Bunnen av isfjellet

Det springende punktet i denne utgaven av STREK kommer i en bisetning, og helt uten fanfare. Jeg tenker på den unge kvinnen som bor i et klosterlignende fellesskap ved Noresund og har rukket å få tidebønn som vane. Tre ganger om dagen ber de. Faste klokkeslett, fast form, en fast syklus av strofer fra Salmenes bok.  Bare hos Gud er jeg stille. Fra ham kommer min frelse.
Så er hun på reise, og alt dette er ute av tanke og sinn. Men utpå dagen er det som om noe napper tak i henne, innenfra. Det er kroppen. Nå vil den be.

Jeg merket noe lignende i en periode jeg daglig pendlet med tog mellom Ski og Nationaltheateret. Mange havarerte forsøk hadde lært meg at det var der i kupeen det måtte skje om jeg skulle få gjort det jeg – etsteds dypt nede i meg – egentlig gjerne ville: Starte dagen i bønn.
Jeg hadde 29 minutter til rådighet (om NSB holdt ruta, og det skjedde rett som det var).
Dørene lukkes.
Øynene lukkes.
Ørene lukkes.
Propper er gode å ha.
Så: Kjenne trekkvogna aksellerere, merke skyvet mot seteryggen, at omgivelsene svant hen og at jeg møtte opp, ikke så mye mer enn det, hos han som alltid er nær. Rundt meg døste en bråte andre morgenbleke, ufrivillig tett på det hele.
Uker og måneder gikk. Masse motstand ventet. Jeg kjente meg adspredt, jeg kjente meg samlet, halvhjertet og kvarthjertet, jeg duppet av, jeg våknet. Men vanen spiste seg, millimeter for millimeter, inn mot ryggmargen.
Et halvt år senere var fem ukers sommerferie over. Jeg samlet mitt døgnville jeg for å tusle om bord i morgentoget til National. Finnes det motsatte av bønn, var det meg, der og da. Men nesten før dørene hadde glidd til side, kjente jeg noe dale ned i meg; en luftning, en ro rettet mot et skjørt og sitrende undertrykk i brystet. Trangen til å be.
Oppdagelsen åpnet nye tanker i meg. Forfatteren Henri Nouwen er virkelig inne på noe: «Du tenker deg ikke fram til nye måter å leve på. Du lever deg frem til en nye måter å tenke på.»

Den spontane tro. Da jeg var 20, og nettopp ferdig på bibelskolen, ville jeg protestert kraftig mot hovedpoenget i denne utgaven av STREK: At «vanekristendom» kan ha noe for seg. Pietismen hadde fortsatt et visst grep over kristenlandskapet, og den var født i en reaksjon mot nettopp en type føydal vanekristendom, det å innfinne seg passivt i de religiøse rutiner som teokratiet Danmark-Norge hadde knesatt. Nå kom ikke minst haugianerne og rykket individet løs fra folkefromheten, de betonte den direkte relasjonen mellom den enkelte og Gud. Bønnen skulle befris fra formularene, være spontan, også på kommando, og ord for ord uttrykke hvordan jeg’et hadde det med Gud. Å be forhåndsprogrammerte bønner som bordbønn og fadervår, det ble man liksom ikke særlig gudfryktig av.
I dag er situasjonen en annen. I folket er de kristelige vanene på retur, for å si det forsiktig. Gamle handlingsfellesskap tynnes ut, soloprosjektene tar over, ensomheten tiltar. Vi er blitt velbeslåtte, valgfriheten har est og est, til den for mange er blitt et åk. Vi holder oss med stadig flere vanedannende teknologier, distraksjonene plystrer på oss fra alle kanter.  I denne yre tilstanden, griper mange etter noe godt og slitesterkt å binde seg til. De søker bindemidler, ikke løsemidler, for å sitere avdøde professor Fugelli.

Isfjellet. Samtidig kaster økumenikken nytt lys over gamle fiender, ikke minst klostervesenet. Til syne kommer regelbundne praksiser som har vist seg å overleve den ene epoken etter den andre. Tidebønn. Lectio Divina. Det ignatianske «tilbakeblikket på dagen». Å korse seg. Å knele. På en litt annen kant har den stadig mer intense forskningen på hjernen og bevisstheten avdekket mer av menneskesinnets kolossale isfjell – underbevisstheten. Den viser seg å styre våre levemønstre dypere og mer gjennomgripende enn vi ofte liker å tro; drakampen om vår sjel kan se ut til å foregå på dunklere steder i oss enn fornuften.
Du blir det du gjentar. Og som Stian Aarebrot er inne på i utdraget av boka som står lenger bak i dette magasinet: Lar du deg drive med i vår tids mainstream-vaner forskrur de kjærligheten din. Det være seg i rastløse reisevaner, eller mobilen, skreddersydd for å trigge våre hormoner og signalsubstanser; det være seg det selvsentreringsprogrammet vi kaller sosiale medier, eller hvordan bare det å ferdes i et kjøpesenter fyrer opp vår dypt irrasjonelle trang etter mer.
Tilvenning er kraftige saker. Det gjelder å gi forkjørsrett til de vanene som tar deg dit du ønsker.

Rytmene. Kanskje vet kroppen noen ganger mer om tro enn det hodet gjør? Et sted å begynne er derfor å alliere seg tydeligere med den. For her ruller de gudgitte rytmene, helt uten vår fortjeneste. Vi puster inn, vi puster ut, hjertet slår og slår; slagg- og næringsstoffer pulserer i og gjennom oss. Og skal vi tro apostelen Paulus bor Den hellige ånd midt i dette nesten sjokkerende sanselige templet, og drar oss mot Gud. Herfra er det kort vei til Østkirkens tusen år gamle praksis, Jesus-bønnen, som kobler påkallelsen av Jesu navn direkte på åndedrettet, på innpust og utpust, mens minuttene går sin gang.
I Roma på 200-tallet konkretiserer kirkefaderen Hippolyt tempel-tanken på sin måte: «Når du bruker din hånd, etter først å ha åndet på den og spyttet på den, til å gjøre korsets tegn, helliges kroppen din like ned til føttene.» Det du da gjør, påpeker han, er å la Åndens gave og dåpens bad velle frem, til liv for hele deg.
Mange gode mønstre venter også på oss i det vi kaller kirken. De er rettet mot alle nivåer i oss – intellektet og drømmene, sansene og muskulaturen. Ta kirkeåret, den virkelig store rotasjonen, som det bare er å holde seg godt fast i. Peter Halldorf skildrer i sin artikkel hvordan kirkeårets vekslinger – fastens strenghet og festtidenes gleder – drar oss steg for steg inn i troens mysterier, og utsetter oss for evangeliets langsomme gjennomlysning.

Møte opp. Alt som er verd noe i livet, har sin pris. Slik er det også med gode vaner, og med fellesskapene som bærer både oss og vanene. I starten kan det dreie seg om noe så banalt som «bare å møte opp». New York Times skrev nylig om en mann som slet forferdelig med å få trent, enda han så gjerne ville og så sårt trengte det. Løsningen ble å starte i det bitte lille. Å bare kjøre til treningssenteret. Hver dag. Der trippet han litt rundt i et par minutter, før han kjørte hjem. Etter seks uker hadde den tilsynelatende formålsløse rutinen ballet på seg, både i svette og tapte kilo, og mannen var blitt det umulige: «typen som trener hver dag.»
Noen ganger er det bare å gjøre som ham: Fake it, till you make it.

God fastetid!