Hvorfor kjennes det så opplagt at det skal være likhet for loven? At konsernsjefen ikke skal slippe lettere enn frisøren på hjørnet?
Og hvorfor kvitter ikke samfunnet seg med de kronisk syke og demente? I en tid der det ellers er bruk og kast og nyttekalkyler som gjelder?
Spørsmålene peker oss inn i denne utgaven av STREK. I en egen, fyldig seksjon (se Tankestrek, side 34 til 67) løfter vi frem en del avgjørende samfunnsgoder i Europa i dag, goder som kan tilbakeføres til Jesus og apostlene, og kirken, den som bar arven videre. Dette er goder som applauderes av de fleste, uansett tro. Hva vi skriver om? Opprinnelsen til individet, det frie, myndige enkeltmennesket (som Jesus og Paulus har mer av æren for enn opplysningstiden, ifølge en av artiklene). Jeg tenker på sykehusvesenet, som kan føres nokså
direkte tilbake til lignelsen om den barmhjertige samaritan. Jeg tenker på innføringen av lesekunsten i Norge (riktignok med kirkelig pisk) og muligheten til fritt – og romantisk – å velge hvem man vil gifte seg med.
Interessant nok er disse lange linjene lite kjent, eller skal vi si glemt, også av mange engasjerte kirkefolk. Det er ikke så rart, dette stoffet har ikke vært noe prioritert innslag i skolens læreplaner de siste generasjonene. I samfunnsfagene, lenge dominert av marxistiske grunnforestillinger, har man konsentrert seg om å nagle kirken til historiens vegg – som fremskrittets og rasjonalitetens fiende. Og i norske redaksjoner er kristen tro noe vi er ferdige med, i hvert fall som samfunnskraft. Men det pågår jo noen siste
krampetrekninger, ikke sant – en prest sier noe «ekstremt», en pastor som lopper folk for penger – og da er det opplagt at man trår til. Det ville være merkelig om ikke all denne skepsisen og tilsidesettelsen også slo inn i det kirkelige selvbildet.
Vi skulle altså – billedlig talt – et godt stykke opp på mørkeloftet for finne disse tilblivelseshistoriene. I denne utgaven har vi forsøkt å gjøre dem tilgjengelige, uten å miste nyansene, og uten å havne i kirkelig sjåvinisme.
Det dreier seg om avgjørende bidrag til det de fleste nordmenn i dag vil si er et godt samfunn.1 Hva gjør det til og fra, om de er allment kjent? Og ikke minst, om kirkegjengere flest er fortrolige med historien? Her er fire momenter til vurderingen.
1. Ingen enkle linjer. Vi snakker ikke om streite suksesshistorier. De fire «fruktene» er ikke resultat av et kløktig program, en kirkelig tusenårsplan. Det har neppe sittet munker og diakoner og tenkt: Nå skal vi de neste århundrene grunnlegge Europas sykehusvesen og fattigforsorg. Dessuten har fremveksten ofte skjedd på tross av det kirkens generaler og sersjanter sto for.
Det dreier seg om komplekse utviklingshistorier, som det er vanskelig å trekke enkle årsakslinjer gjennom. Det man vet er at utviklingen var underlagt sterke føringer – den dype, kulturelle infrastrukturen i et gjennomgripende kristent kontinent.
2. Den avgjørende troskapen. Kirken i Europa har ofte agert på tvers av sitt eget opphav, Jesu liv og lære. Men den har likevel ikke gjort seg av med dette grunnmønsteret. Det er blitt fastholdt, og har stått igjen som en brodd. Noen ganger bare tatt på alvor av et profetisk mindretall, en Frans eller en Dominikus og deres disipler. Men, som Jesus er inne på, selv små mengder gjær er nok til å heve en stor deig. Virkningen gjorde seg gjeldende langt utenfor kirken som institusjon, slik det gjerne er når Guds rike er på ferde.
Først og fremst er forløpene et vitnesbyrd om troskapens kraft. Igjen og igjen sier Jesus i evangeliene: Bli i meg. Hold fast på mitt ord. Det er rundt denne sentralnerven de livgivende kreftene brer seg. Får denne relasjonen – i tilbedelse og etterfølgelse – være første prioritet, kan kirken slippe å jage måltall og raske resultater. Da kan fine frukter vokse frem, over langt tid, og kanskje som en lang, lang stafett. Som Paulus skriver: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.»
3. I svakhet, som i styrke. Det hører med til Guds rikes natur, at det finner feste både i menneskers styrke og deres avmakt. Guds rikes skatt er noe vi har i et leirkar, skriver den samme Paulus. Grove, sprukne, og ofte skitne skåler, altså. Ingen ville finne på å oppbevare sine juveler i noe sånt. Desto sterkere kan skatten funkle, som en kontrast, gjennom sprekkene og alt det gebrekkelige. For, som det også står, at det skal bli klart at den veldige kraften ikke er fra oss selv, fra kirken, men fra Gud.
4. Er toget gått? Godene STREK belyser er blitt til over århundrer. Kan dagens marginaliserte kirke ha noe håp om å sette lignende avtrykk på Norges og Europas fremtid?
Punktene over sier sitt. Og det er ikke tvil om at kirken – også i Skandinavia – fortsatt er en av de bærende kreftene i det økosystemet av verdier som demokratiet hviler på. Jeg tenker på fenomener som tillit, solidaritet og nestekjærlighet, på varige relasjoner og møtesteder på tvers av generasjoner og livsstil. Tilgangen på slike verdier er et være eller ikke-være for demokratiet: For at folkestyret skal fungere, korrupsjonen holdes i sjakk, og at menneskerettigheter skal være noe mer enn pen og tafatt teori.
Strong ideals demand strong sources, påpeker filosofen Charles Taylor. Kirkene i Europa er fortsatt, på godt og mindre godt, slike sterke kilder. Hvem vet hva slags endringskraft de kan bli i møte med vår tids kriser? Et klima som hektes av hengslene. Epidemier av ensomhet. Brygging av hat.
Mye av det som skjer i kirkene i Skandinavia i dag gir grunn til mismot. Mange piler peker feil vei. Men kanskje den labre frimodighetern også skyldes at kristne så sjelden stiller seg i slektskroppen, så å si, i den tusenårige historien som også er en historie Guds og menneskers banebrytende godhet. Eller at man så sjelden ser seg selv i «den store skyen av vitner», som hebreerbrevet snakker om: «Når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger … og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»
Nå ved juletid feirer vi en fødsel, den skjellsettende. Den som satte det hele i gang. Nok en gang kommer han til oss i spedbarnet. Han som – i sin tid – skal dømme verden og gjenopprette alt.