Vi skal gi hjertet vårt til Gud, det vet vi. Men hva med hodet?
”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft”. Slik sto det i alle fall før, men den oppmerksomme bibelleser vil vite at det i Bibelselskapets siste oversettelse står ”hele ditt sinn” i stedet for ”all din forstand”. Det kan være gode argumenter for dette ordvalget. Engelske oversettelser bruker ”mind”. Men ikke alle tenker at ”sinn” også innebærer forstanden eller intellektet.
På gresk er det begrepet nous som ligger til grunn. Dette er et av de ordene som kan ha en ganske rik betydning, men det handler om evnen til å forstå. Ofte oversettes det med intellekt. Hvis vi spør hva Jesus vil formidle, kan vel svaret være at vi skal elske Gud med hele vår personlighet – og dermed også med vår forstand.
Men hva forstanden har med tro å gjøre, det har jeg ikke ofte hørt forkynt. Ofte har jeg fått inntrykk av at forstanden kan stå i veien for eller være en fare for troen. I alle fall er det ikke den vi skal stole på. Mest direkte uttrykt i en bønn som en gang ble bedt for meg: «Vi ber om at Erling skal kunne koble ut forstanden og bare stole på Deg”. Det er ikke eneste gangen jeg har merket at folk synes jeg tenker for mye, og bare burde satse på den enkle troen.
Anstøt. Vi vet da også godt at intellektuelle problemer er en viktig grunn mennesker oppgir for at de har forlatt den kristne troen. Da har svaret mange ganger vært at du må ta et valg om du vil være lydig mot Gud og mot Skriften eller om du vil stole på dine egne tanker. Å velge troen blir da å velge bort fornuften.
Heldigvis var det ikke slik man tenkte i Studentlaget da jeg ble aktiv der fra ungdomsskoletiden. Der tilbød man grundig skolering som tok forstanden på alvor. Dyktige naturvitenskapsfolk som Gunleik Seierstad og Eivind Osnes viste at det ikke var noen motsetning mellom gudstro og naturvitenskap. Intellektuelle spørsmå l ble tatt på alvor og det ble gitt plausible svar. Uten eldre som slik viste at de respekterte min forstand, tror jeg ikke jeg hadde holdt fast ved troen gjennom studietiden.
«Spør i vei» Det var også denne holdningen som gjorde Francis Schaeffer til en så skattet veileder for unge intellektuelle på 60-tallet. Jeg skriver om ham et annet sted i dette bladet. Da han oppdaget at barnas venner på den videregående skolen hadde mange spørsmål om tilværelsen og Guds plass i den, inviterte han dem hjem til å sitte ved peisen og spørre om akkurat hva de ville. Ingen spørsmål var forbudte, ingen spørsmål var for dumme.
Skapelsesberetningen i Bibelen kontra utviklingslæren har vært et område hvor mange har opplevd at de har måttet velge mellom troskap mot Bibelen og mot sin forstand. Schaeffer, som var svært konservativ i teologi og bibelsyn, ga meg et utvidet syn på nettopp dette. Da jeg snakket med ham på sykesengen, sa han at om dette med sju dager og utvikling kan du ha frihet til å mene hva du vil. Det er ikke en beskrivelse av hvordan verden ble til som er Bibelens anliggende. Det avgjørende er om universet har et personlig opphav, altså er blitt til fordi en personlig Gud ville det slik. Det kan vitenskapen verken bevise eller motbevise – men Schaeffer mente å ha gode fornuftsargumenter for at slik må det være.
Det samme sier John Polkinghorne i boka Belief in God in an Age of Science[1]. Polkinghorne er atomfysiker med to doktorgrader i elementærpartikkelfysikk. Han er også teolog og ordinert prest.
Ekstatisk glede. Da Einstein opplevde at eksperimenter viste at hans relativitetsteori stemte med virkeligheten, og at de ligningene han hadde tenkt ut var en beskrivelse av naturen slik den faktisk er, ble han fra seg av glede og forundring. Ikke bare fordi det stemte, men fordi løsningen var estetisk vakker.
