Jeg har funnet fred fordi jeg alltid var utilfreds. Mine øyeblikk av fortvilelse har alltid vært begynnelsen på noe nytt.
10. desember 1941 banket en ung mann på døra til trappistklosteret Our Lady of Gethsemani i Kentucky, USA. Han var 27 år gammel, og het Thomas Merton. Bak seg hadde han et turbulent liv og flere mislykkede forsøk på å bli forfatter, nå ville han gå i dekning for verden. Legge pennen ned, og bli munk i en av de strengeste ordnene i Den katolske kirke.
Han hadde reist langt, både geografisk og åndelig. Gjennom oppveksten hadde han flyttet mellom Frankrike, USA og England, han hadde mistet moren da han var seks og faren da han var seksten, og nærmest blitt kastet ut av sine engelske slektninger der han hadde bodd etter foreldrenes død. Som student ved Cambridge hadde han utmerket seg med sin lynende begavelse, men også med sin skandaløse livsførsel – kanskje var han til og med blitt far til et barn.
Uansett hadde han reist tilbake til USA – men fortsatte sin urolige tilværelse som student ved Columbia University i New York. Men han var også kommet inn i en litteraturinteressert vennekrets, og hadde gjort forsøk med egen skriving. Som litteraturstudent var han blitt berørt av bøker om religiøse spørsmål, og under den rastløse levemåten hadde han begynt å utforske katolsk tro; høsten 1938 lot han seg døpe.
Meningstunge sammenfall
Omvendelsen hadde ikke gått lettvint for seg. Som med alt i Thomas Mertons liv hadde denne snuoperasjonen i livet vært fulgt av sjelekamp, uro og angst. Men også av overveldende opplevelser, meningstunge sammenfall av begivenheter og åndelige opplevelser av visjonær karakter. Likevel var det kommet som en overraskelse på omgivelsene at han konverterte, og enda større var forbauselsen da han bestemte seg for å bli presteviet munk.
At den urbane og intellektuelle unge mannen skulle ende som trappistmunk på landsbygda i Kentucky, overrasket nok også ham selv. Men slik ble det. Thomas Merton ble tatt opp som novise under klosternavnet Brother Louis, og i fem år levde han en anonym tilværelse der samtale var forbudt eller foregikk på tegnspråk, og levemåten i store trekk var bestemt av middelalderens klosterliv. Dagen startet før soloppgang, og var rammet inn av tidebønnenes faste rytme.
Her kunne historien endt – om den ikke var blitt skrevet ned. Men av sin skriftefar fikk Broder Louis i oppdrag å skrive ned fortellingen om sin bemerkelsesverdige omvendelse, og selv om Thomas Merton hadde innstilt seg på at hans liv som skribent var forbi, var han lydig. Han skrev boka som skulle bli hetende «The Seven Storey Mountain», «den kom etter hvert til å bli ganske populær», skrev han lakonisk noen år senere.
Bestselger
Boka, som kom i 1948, ble en umiddelbar bestselger, med en popularitet som overrasket både forlaget, klosteret og forfatteren selv. Og selvbiografien ble starten på en ny fase av livet for mannen som til nå hadde fått alle sine manus refusert. Han ble kjent over hele USA, han fikk bøttevis av brev, henvendelser og forespørsler. Som han fikk beskjed om å si nei til, siden han levde i klausur.
Det ble også starten på en ny epoke i klosterets liv. Tilstrømningen økte, klosteret ble overfylt, men fikk, takket være Mertons bøker, også bedre økonomi, med muligheter for utvidelser og omlegging av driften. Alt mens Thomas Merton fortsatte å skrive, både teologisk litteratur og selvbiografiske tekster. Blant annet redigerte han dagbøkene sine for utgivelse, og skapte sin egen genre med bøker som «The Sign of Jonah» og «Thoughts in Solitude».
Innordnet seg
Nok en gang kunne historien endt her. Og handlet om en munk som levde tilbaketrukket bak klostermurer, mens han skrev bøker som verden lengtet etter. En munk som var blitt presteviet i 1949, og som var en del av et klosterfellesskap der han riktignok skrev mens de andre arbeidet på jordene og i skogen, men likevel innordnet seg klosterets regel og autoritet.
Men Thomas Merton fortsatte å stille grunnleggende spørsmål til sitt liv: Hva innebar det å være munk i det tyvende århundre? Hvordan kunne en søke et stille liv i et kloster som ikke bare var overfylt, men også preget av en stadig større ytre aktivitet? Hvor og hvordan kunne han få rom for det som var hans egentlige kall: den kontemplative bønnen?
Slike spørsmål tumlet han med, og skrev han om, mens årene gikk og han ble utnevnt til novisemester i klosteret, samtidig som engasjementet i verden utenfor murene opptok ham stadig mer. Men parallelt med den utadrettede virksomheten, søkte og lenget han mot større ensomhet, og da 1960-tallet nærmet seg, fikk han oppfylt en drøm om en eneboerhytte.
