Er digital måtehold mulig?

SKJERMET: Dingser og duppeditter byr på utfordringer i de fleste familier. Hvordan lar man de gode sidene overskygge de dårlige? Hans Ivar Stordal (til høyre) prøvde ut ti digitale leveregler sammen med familien. Foto: Sondre Steen Holvik

– God morgen, sier jeg med grøtete stemme mens jeg gnir søvnen ut av øynene. – … Hvor lenge har dere sittet her foran skjermene, egentlig

Åpningen på dagens første samtale er så altfor typisk for helgemorgener hjemme hos familien Stordal. I sofaen i stua sitter de tre barna på rekke og rad, i nattøy og delvis under pledd og dyner. Øynene deres er klistret til tv-en på veggen eller nettbrettet. Alle tre elsker denne rolige, uforstyrrede starten på en åpen dag, og jeg og kona har de siste årene nytt å kunne sove lenger i helgene.

Og så våkner jeg og tar straks rollen som skjermpoliti. Sukk. Slik blir altfor mange av de små samtalene om nettbrett, Playstation eller Netflix egentlig bare diskusjoner om grenser: om dagens kvote, kan vi se ferdig episoden, når skal jeg få min egen mobil, kan jeg laste ned det nye spillet?

Situasjonen fyller meg med ambivalens: Det må da finnes mer fruktbare måter å håndtere dette på enn endeløs justering og grensesetting

 

Visdom og mot. Jeg vet vi ikke er alene om problemstillingene. Som bevis: Den stadig voksende bunken bøker og artikler som skal gjøre oss foreldre bevisst på farene, peke på oppveksten i «gode, gamle dager», hjelpe oss å navigere i pikseljungelen.

En av de siste er boka The Tech-Wise Family, signert Andy Crouch, tidligere redaktør i avisen Christianity Today. Boka har undertittelen Everyday Steps for Putting Technology in Its Proper Place og skisserer opp ti leveregler – eller commitments – for familien som vil ta i bruk teknologi på en vis måte. «Å ta gode valg om teknologibruk handler om mer enn bare å bruke et Internett-filter og å begrense ‘skjermtid’», innleder Crouch. Derfor vier han den første og viktigste leveregelen til en positiv visjon for familien (også i bred forstand):

Vi utvikler visdom og mot sammen som familie

Visdommen til å vite hva som virkelig er godt, og motet til å velge det gode – også når det ikke er enkleste utvei. Med «teknologi» sikter Crouch til alle tingene som lokker oss med løfter som «enkelt» og «overalt»: Så klart du kan ha det gøy, være med vennene dine, bli underholdt, bli pirret, bli flinkere, smartere. Enkelt. Når som helst. Overalt.

Kan ikke allestedsnærværende og lysende skjermer gjøre oss og barna våre fraværende, utålmodige, initiativløse og feige? Og i så fall, hvordan kan vi endre på det?

 

Møt familien. Her er det bokas «ti bud» kommer inn. Crouc h bruker hyppig og ærlig sin egen familie som eksempel. Men hvordan treffer reglene familien Stordal, hvordan hadde de blitt mottatt hos oss?

Huset vårt består av Elisabeth og meg, guttene Lukas og Julian på 11 og 8 og Leah på 5. Sammen eier vi tre mobiltelefoner (vi har satt grensen ved ni år), ett nettbrett, to tv-er, to laptoper (mammas og pappas) samt noen spillkonsoller. Som i de fleste norske barnefamilier har altså forbrukerteknologien for lengst satt sitt flimrende preg på husholdningen. Likevel: Når eldstemann bare er snaut 11, er sosiale medier som Facebook og Instagram foreløpig forbeholdt oss voksne. Andre sosiale meldingstjenester har han bare så smått vist interesse for. I den forstand vet vi godt at vi ikke engang har forlatt startgropa.

I våre kretser deles artikler om negative konsekvenser av teknologibruk og sosiale medier jevnlig på sosiale medier, og skolen holder obligatoriske foreldremøter om barn, data og nettvett. Som med kosthold kan det virke som om temaet er i ferd med å bli enda en markør for foreldrene som vil gjøre alt rett. «Du lar vel ikke barnet ditt bruke ipad alene?»

