Ensomhet i populismens tidsalder

Når nasjonalistiske og populistiske bevegelser vokser, er det fordi de lover tilhørighet, skriver Joel Halldorf.

Hvordan havnet vi her?

TV-serien «Leftovers» viser oss et interessant speilbilde. Her befinner vi oss i en verden lik vår, men med den forskjellen at fem prosent av befolkningen er sporløst forsvunnet i en såkalt «opprykkelse». Det er ingen åpenbar sammenheng mellom dem som er forsvunnet. Noen var onde, andre gode; noen gamle, andre spedbarn; noen fattige, andre rike; noen kristne, andre muslimer, buddhister eller ateister. Det finnes ikke noe mønster, og derfor ikke noe svar på hva som har hendt eller hvorfor. En av tjue er bare borte, oppløst i det tomme intet. Og for dem som er tilbake, finnes det ingen grav å gå til, ingen svar å få og ikke noe løfte om at dette ikke kan skje igjen.

Verden går videre, men er traumatisert. Det finnes et hull midt i tilværelsen, og serien handler om dem som ble igjen og hvordan de forsøker å håndtere dette tomrommet.

 

Frihetens pris.

I den mye omtalte boken Raseriets tidsalder argumenterer den britisk-indiske forfatteren Pankaj Mishra for at noe liknende kan sies om Vesten. Det finnes et historisk traume midt i kulturen. Et tomrom som gjør vondt, og som vi ikke har funnet noen god måte å håndtere på. Den voksende høyrepopulismen og den islamistiske ekstremismen er begge symptomer på et slikt grunnleggende traume.

Dette er en annerledes måte å skrive Vestens historie på. Vi er vant til å høre fortellinger om at alle kurver peker oppover: vekst, levestandard, levealder og så videre. Selvfølgelig finnes det noe sant i dette: Det moderne Vesten er en historie om tekniske, økonomiske og humanistiske fremskritt.

Men det finnes også andre sider av denne brokete historien, og det er disse Mishras fortelling konsentrerer seg om. Modernitetens inntreden var et traume. Framveksten av et industrielt, kapitalistisk samfunn rykket mennesker ut av tradisjonelle sammenhenger som lokal tilhørighet, kulturelle skikker og religiøse tradisjoner. Naturligvis kan slike sammenhenger av og til oppleves trange og undertrykkende. Likevel ga de mennesker et sted, en mening og en retning i livet. Nå står vi uten alt dette. Slektens omsorg er erstattet av et anonymt statlig sikkerhetsnett. Muligheten til å forme vårt eget liv kom på bekostning av å miste røttene våre.

Mange av oss foretrekker det moderne livet, om ikke annet fordi det er det eneste vi kjenner til. Men – og her må vi holde to tanker i hodet samtidig – vi kan ikke fornekte at den moderne uavhengigheten koster. Som Yuval Harari har formulert det i sin bestselger Sapiens:

 

Individets frigjøring har sin pris. Mange av oss sørger nå over tapet av sterke familier og lokalsamfunn, og kjenner oss fremmedgjorte og truet av makten den upersonlige staten og markedet har over livene våre.

 

 

Et jernbur.

1700-tallets opplysningsmenn ønsket denne nye «vidunderlige» verden velkommen. Det enkelte opplevde som rotløshet, så de som frihet og mulighet. Den moderne verdens helt er det selvstendige mennesket som drives av en sterk vilje og en klar fornuft, realiserer seg selv og aller helst ender som rik.

Andre protesterte. Filosofen Jean Jacques Rousseau, født i Geneve i 1712, sukket over hvordan konkurransen forpestet fellesskapet i de opplyste salongene. Der «er oppriktig vennskap, sann aktelse og fullkommen tillit bannlyst fra menneskenes samkvem. Sjalusi, mistenksomhet, frykt, kulde, forbehold, hat og svindel ligger hele tiden under denne uniformen.»(1)

Og ser vi nærmere etter, oppdager vi at mange av denne tidens storheter er splittet i sitt syn på fremskrittet. Karl Marx snakker om fremmedgjøringen hos den moderne arbeideren. Friedrich Nietzsche sukker over det sjelløse siste mennesket. Freud diagnostiserer vårt ubehag i kulturen. Den tyske sosiologen Max Weber beskriver moderniteten som et jernbur.

Kraften i denne antimoderne frustrasjonen blir aller tydeligst ved utbruddet av første verdenskrig. Krigen ønskes velkommen som en vei til autentisitet og mannlighet, en vei ut av en kunstig, byråkratisk tilværelse preget av tristesse. Freud uttalte at hele hans libido støttet Østerrike-Ungarn, og Weber hyllet denne «fantastiske» krigen. Mange drømte med Nietzsche om at den virkelige mannen igjen skulle bli herre over handelsmannen. 1900-tallets europeiske storkriger er ikke uheldige arbeidsulykker, tilfeldige hakk i utviklingskurven, parenteser vi raskt kan legge bak oss. De finnes midt i den europeiske idéhistorien og henter sin næring fra det moderne traumet.

