.
Essay av Dag Hareide
.
Tidligere historiske revolusjoner har forandret verden rundt oss. Forrige århundre handlet om å lage bedre maskiner. Dette århundret vil handle om å lage bedre hjerner – for eksempel kunstig intelligens eller kyborger, biologiske mennesker som er knyttet til digitale nettverk og systemer. […] Kropper, hjerner og sinn vil bli det 21. århundres viktigste produkter.
(Historiker Yuval Harari)
Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Hva vil forandre framtiden dramatisk – uten at vi har en ordentlig offentlig samtale om det i Norge? De siste årene har svaret mitt vært: Virkningen av teknologiske gjennombrudd i bioteknologi og informasjonsteknologi.
Nylig satte jeg av fire år til å reise på fire kontinenter, oppsøke ledende teknologimiljø og skrive en bok. I boka tar jeg utgangspunkt i 13 teknologiske gjennombrudd i vårt århundre. Blant dem står Kunstig Intelligens (KI) i en særstilling. Det er en oppfinnelse som på engelsk kalles «General Purpose Technology» – en som åpner for andre oppfinnelser. I nær historie er dampmaskinen og elektrisiteten eksempler på slike oppfinnelser. KI har lagt grunnlaget for gjennombrudd i smarttelefon, robotikk, internett, virtuell og utvidet virkelighet og flere områder i bioteknologien. Noen mener den vil bli den viktigste oppfinnelsen i menneskehetens historie.
Jeg mener at de teknologiske gjennombruddene er vidunderlige gaver til menneskeheten – om de brukes rett. Det avgjørende er hvem som har makta over dem og hvilke hensikter og forretningsmodeller de har.
Et eksempel fra bioteknologien: På 1980-tallet arbeidet jeg i Etiopia under hungersnøden og ble begeistret for tanken om å genmodifisere kornsorter så de kunne tåle tørke. På 1990-tallet jobbet jeg i Naturvernforbundet da de innførte genmodifiserte plantesorter i Norge. Skuffelsen ble stor. Det dreide seg bare om planter som skulle tåle gift. Når matplanten tålte gift, kunne giften drepe «ugresset». Og grensene for bruk av gift ble presset oppover.
Hvorfor fikk vi denne «giftstrategien»? Jo, det lønte seg for selskapene som dominerte så vel frøproduksjonen som produksjonen av kjemiske giftstoffer. Tre selskaper står for to tredjedeler av verdensproduksjonen av disse produktene: Bayer/Monsanto, ChemChina og DowDuPont.
Teknogigantene
Men ingen bransje har samlet så mye makt som infoteknologien. I moderne historie har vi aldri opplevd at så mye penger og makt samles hos så få selskaper på så kort tid. I løpet av et tiår overtok Big Tech ni av de ti fremste plassene for verdens mest verdifulle selskap – bare et oljeselskap (Saudi Arabias) holdt stand. I 2018 hadde de fem rikeste AMAMA (Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon) en markedsverdi på 3366 milliarder dollar. Det er ca. dobbelt så mye som samtlige aksjenoterte selskap i de fem nordiske land. I 2021 hadde de tredoblet den verdien!
Pengerikdommen gjør at teknogigantene kan kjøpe opp konkurrenter. Google har kjøpt 270 selskap siden 2003. Apple har rede kontanter som er omtrent like mye som Danmarks og Finlands statsbudsjett til sammen.
De fem store har store drømmer. Google/Alphabet vil samle all kunnskap i verden og formidle den til alle. Amazon vil selge alle slags varer til alle via nettet. Facebook/Meta vil knytte alle mennesker sammen i et nettverk som skaper et verdensfellesskap. Det høres idealistisk ut. Men vi som har vært i idealismebransjen vet at idealisme kan skjule grådighet. Drømmene forutsetter at noen får makeløs makt. «Konkurranse er for tapere», sier investor Peter Thiel. Dette er monopoldrømmer.
Plattform-monopoler
Teknogigantenes megafortjeneste oppnås gjennom kontroll av digitale plattformer. De er i utgangspunktet uavhengig av å eie tradisjonell fysisk infrastruktur. Verdens største tilbyder av taxiturer, Uber, eier ingen taxier. Verdens største formidler av videoer, Googles YouTube, lager ikke videoer. Verdens største formidler av overnatting, Airbnb, eier ingen hoteller. Facebook produserer mye mer innhold enn andre mediekonsern uten å skrive noe selv. Verdens største selger av varer, Amazon, eier nesten ingen butikker.
Å eie digital infrastrukturen gjør dem til portvoktere for vår handel og kommunikasjon. Google opererer ikke i markedet. De er markedet. 90 prosent av våre søk på nettet i Europa skjer via Google. Facebook dominerer sosiale medier. Apple og Google har duopol på operativsystemet i smarttelefoner og behersker «appenes verden». Amazon dominerer e-handel, og sammen med Microsoft har de dominans på skytjenester. På alle disse områdene har de mer enn 50 prosent av USAs marked og ekspanderer globalt.
Slik kan noen få selskaper med hovedkvarter langs noen få kilometer av USAs vestkyst skape digitale verdensherredømmer. Sterkeste utfordrere kommer fra Kina som Alibaba, Tencent og ByteDance/TikTok.