Familiesamtalene om skjermbruk, mobiltelefoner, nettbrett, dataspill og mylderet av apper er ikke noen mangelvare. Med boka friskt i minne inviterte vi barna til (nok) en familiesamtale om noen av temaene. Med de nye innfallsvinklene ble det lettere å stille gode spørsmål som fikk barna til å reflektere selv.

Noen av reglene er mer eller mindre gjengs i familien Stordal allerede: Bil er til samtale, ikke hodetelefoner og mobiler? Stort sett. Åpenhet mellom ektefeller? Check. Vi kjenner hverandres mobilpassord og total foreldretilgang på barns enheter? Check. Være personlig til stede ved viktige livsøyeblikk? Så klart. Synge og spille sammen? Ganske ofte. Hva med de andre?

 

Foreldrene. Til syvende og sist handler ikke dette bare om barna: Vi foreldre møter hyppig oss selv i døra. Jeg etterlever slett ikke alltid mine egne regler, for eksempel den om ikke å se på mobilen under samtaler.

– Noen ganger forteller jeg fra en fotballkamp mens du kikker på mobilen, og så spør du meg rett etterpå hvordan det gikk. Da må jeg nesten le, sier Lukas og himler overbærende med øynene. Au!

Som barn av tidlig åttitall har data vært en del av hele livet mitt. Da jeg var åtte, kjøpte jeg en C64 og en svart-hvitt tv, og fikk spille maks 45 minutter per dag (samme regel vi selv praktiserer). Jeg har selv kjent både gledene og farene på kroppen. Jeg har sittet fast i dårlige vaner og kjenner altfor godt den tomme følelsen av BLUÆGH en dataskjerm kan etterlate. Og sårene den kan påføre både andre og meg selv.

Men jeg er glad Crouch også nevner alt det gode. At teknologi, som alt annet i skaperverket, kan være «svært godt». Jeg har alltid elsket både bøker og musikk. Likevel kan jeg ærlig si at noen av mine største «kulturopplevelser» har vært på skjerm: geniale, engasjerende spillhistorier, moro med venner, ren og skjær skjønnhet. Og da har jeg ikke engang nevnt alt det verdifulle vi har brukt data til å skape, skrive eller kommunisere. Hvordan kan vi dyrke dette?

 

Hva sier rommet? Vi vil skape mer enn vi forbruker. Derfor lar vi ting som belønner dyktighet og aktivt engasjement, få stå i sentrum i hjemmet vårt.
De fleste norske hjem har en stue der vi oppholder oss mest og er sammen. Crouch anbefaler å stille seg midt i rommet, føre en liste over alt man ser rundt seg, og spørre: Er det flest ting som oppmuntrer og belønner dyktighet, tålmodighet, fellesskap og aktivt engasjement? Eller flest som lover oss «enkel tilgang, når som helst, overalt»? Crouch har forvist tv-en til «periferien» av huset – da han først fikk tv, altså.

Vår stue er utformet rundt to bord. Det store spisebordet er for det meste dekket av ark, papirfly, brettspill, fargestifter, perler og leksebøker (alt havner her, selv om guttene har egne rom og minstejenta nylig fikk en lang lekepult). Bak spisebordet står pianoet og ofte en gitar og en boks rytmeinstrumenter – ting som både skaper fellesskap og dessuten krever tid og innsats å bruke. Så langt alt vel.

Salongbordet er omkranset av en sofa, som delvis peker mot en stor bokhylle full av bøker og musikk. Men om bøkene enn taler sitt tydelige språk, er likevel sentrum i bokhylla, rent fysisk, en tv. Vi har diskutert å plassere den andre steder, men aldri funnet en bedre løsning som fremdeles gjør det mulig ha en filmkveld med familien eller vennene mine, noe jeg gladelig innrømmer er en av mine store gleder.
På dette punktet tror jeg vi får si «bestått minus».

 

Skjermfaste. Vi er skapt for en rytme mellom arbeid og hvile, så i én time om dagen, én dag i uka og én uke i året slår vi av enhetene våre og tilber, spiser, leker og hviler i fellesskap.