– Hvordan kan det ha seg at vakre matematiske ligninger viser seg å beskrive naturen slik den er, spør Polkinghorne med Einstein.
«Vitenskapen gleder seg over å kunne forklare den fysiske verden rasjonelt og bruker naturlovene til å forklare de enkelthetene som skjer i den kosmiske og jordiske historien, men den er i seg selv ute av stand til å forklare hvorfor disse lovene har den spesielle formen de har fått eller hvorfor vi kan oppdage dem med matematisk innsikt», skriver han.
Han mener gudstroen kan gi en mulig forklaring på at det er slik: Det er en Skaper som har skapt universet, og dermed også menneskets hjerne. Derfor er det ikke overraskende at vi er i stand til å forstå den verden Han har skapt. Polkinghorne understreker at dette ikke er noe gudsbevis, men han mener det er en god forklaring som står seg bedre enn de alternative forklaringene.
Sannhet. Teologi og naturvitenskap har det til felles at de søker sannheten. De tror at det finnes en sannhet å søke, ikke bare ulike oppfatninger og perspektiver man kan velge å tro eller ikke tro på.
Å søke sannheten er å søke Gud, sier Polkinghorne. Derfor vil han ikke skille naturvitenskapelig tenkning fra teologisk tenkning.
– Teisme handler om å forstå verden i sin totalitet. Styrken i troen på Gud ligger i hvor godt den forklarer, ikke bare religiøse erfaringer, men hele den menneskelige erfaringen, skriver han.
Han er derfor en drabelig forsvarer for vitenskapens troverdighet og for at vitenskapen helt fritt må søke sannhet på sine premisser. Men det forutsetter at den ikke går ut over sine begrensninger og prøver å si mer enn den har grunnlag for å si.
For hundre år siden var det fysikkens mekaniske verdensbilde som ble hevdet å utelukke troen på en Gud. Slik er det ikke i dag. Polkinghorne skriver at kvarker (de elementærpartiklene han har doktorgrad på) er usynlige. Men effektene av dem kan man observere, og teorien som forklarer dem stemmer med disse observasjonene. Derfor tror han at kvarkene finnes. Omtrent på samme måte tror jeg på Gud, bemerker han.
Men mens fysikere og kosmologer i dag er åpne for gudstro, finner finner han grunn til å advare mot en tendens innen biologien til å betrakte mennesket kun som en dyreart. Det er en reduksjonisme som bygger på tro. Å framstille det som et vitenskapelig faktum, er å gå ut over grensene for hva vitenskapen kan si noe om, mener han.
«Forstå for å tro.»«Gud kan ikke berøre oss uten å berøre hjernen vår», skriver Polkinghorne. Og derfor er gudstro også rasjonell, den angår fornuften vår. Vi må tro for å forstå, men vi må også forstå for å tro, sier han. Å tro er å overgi seg til en tradisjon og delta i et fellesskaps praksis. Men det er ikke ukritisk å overta det man har fått overlevert.
– Skal vi tro at det bare er i utforskingen av den fysiske verden vi er utstyrt med evnen til å fatte, eller skal vi stole på våre kognitive evner i en mye bredere forstand? spør han, og svarer at han vil bruke den samme fornuften som han anvender i naturvitenskapen når han tilnærmer seg troen.
Derfor skriver han også om hvordan de innsiktene han har fra sin naturvitenskapelige forskning har fått ham til å tenke nytt om gudstroen. Et av mange eksempler i boka er spørsmålet om Guds allvitenhet. Hvis dette forstås som at Gud befinner seg utenfor tiden og har full oversikt over alt som skal skje også i framtiden, blir det vanskelig å finne rom for menneskets frihet og ansvar.
Vevd sammen. Her tar Polkinghorne med seg relativitetsteoriens innsikt at tid er en fjerde dimensjon og en relativ størrelse. Han henter også inn sitt eget fagfelt kvantefysikk, hvor årsak-virkning ikke kan forutsis på samme måte som i klassisk fysikk.
– Det bildet du da får er av en verden der sammenvevde årsakssammenhenger svarer til en stadig tilblivelse, der tidens gang ikke bare er en særegen del av menneskers psykologi, men en side av virkeligheten – fordi framtiden ikke er noe som kommer til oss, men noe vi skaper mens vi lever i tiden, skriver han.