Overvåkningskapitalismen
I 2010 tenkte mange at Apple og Amazon vant konkurransen ved salg av gode eller billige varer. Men ledet an av Google og Facebook har vi fått en annen forretningsmodell. For drøyt 20 år siden hadde Larry Page og Sergey Brin i Google skapt en eminent søkemotor for det kaotiske internett. Opprinnelig ønsket de ikke annonser. De mente det ville ødelegge for brukerne. Men i dag gir digitale annonser over 80 prosent av Googles inntekter og over 90 prosent av Facebooks. Silicon Valley-veteranen Jaron Lanier mener dette var selve syndefallet: «Google forsvarer ideen om at den eneste måten å finansiere en forbindelse mellom to mennesker på, er gjennom en tredjepart som betaler for å manipulere dem.»
Jeg mener det beste ordet på den nye forretningsmodellen er «overvåkningskapitalisme». Forretningsmodellen er først å erobre mest mulig av vår tid over på selskapenes plattformer, deretter å overvåke oss og hente ut mest mulig informasjon om oss. For så å selge intim informasjon til annonsører og datameglere, og etter hvert til forsikringsselskap, banker, politi, domstoler, politiske partier, ekstremister, hemmelige tjenester m.m.
Det nye markedet er konkurranse om vår tidsbruk. Den nye valutaen er overvåkningsdata om oss.
Sean Parker, som var den første direktøren i Facebook, beskriver første fase i forretningsmodellen slik: «Facebook ble utviklet med dette for øyet: Hvordan kan vi legge beslag på mest mulig av din tid og oppmerksomhet? Det var tankegangen bak utviklingen av Like-knappen, som skulle gi brukeren et dopaminkick. Den er en feedback-mekanisme for sosial bekreftelse – nettopp noe sånt som en hacker som jeg kunne ha funnet på, siden den utnytter en svakhet i menneskets psyke … Den endrer bokstavelig talt forholdet vårt til fellesskapet, til hverandre. På en eller annen måte går det antagelig ut over produktiviteten. Bare Gud vet hva det gjør med hjernen til barna våre.»
Akkurat nå er antagelig to milliarder mennesker koblet på Google, via deres Android-program i smarttelefonen, Google søk, Google Maps, YouTube eller andre steder i deres kongerike med informasjonskapsler (cookies) over hele internett. De dominerer søk på ord, søk på kart, søk på bilder, søk på video og halvparten av søk på musikk. Vi googler. Vi ber om kunnskap. Vi ber om kontakt. Vi ber om hjelp mot sykdom. Vi ber om å finne fram når vi har gått oss vill. Vi ber om noe som kan gi oss lykke i kveld. Vi ber til Google, og vi får svar. Google har blitt den guden man ber til. Og er du hekta på å google, så viser undersøkelser at det korrelerer med svakere religiøsitet.
Når vi åpner et google-søk, vil ni av ti klikke på en post på første siden. På YouTube følger vi deres forslag 70 prosent av gangene. Hvilken makt gir det til dem som lager algoritmene? Ved begynnelsen av dette århundret brukte vi knapt noe tid på sosiale medier. I dag bruker over halvparten av klodens innbyggere i snitt 2 timer og 25 minutter hver dag på disse mediene, eller drøyt 900 timer i året, et halvt årsverk.
Meta-imperiet har karret til seg drøyt halvparten av den tiden. Det er 2.8 milliarder brukere på Facebook, flere enn det er kristne i verden, WhatsApp har flere enn det er muslimer, Messenger flere enn det er hinduer og Instagram flere enn det er buddhister. Samlet står vår lesing og skriving her for rundt en milliard årsverk. Sjefen Mark Zuckerberg er verdens største «arbeidsgiver», men betaler ikke et øre til oss for jobben. Derimot tjener han milliarder på arbeidet vi gjør.
Etikkleder i Google, Tristan Harris, skrev i 2012: «Aldri før i historien har beslutninger som tas av en håndfull designere (mest hvite menn bosatt rundt San Francisco, 25 – 35 år gamle), hatt så stor innflytelse på hva folk i verden retter oppmerksomhet mot.»
Facebook, i likhet med Google, driver overvåkning av høyere grad – som diktatorer bare kunne drømme om. Overvåkningen gir adgang til våre bevegelser, våre nettverk, våre tanker og følelser. Facebook og Google vet ikke bare mer om meg enn mine venner, men de vet ting som jeg selv ikke liker å vite om meg selv. Gjennom våre klikk på nettet, også når vi tror det skjer i det skjulte, kan Google for eksempel finne ut at konservative mennesker i USA klikker mer på porno enn liberale – og når deprimerte mennesker er mest deprimert.
Dette er ekstremt verdifull kunnskap for enhver som vil selge noe til deg, påvirke deg, manipulere deg eller forutsi hva du vil gjøre. Denne forretningsmodellen var så lønnsom at de andre teknogigantene kopierte den, i det minste for deler av virksomheten.
*
Les resten av essayet i STREK nr. 04-2022, Om kunstig intelligens.