Barneparkering til venstre

HansIvarStordal_kvad_lores

Niåringens spørsmål kom ikke på søndagsskolen eller i KRLE-timen, ikke engang på sengekanten. I stedet kom det midt i kaoset rundt pølsebålet i skogen, akkurat da alle ba om ketsjupen på én gang. «Hvorfor er vi egentlig her … på jorda mener jeg?» Barn deler ikke opp verden i åndelig og verdslig. De er fremdeles bevisst at «alt hører sammen med alt», som den svenske forfatteren Ylva Eggehorn uttrykker det i sin tekst lenger bak i denne utgaven.

Derfor er den så lunefull, den refleksen jeg kjente i ryggmargen i redaksjonsmøtet: «En hel utgave om barn – blir det litt for smalt?» Nei, barna er ikke bare for de spesielt interesserte, for pedagogene eller søndagsskolelærerne. Barn er ikke en fase å få unnagjort – verken å være dem, å ha dem eller å omgås dem. Alle er vi barn – noen har bare levd litt lenger. Barnet i oss bærer vi med oss resten av livet, det vet vi bedre i dag enn noen gang.

 

Kjernevirksomhet. «Bilparkering til høyre, barneparkering til venstre». Dette skiltet møtte deltakerne på en kristen familieleir. Trolig kunne det samme ha stått i mange kirker og menigheter. Noen må jo passe barna mens de voksne skal utlegge teologiske ting eller ha ro til åndelig fordypning?
Så de fleste kirker og menigheter har et eget virksomhetsfelt med det lite velklingende navnet «barnearbeid». Er det ikke liksom litt på siden av det vi egentlig driver med? Så kan de voksne trekke et lettelsens sukk idet uroelementene vrimler uvørent mellom benkeradene og ut til sitt. I menigheten min forsvinner ikke sjelden over halve salen ut til søndagsskolen. Kona mi har spurt når de voksne skal gå ned til et eget opplegg i kjelleren, og barna få bli. Da ler man og sier det er et godt poeng.

Det ville nesten vært befriende om noen sa rett ut: «Fra nå lar vi bare barna gå for lut og kaldt vann og prioriterer de voksne.» For er det ikke noe symptomatisk med denne uendelige velviljen overfor barna? Å snakke om å satse på barna er omtrent som å snakke om skole i valgkampen: Alle er så enige at saken nærmest synker i en hengemyr av universell støtte. Men snakker vi om hva vi vil med barna?

Det er nå 15 år siden Den norske kirke satte i gang sin storstilte trosopplæringsreform. Det var på ett vis den endelige konsekvensen av grunnskoleloven fra 1969, som slo fast at skolen ikke lenger skal drive dåpsopplæring for kirken. Reformen er behørig finansiert, utredet og diskutert, først med en begrenset forsøksfase, til slutt nedfelt som plandokument – i det hele tatt en kjempesatsing.

Satse, ja. Jo, de fleste kirker og menigheter legger krefter i å ha et godt opplegg for barna, ofte båret av noen få ildsjeler, i verste fall med ren pliktfølelse på tanken. Mange steder legges det også ressurser på bordet, med stillinger til barnepastorer eller menig-hetspedagoger. Barn er lik rekruttering. En menighet uten barn lever på lånt tid, og de ressurssterke unge voksne kommer dit barne- og ungdomsarbeidet funker og barna trives. Send inn de fengende sange-ne, lekene med godteripremier, morsomme dramastykker og avslutt med å blåse opp hoppeslottet hvis prekenen trekker ut.

 

Gudsmøtet. I bakgrunnen hvisker et ubeleilig spørsmål: Er dette rekruttering – eller er det kjernevirksomhet? Investerer vi i morgendagens «voksentroende», eller hjelper vi simpelthen mennesker å møte Gud?

Tar vi barna på alvor som troende?

«På samme måte som nyfødte må lære livet å kjenne, må de døpte lære å kjenne den treenige Gud som de døpes til», sier Den norske kirkes trosopplæringsplan innledningsvis, og litt senere at trosopplæring «skjer i møter mellom mennesker og i menneskers møter med den treenige Gud». Selve gudsmøtet strekker seg bortenfor ren kunnskap og sosialisering. Kanskje unndrar det seg også de voksnes utredninger og analyser? Iallfall er perspektivet om det enkelte barns møte med Gud ellers «så godt som fraværende fra planen», skriver teolog Harald Hegstad i en fersk artikkel om hvordan trosopplærere i kirken forstår møtet med Gud.

I denne utgaven av STREK ser vi nærmere på en annerledes tilnærming til trosopplæring. Pedagogikken kalles Den gode hyrde-katekesen, og er utviklet av italienske Sofia Cavalletti. Den er direkte inspirert av Montessori-pedagogikk. «Den hjelpen den voksne kan gi barnet, er bare forberedende og i det ytre», skriver Cavalletti. Den voksne skal kun bistå barna – barnet skal selv få nærme seg Gud og troens mysterium.

 

Lek på alvor. Den gode hyrde er Jesu egen fortelling, hans «egenpresentasjon». Når Cavalletti ga katekesen sin dette navnet, var det fordi hun merket at de små barna knyttet seg spesielt til denne skikkelsen.

Lignelsene og fortellingene fra Bibelen har lenge vært det aller mest sentrale elementet i typiske søndagsskolesamlinger. Barn helt ned i 2–3-årsalderen er svært mottakelige for å ta inn verden gjennom fortellinger. Dette fordrer imidlertid at fortelleren er følsom for at ikke alle barn opplever bilder og historier likt. Selv bildet av Gud som far gir ikke nødvendigvis alle gode assosiasjoner. Da er det viktig at barna selv får uttrykke de tankene og følelsene historien vekker – at de får undre seg.

C. S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, mottok en gang et brev fra moren til en gutt som var redd for at han elsket Aslan høyere enn Gud. Lewis beroliget henne: «Det Aslan sier og gjør, og som han elsker Aslan for, er bare det Jesus virkelig gjorde og sa. Så når Laurence tror han elsker Aslan, er det i virkeligheten Jesus han elsker … Gud vet godt hvordan smågutters fantasi virker (Han har jo tross alt skapt den).»

Lite har formet barns bilder av Gud så bredt som kristne barnebøker og barnesanger. I denne utgaven hører vi fra to forfattere av barnebøker og barne-sanger som gjennom en lang karriere har tatt både barna, Gud og livet på alvor – med både spenning og latter, tårer og tøys. For ingen tar barnet på alvor uten å anerkjenne at det også møter Gud i lek, sprell og latter.

 

Lære av hverandre. Mange foreldre sier de føler seg som neandertalere i barnas digitale verden. For de som vokste opp før nettspill og sosiale medier, er landskapet fremmed. Sitter vi kanskje med en liknende følelse overfor Gud og det hellige? Kvier vi oss for å veilede barna fordi vi selv innerst inne føler oss usikre – på Gud, på troen, på hva vi kan si med hånden på hjertet?

De digi-neandertale foreldrene får enstemmige råd av ekspertene: Følg med barna inn i deres verden. Snakk med dem om hva de opplever. Lær av hverandre.

For det går an å tenke motsatt også – ikke på hva vi skal lære barna, men på hva de har å lære oss. «Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det», sier Jesus i Markusevangeliet. Ja, hvordan tar de egentlig imot Guds rike? Kanskje vi trenger å se det på nært hold? Som Ylva Eggehorn skriver lenger bak: «Gud har så mye å lære av dem / at han blir et barn.»

 

God lesning!
Hans Ivar Stordal
Gjesteredaktør