 

Trygghet og tradisjon.

I dag vokser nasjonalismen igjen rundt omkring i verden. Ofte reduseres nasjonalisme til sinne mot innvandring og økonomisk misnøye. Men dette er ikke nok til å forklare høyrepopulismens tiltrekningskraft. Å fortelle en brexit-tilhenger at Storbritannia faktisk tjener på EU, er å bomme på ballen. Høyre-populismen handler ikke først og fremst om penger. Derimot har den en eksistensiell klangbunn. Den berører tapet av ting som ikke kan måles i penger: trygghet, tradisjoner og opplevelsen av å høre til.

Kritikere overser ofte denne dimensjonen, også her i Skandinavia, til tross for at dette kommer tydelig fram for eksempel hos det mye omtalte partiet Sverigedemokratene. Partiets slagord er «Trygghet og tradisjon», og politikerne benytter ofte eksistensielle termer som fellesskap, verdighet og respekt. Under sin tale til nasjonen på SVT i mai 2018 rakk partileder Jimmie Åkesson å bruke ordene «sammenheng», «tillit», «trygghet» og «å føle seg hjemme» i løpet av talens første minutt.

Populismen adresserer en dyp menneskelig lengsel etter noe verken individualismen eller markedsstaten kan tilby. I det svenske sosialdemokratiet forsøkte man gjennom 1900-tallet å møte denne lengselen etter tilhørighet med prosjektet «folkhemmet»(2) – velferdsstaten som et hjem for hele folket. I dag behandler derimot de fleste partier velgerne som individer som bare ønsker seg flere valgmuligheter, noen flere rettigheter og litt mer penger i lomma.

Men vi er ikke autonome individer som realiserer oss gjennom uavhengighet. Vi er snarere sosiale vesen som søker fellesskap. Spør hvilken som helst psykolog, sosiolog, antropolog, evolusjonsbiolog eller teolog. I et samfunn som er preget av fragmentering og ensomhet, er det mye å vinne for den som klarer å fange opp denne lengselen. Populismen har innsett dette, akkurat som reklamefolkene: Det er grunnen til at foretak knytter sine produkter til communities, tribes og fellesskap av ulike slag. Det mest kyniske eksempelet er kanskje floraen av bettingtjenester som vokser fram. Finnes det noen mer ensom aktivitet enn nettgambling? Likevel fremstiller spillselskapene seg som landsbyer der det bor mennesker med kjærlighet til spillet og et nært fellesskap til hverandre.

Dagens politiske krampetrekninger kan sees som et resultat av den europeiske erfaringen av at moderniteten nå har blitt global. Dermed har også aggresjonen blitt globalisert, noe som har gitt næring til alt fra islamistisk terror til høyrepopulisme i hele verden.

 

KBR768 Cityscape (Rozanova, 1913)
JERNBUR: Industrial­iseringen og kapitalismen rykket mennesker ut av sin lokale tilhørighet, kulturelle skikker og religiøse fellesskap. Maleri av Olga Rozanova, Byen, 1913. FOTO: Alamy.com

 

Støtdemper.

Hva kan vi så gjøre? Jo, vi kan lære av historien. For hvorfor unngikk både Sverige og Norge borgerkrig og store revolusjoner i tiden rundt modernitetens gjennombrudd? Hvorfor klarte vi å unngå krig og gjennomføre en fredelig unionsoppløsning? Hvorfor førte ikke en relativt svak økonomi til bitterhet og folkelig frustrasjon?

At det ikke endte i voldelige sammenstøt, verken innenlands eller mellom stater for Sveriges og Norges del, kan vi ifølge historikere i stor grad takke folkebevegelsene for. De fungerte som en slags støtdemper for moderniteten. Frikirkene og vekkelsesbevegelsene mildnet traumet.

Den som flyttet fra landsbygda til den vrimlende storbyen, kunne finne fellesskap, sammenheng og mening i en frikirkemenighet, fagforening eller avholdslosje. Det førmoderne enhetssamfunnet, med soknet som hjerte, ble erstattet av et foreningssamfunn der man valgte sine fellesskap gjennom å tre inn i ulike ideelle organisasjoner. Individet ble ikke overlatt til seg selv, men ble plantet om i det vitale sivilsamfunnet som vokste fram på denne tiden.

