GOOGLET OG GLEMT?

VI HAR VEL ALLE kjent på den. Angsten for at hukommelsen skranter. Følelsen av at det er mennesker der ute, rundt oss, som har noe vi selv har mistet. Og at fortidens mennesker kunne noe vi ikke lenger mestrer: Kirkefaderen Augustin, for eksempel, forteller om sin kamerat Simplicius som kunne hele Vergils Aeneide utenat – baklengs. Antakelig var det ikke særlig imponerende å kunne gjengi de ti tusen verselinjene framlengs. Men også i vår tid finnes de, hukommelsens ekstrem- sportutøvere, som de Google Maps-uavhengige taxisjåførene i gigantiske London.

Hverken Simplicius eller overtrente taxihjerner er eksempler vi er forventet å gjøre etter, men de sier noe om menneskets potensial. Skusler vi bort noe? Hva er det vi ofrer?

Det er ikke det at vi skal huske all verden, men mange av oss husker jo ikke telefonnummeret til våre nærmeste lenger. Mange har vansker med å lese en tekst fra start til slutt uten å bli distrahert, uten å klare å nå fordypningens sone.