Hvis det er slik at universet hele tiden blir til, så blir den allvitende Gud ikke en som skuer hele den kosmiske historien på avstand, men en som har et dypt engasjement i den historiske prosessen, en deltaker i at verden kontinuerlig blir til, mener Polkinghorne.
Erfaringer. Når et menneske resonnerer om Gud, er det selvsagt et paradoks at en endelig person prøver å forstå den uendelige. Det er til sjuende og sist snakk om et mysterium som ikke fullt ut kan forklares med fornuften. Det er derfor alle teologiske dogmer til sjuende og sist er utilstrekkelige. Dogmatikk er innerst inne en tilbedelse av det vi dypest sett ikke kan fatte. Og religiøs tro er mer enn det forstanden fatter.
En annen type religiøs erfaring, er den mystiske erfaring. Den kan beskrives som en dyp opplevelse av Guds eksistens og nærvær i alt det skapte, som gjerne formidler en overbevisning om at alt er vel.
Mer utbredt og velkjent i våre dager er det som kalles karismatiske erfaringer, som gjerne er følelsesbetonte opplevelser av Guds nærhet og omsorg eller en opplevelse av å bli fylt med glede eller fred.
Slike ulike religiøse erfaringer kommer noen ganger helt spontant og uventet. Andre ganger kommer de i sammenheng med stillhet og meditasjon, gjennom hengivelse til musikk eller som resultat av en sterk felles forventning om at noe skal skje.
Slike erfaringer er alltid vanskelige å forklare eller beskrive med ord. Men det betyr ikke at de er unndratt forstandens vurderinger og forklaringer. De må innordnes i det vi ellers vet dersom vi skal være hele mennesker og ikke spaltes i et åndelig og et kroppslig liv. Noen ganger vil en slik erfaring føre til at vi endrer oppfatning. Men den må likevel gjennomtenkes og forstås i sammenheng med det vi ellers vet og tror.
Uvilje. Mange ganger har jeg opplevd en uvilje mot å bruke fornuften på slike fenomenter. Det gjelder for eksempel hvis man prøver å anerkjenne den menneskelige siden ved ulike karismatiske ytringer. Noen opplever det som motstand mot Den hellige ånd å snakke om de fysiske og psykologiske betingelsene for å frambringe åndelige erfaringer. Men Ånden virker nettopp gjennom våre fysiske kropper og vårt følelsesliv. Det er ikke en nedvurdering eller fornektelse av Åndens gjerning om man anerkjenner det. Det gir også grunnlag for en nøktern vurdering som kan skjelne det gode fra det som ikke er godt i slike ytringer.
Jeg har også opplevd en uvilje mot å vurdere i ettertid det som har skjedd og trekke lærdom av det. Man ønsker å legge fra seg det som har vært uheldig og gå videre. Å bry seg med hva som ikke var bra, blir oppfattet som negativitet og kritikksyke. Men dermed står man dårlig rustet til å møte nye bølger av åndelige opplevelser. De samme feilene blir begått om igjen og om igjen.
Bruke hodet. Å elske Gud med forstanden betyr å se forstanden som en gudgitt gave som vi skal bruke. Det betyr å søke sannheten og ikke ukritisk godta verken overleverte sannheter eller nye erfaringer og teorier – enten det er innen vitenskap eller religion. Også kristne kan synge «Min tanke er fri.» Siden Gud har skapt vår forstand, kan vi ha tillit til at den leder oss til ham når vi oppriktig søker sannheten.
I Det gamle testamente oppfordres vi ofte til å søke forstand. Det fortelles om Salomo, som ba Gud om forstand – og om at Gud satte pris på dette ønsket ved å gi ham det han ba om og mer til. Der ser vi også at det å ha forstand først og fremst betyr å innse hvem Gud er og hvor totalt avhengige vi er av ham.
Å be om forstand tror jeg fortsatt er en bønn Gud setter pris på.
[1] Yale University Press (1998)
[2] STREK nr. 1 2017