vi trenger tid til å drøfte temaet i alle lag av samfunnet, i alle verdens land. Dette er ett av de mest fundamentale vitenskapelige valgene vi står overfor på lang tid. Beslutningene vi tar må ikke være skjødesløse.
– Føler du noen ganger at du åpnet en Pandoras eske? Altså, da dere blottla menneskets DNA?
– Esken ville funnet en måte å bli åpnet på uansett. Det er opp til vitenskapen å gjøre det på en ansvarlig måte. Samtidig må man ikke være så redd for risikoen at man overser fordelene som ligger i potensialet for helbredelse. Det er alltid utfordringen. Det verste vi kan gjøre, fra et etisk perspektiv, er å stanse vitenskapen. Da vil vi være dømt til å leve i en uvitende verden, ute av stand til å hjelpe de menneskene som trenger det. Vi må fortsette, men vi må gjøre det på forsvarlig vis.