Der tilbragte han gradvis mer tid fram mot 1965, da han fikk tillatelse av klosterets ledelse til å bo der på heltid. Nå fikk han et sted han kunne kalle sitt, og han elsket det. Men også som eneboer fortsatte han klosterets døgnrytme, startet dagen midt på natta, fulgte tidebønnenes pulsslag og la seg med fuglene.
Utøste seg selv
En av overskriftene over Thomas Mertons liv er at han var et menneske som aldri slo seg til ro. Og hans store gave til verden var at han skrev sin uro, sin tvil og sine spørsmål, ut i en stadig strøm av bøker, artikler, brev og pamfletter. Da han døde i 1968, etterlot han seg en tekstmasse som i ettertid har sysselsatt en hel hær av redaktører, utgivere og forskere, og som fortsatt avdekker nye sider av hans enorme virksomhet.
Han øste ut sine meninger, sin overbevisning, sin troserfaring og sine refleksjoner, i et forfatterskap så omfattende at jeg ikke engang skal forsøke å gi en oversikt over det. Til tross for omfanget, kan en likevel bla opp hvor som helst i tekstene hans og gjenkjenne hans særegne stemme, enten temaet er atomtrussel og kvantefysikk, zen-buddhisme og kontemplasjon, eller småfuglene på trammen.
Han så på skrivingen som et kall. Og han brukte den som en vei til erkjennelse. Å skrive ble hans måte å dele troens erfaring på, men også verktøyet han benyttet i sin søken innover i seg selv. Han hadde alltid vært et menneske på leting etter svar på livets store spørsmål, den store forandringen i livet hans da han ble munk, var at hans søken innover i sin egen sjel fra nå av ble en søken etter Gud. Og det bemerkelsesverdige er at jo mer han hengir seg til det kontemplative livet, jo mer hensynsløst åpen, ærlig og sammensatt fremtrer han i det han skriver. Han ville bli en helgen, og kanskje blir han anerkjent som det en dag – men han var ingen «helgen» i vår mer banale bruk av ordet.
Gud, midt i virkeligheten
En av hans gjennomgripende åndelige innsikter var at Gud er Væren; en Gud som gir seg til kjenne i virkeligheten slik den arter seg for hver enkelt av oss. Han bar på en dyp overbevisning om å være ett med alt det skapte, og en like dyp trang til å dele sitt liv. Riktignok bestemte han at dagbøkene hans ikke skulle utgis før 25 år etter hans død, men han regnet med at de ville bli utgitt. På den måten ga han livet sitt til oss som leser ham. Og derfor berører han oss fortsatt.
Personlig møtte jeg ham gjennom den dagbokspregede boka «The Sign of Jonah» fra 1953. Siden gikk veien til selvbiografien «The Seven Storey Mountain» – og deretter til det jeg er kommet over av hans store og uryddige forfatterskap, men først og fremst til den selvbiografiske delen av forfatterskapet. Slik han selv som novise var forelsket og betatt av klosterlivet, ble jeg forelsket og betatt av det han skrev om det. Og slik han selv gikk mot stadig nye indre oppbrudd, gjenkjente jeg mine egne spørsmål og min egen uro. Det ligger en generasjon mellom mitt liv og hans – han var gammel nok til å være faren min. Og det ligger et hav av forskjell mellom hans liv som kontemplativ munk i USA og meg som norsk, gift kvinne i det evige spennet mellom yrkesarbeid og familieliv. Likevel opplever jeg ham som en bror – og en åndelig veileder.
Ikke fordi han er avklaret og formfullendt. I selvbiografien hadde han skrevet om seg selv som en rastløs og hjemløs ung mann, i en tekst som er bygget over Augustins erkjennelse av at «mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud». I klosteret fant han sitt Sted, men den indre fred var likevel en sjelden gjest. Selv om han hadde avlagt løfte om lydighet, var han ofte i opposisjon til sine overordnede. – Jeg har funnet fred fordi jeg alltid var utilfreds, sa han. – Mine øyeblikk av fortvilelse og depresjon har alltid vært begynnelsen på noe nytt.
Han er heller ingen formfullendt stilist. Som leser må en ta ham med rått og råte – og likevel er det en fest og en fryd å lese ham. Hans dirrende hjerte er i alt han skriver, i samspill med hans skarpe intellekt, hans umettelige nysgjerrighet, og hans enorme kunnskaper om nær sagt alt mulig. Han kan være glødende engasjert, men har også en overdådig humor. Latteren hans, selvironien, den sleivete og direkte måten å omtale både seg selv og andre på, det er det personlige stempelet han setter på alt han skriver.