Ser vi det moderne Skandinavia fra denne synsvinkelen, er det åpenbart at kirker og foreninger ikke er en sær levning i en tid preget av sekularisering, men derimot nødvendige i moderniteten. I etterkrigstiden har folkebevegelsene imidlertid gått tilbake. Ovenfra har staten presset dem tilbake ved selv å ekspandere, samtidig som basisen – medlemmene – har forvitret i takt med en tiltakende fragmentering.

 

iGen.

Svekkingen av sivilsamfunnet er en tendens i hele Vesten. På begynnelsen av 1990-tallet viste Robert Putnam at deltakelsen i grunnleggende sosiale aktiviteter hadde sunket drastisk i USA den siste 25-årsperioden. Antallet familiemiddager sank med 43 %, å ha venner på besøk med 35 % og tilstedeværelse på foreningsmøter med 58 %(3). I Skandinavia er foreningsliv en viktig tradisjon, og generelt er det ideelle engasjementet fremdeles sterkt. Men politisk og ideelt engasjement synker, ikke minst blant unge, samtidig som gjøremål som krever regelmessig innsats går ned.(4)

Dessuten avtar aktiviteten spesielt blant visse grupper: unge menn, personer med lav inntekt, lavutdannede, samt mennesker med utenlandsk bakgrunn. Dette er bekymringsfullt. En lærdom fra de senere årenes politiske utvikling er at det ikke bare er de sammenlagte samfunnstrendene som teller, men også hvor delaktige ulike grupper føler seg. Om en gruppe blir hengende etter, får dette følger for hele samfunnet.

Effekten av smarttelefoner er ennå ikke fanget opp av forskningen. Men det er åpenbart at vi her står overfor et paradigmeskifte når det gjelder sosiale handlinger. Teknologien kan føre oss sammen, men når vi interagerer uten å kunne se hverandre i øynene, stiger toneleiet i debattene. Dessuten bruker vi plattformene til å sammenlikne oss med hverandre, såkalt sosial sammenlikning, en konkurranse som ender med at alle taper og at selvfølelsen vår får hard medfart.

Professor Jean M. Twenge bemerker at «iGen» (de som er født mellom 1995 og 2012) drikker mindre, slåss mindre og oftere er hjemme – og har det betydelig verre enn eldre generasjoner. Kurvene for depresjoner og selvmordsforsøk peker rett opp etter 2011 – det var da smarttelefonen ble norm blant amerikanske ungdommer.(5) Også i Skandinavia har den psykiske uhelsen blant unge steget siden 2010. Og det var akkurat i år 2012 at det generelle lykkenivået begynte å falle blant personer under 30 år.

Alle mennesker deler selvfølgelig ikke erfaringen av sosial isolasjon og fremmedgjøring – det har alltid eksistert mennesker som har stortrivdes i moderniteten. Men det finnes også mange tegn på at dette er et utbredt problem i Vesten, ja at det til og med begynner å bli en global utfordring. Konsekvensene er både eksistensielle og politiske: En følelse av å være sårbar eller fremmedgjort på det personlige planet. Men når den såkalte «sosiale kapitalen» forvitrer, fører det til at mennesker også føler seg maktesløse og utlevert til politikeres innfall. Populismen er på mange måter en reaksjon på dette. Et eksempel er at Sverigedemokratene har stått sterkt akkurat i de gruppene der sivilsamfunnsengasjementet er svakt: blant unge menn, på landsbygda og blant lavt utdannede.

 

Ved veis ende. Hvor går så veien videre? Svaret er at vi må bygge opp mellomnivået i samfunnet, det vi ofte kaller sivilsamfunnet: familier, foreninger, nabolagsaktiviteter og menigheter. Den skandinaviske statsindividualismen har kommet til veis ende, og grunnen er at den bygger på et feilaktig menneskesyn. Vi er ikke dypest sett autonome individer. Vi får fysiske plager av ufrivillig ensomhet og dør uten berøring. Vi søker vår flokk, relasjoner som omslutter og innkapsler oss. Vi er fellesskapsvesen – ikke isolerte individer, men personer. Og vi blir til i fellesskap, i møte med hverandre.

 

Teksten er et redigert utdrag av boken Gud: Återkomsten (Libris, 2018).

 


  1. Rousseau er sitert i Mishras Raseriets tidsalder
    (Solum 2019), oversatt av Agnete Øye.
  2. Det svenske «folkhemmet» er en visjon for velferdsstaten lansert i 1928 av sosialdemokrat og senere statsminister Per Albin Hansson. Samfunnet skulle være som et hjem for hele folket, preget av gjensidig forståelse og likestilling (overs. anm.).
  3. Se Robert Putnams Bowling Alone.
  4. Se David Thurfjells Det gudlösa folket.
  5. Jean M. Twenges Have Smartphones Destroyed a
    Generation?