Fellesskapet blir holdt sammen av en felles handling: eukaristiens måltid.
Jeg legger noen vedkubber i bibliotekets peis og tar fram Justinus martyren fra hyllen med patristisk litteratur, skrifter fra kristendommens første tid. Hos denne apostoliske faderen finnes den første kjente beskrivelse i kirkehistorien av en søndagsgudstjeneste. Den stammer fra 100-tallet. Justin begynner sin beskrivelse med følgende vakre uttalelse: «På den dag som kalles solens dag samles vi alle, fra byene og fra landsbygda.»
Deretter følger en kort beskrivelse av hva som skjer når alle samles. Søndagens gudstjenestelige ordo — dens struktur — gjengis slik den har bestått i øst og vest, gjennom snart to tusen år: Alle døpte samles på søndag rundt ordet og eukaristiens (nattverdens) bord. Når måltidet avsluttes og hver og en har tatt imot av «de velsignede gaver», skriver Justin til slutt: «og til dem som ikke er til stede, blir de sendt ut av diakonene».
Det lille ordet «alle» er kanskje det viktigste av denne gamle teksten. Den rommer de kristnes selvforståelse på 100-tallet. Begrepet «kristendom» finnes ikke ennå på dette tidspunktet. Det «kristne» består ikke av en tro man slutter seg til, men et fellesskap man blir innlemmet i. Dette fellesskapet blir ikke holdt sammen av en felles idé. Det blir holdt sammen av en felles handling: eukaristiens måltid. Kristendom finnes ikke. Men den kristne kirke, slik den framsto på pinsedagen, vil alltid finnes. Dødsrikets porter skal ikke overvinne den.