En gang deltok jeg i tre ukers «digital faste», der jeg kuttet ut all privat skjermbruk og logget av alle sosiale medier. Det var såpass drastisk at det nødvendigvis måtte bli et kortvarig unntak, men jeg husker det som en åpenbaring hvor lite jeg savnet det påloggede livet, alle oppdateringene. Likevel har jeg i all hovedsak fortsatt som før.

Som familie har vi ikke satt skjermfaste i system på denne måten før, og jeg hadde mine tvil om det ville bli tatt godt imot. Da vi lanserte ideen, foreslo guttene selv å ha to fastedager hver i uka – de ukedagene de har andre aktiviteter. (Det gikk da lett? tenkte jeg.) Da vi spurte barna om hvilken regel de ville gitt oss voksne, kom det klart fra Lukas: – Ingen mobiler ved bordet.

Au igjen! Jeg ville forsvare meg med at det ikke skjer ofte, og at det er mest for å «bare kjapt sjekke» været eller noe annet, men han har helt rett: Vi har alt den regelen. Da vi luftet den enda mer radikale ideen om en ferieuke helt uten skjermer, virket ingen av dem spesielt skremt ved tanken:

– Det kan vi godt. Da kan vi jo bare leke med hverandre og gjøre andre ting, sa Julian ubekymret
Greit, tenker jeg, da får vi sette det på lista for sommeren. På samme lista står allerede innkjøp av et par vekkerklokker og en «dingsekurv» til gangen, så mobiler og nettbrett kan ligge der i de verdifulle ettermiddagstimene og om natten. Hvis vi får satt det i system, har vi et godt hjelpemiddel for nok en sympatisk regel:
Vi står opp før enhetene våre, og de går til sengs før oss.

 

Avskjerming? Selv om Crouch understreker at en teknologiklok familie handler om mer enn bare «skjermtid», er det enda to regler som handler ganske spesifikt om dette:

– Vi bruker skjermer i fellesskap og for å nå et mål, heller enn alene og uten mål og mening. Vi sikter mot et skjermfritt liv fram til tiårsalderen, både hjemme og på skolen

Crouch skriver at man, selv med en tv i hus, drastisk kan begrense skjermbruken. Han foreslår å begynne med å kutte «passiv skjermtid», der en tv står på i bakgrunnen uten at noen egentlig ser på, eller å droppe reklamefinansierte kanaler. Gode råd, men her i huset slår dette inn åpne dører. Vi sa opp hele tv-abonnementet for noen år siden og bruker nå kun streaming, nettopp for å slippe meningsløs kanalhopping. Tv-en vår står bare på når noen ser noe bestemt.

Mobil og nettbrett brukes ærlig talt oftere alene enn i fellesskap, men barna har såpass lite skjermtid at det ikke blir snakk om å trekke seg inn i skjermverdenen fordi de kjeder seg. Dessuten, advarer noen mot å lese bøker alene? Her må vi finne balansen.

Den siste regelen – ingen skjermbruk før tiårsalderen – har jeg utsatt til slutt … for her stryker vi med glans (vi har hatt tv hele barnas liv). Men her har ikke Crouch klart å overbevise meg. Jeg tviler selvsagt ikke på at en barndom uten skjermer kan være lykkelig og fullverdig, og kanskje ha mange gode effekter. Men å prøve å unngå all skjermbruk for barn – njæh. Den får vi heller snakke om den dagen en av dem ikke lenger vil ut og hoppe på trampolina eller lese en bok.

Og kanskje er dette det viktigste jeg sitter igjen med fra boka – hva vi egentlig snakker om når vi snakker om teknologibruk. Ikke om minutter og påbud og forbud, men om hvordan vi vil ha det i familien, hva vi vil – med livene våre, med relasjonene våre, med tiden vår, med lek og fellesskap og lovprisning. At vi vil gi hverandre – og andre – oppmerksomhet. At vi vil skape, leke og oppleve Guds skaperverk, sammen og hver for oss. Og at vi vil at alt i huset skal bygge opp under dette. Den samtalen kunne visst The Tech-Wise Family bidra til. ◼