Betagende paradokser
Det er paradoksene i livet hans som berører mest. Kontrasten mellom munken som søker stillhet og søker Gud i kontemplativ bønn, og mannen som stadig er i urolig bevegelse. Mellom mannen som skriver de vakreste tekster om sitt ensomme liv i Guds nærvær, men tar imot en stadig økende skare av gjester i eneboerhytta si. Mellom den politiske aktivisten som var fredsbevegelsens skrivende talsmann på 1960-tallet, og munken som så med sorg på forenkling og moderniseringer av kirkens liturgi. Da han var 51, ga han til og med rom for en heftig forelskelse i en ung sykepleier, og ble utfordret på sitt løfte om å leve i sølibat. Slik åpnet han seg for nok en side av den menneskelige virkelighet – og skrev om det så det river i sjelen for den som leser. For forholdet måtte avbrytes.
Han kunne ha forlatt klosteret og giftet seg med henne, slik mange i hans samtid gjorde. Og etter bruddet kunne han ha gjenopptatt tråden fra livet før det følelsesmessige jordskjelvet, og fortsatt som skribent og debattant i kombinasjon med sitt liv i stillhet.
Siste reis
Men Thomas Merton ville videre, og begynte å se seg om etter et sted med større ensomhet. I 1968 fikk han omsider tillatelse til å forlate klosteret, og yr av glede planla han en omfattende reise. Han skulle snakke om monastisk erfaring i møtet mellom øst og vest under en konferanse i Bangkok, og han ville besøke klosterbrødre fra andre religioner. Han hadde vært opptatt av mystisk religiøs tradisjon i andre religioner gjennom flere tiår, nå ville han oppleve det på nært hold. Ikke for å bli buddhist, men for å søke nye kilder til fordypelse av den kristne klostertradisjonen.
Første del av reisen ble gjennomført som planlagt. Og i dagbøkene møter vi en lykkelig Thomas Merton som suger til seg inntrykk og møter sine buddhistiske brødre med entusiasme. Han forteller om sitt besøk hos Dalai Lama, og ellers om alt sånt som en opplever på reise: Fremmed mat, slitsomme forkjølelser (som han var plaget av gjennom hele sitt liv), følelsen av å være fed up, for så å kaste seg ut i det på nytt.
10. desember 1968 skulle han holde sitt innlegg på konferansen som var reisens mål – og så døde han. Etter å ha holdt første halvdel av innlegget, gikk han for å hvile etter lunsj, og kom aldri tilbake. Han ble funnet død på rommet sitt etter å ha fått elektrisk støt fra en defekt vifte, og etter noen dager ble kisten hans ble sendt hjem med et amerikansk militærfly – sammen med amerikanske soldater som var blitt drept i Vietnamkrigen som han hadde talt så sterkt imot.
Slik ble også hans død et tegn. Mannen som hadde sagt om seg selv at han var brennemerket av Gud, døde med synlige brennemerker på kroppen. Munken som hadde vært på en livslang indre reise, døde på en reise mot nye horisonter i sin søken etter Guds nærvær i verden. Nok en gang var han på vei til å sprenge en grense, og han visste at han lette for flere enn seg selv når han gjorde seg til speider og oppdagelsesreisende i nok et ukjent landskap.
Livet hans fikk en underlig symmetri. 10. desember hadde han banket på klosterets port, og 10 desember 27 år senere, døde han. Sine første 27 år hadde han utforsket livet i «verden», deretter hadde han fått like lang tid til å utforske sitt indre landskap og stemme sin sjel i samklang med Gud. Det kan ha vært tilfeldig, men siden Thomas Merton selv var en mann som var oppmerksom på slike tegn og «tilfeldigheter», er det vanskelig å unngå å legge vekt på dem. Han levde sitt liv i åpenhet mot Gud og verden, og han døde som den nysgjerrige åndelige oppdagelsesreisende han alltid hadde vært.
Det er blitt sagt om ham at han representerte Den fortapte sjel i det 20. århundre, og det er en dekkende beskrivelse. Gjennom sin åpenhet for sin samtid og seg selv, ble han formidler av en livsfølelse som vi fortsatt kan gjenkjenne. Gjennom sitt bønneliv, sin mystiske erfaring, sin naturglede, sin sanselighet, sitt samfunnsengasjement og til slutt sin vending mot andre religioner, ble han meningsbærer for en hel generasjon og vitnesbyrd for en hel verden. Livet igjennom søkte han å integrere erfaring og å tolke alt i lyset av Guds nåde, og han døde mens han fortsatt var underveis. Reisen hans varer fortsatt, gjennom det han skrev og det han levde. Og gjennom sine reisebeskrivelser, oppfordrer han oss til å legge ut på vår egen vandring – til Gud.
Liv Riiser har lang fartstid som kulturjournalist, anmelder og kommentarskribent i Vårt Land.