«Bad deg i solens straaler»

For nå å glemme «helvetespredikanten»: Den Ole Hallesby som fortsatt leses over hele kloden er den ømhjertede veilederen for «trette bedere». Han ligner det å be med å ta et solbad eller å puste.
Professoren står i en tusenårig linje av kristne mystikere, skriver Mette Nygård.

«Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Disse ordene falt på et møte i Storsalen i Oslo i 1953 – i professor Ole Hallesby (1879–1961) sin berømte tale. Talen ble overført i radio, og fikk en ganske annen effekt på uforberedte lyttere enn på deltakerne på indremisjonsmøtet. Hallesbys utsagn vakte høylydt forargelse i vide kretser. Den «helvetesdebatten» som fulgte, bidro til at navnet Hallesby i årtier etterpå ble forbundet med mørkemenn og skremselsretorikk. Debatten overså at han faktisk ikke hadde gjort annet enn å uttrykke kirkens tradisjonelle syn på helvete, om enn i ganske malende ordelag. Den skygget også for det faktum at Hallesby var og ble en av Norges mest skattede forkynnere, og at han var en av vårt lands store mystikere i det tyvende århundre.

En fromhetsklassiker

Hallesby hadde en stor litterær produksjon ved siden av sitt virke som teologiprofessor ved Menighetsfakultetet, og i 1927 skrev han boken som skulle bli hans mest berømte åndelige skrift. Tittelen var beskjeden: Fra bønnens verden. Et ord til trette bedere. I forordet skriver han:

«Jeg tror knapt det er noen bok jeg har hatt mer trang til å skrive enn denne. Men jeg har heller ikke fryktet mer for noen. Det er så vanskelig å tale eller skrive om bønn, synes jeg.» Og han avslutter: «Mitt ønske og min bønn har vært dette ene: å forkynne bønnens evangelium, uten derfor å slå av på bønnelivets lover

Tiden har vist at han nådde frem til adressatene, «de trette bedere». Bortsett fra Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter, Thor Heyerdahls Kon Tiki og Jostein Garders Sofies verden har neppe noen bok på norsk blitt oversatt i flere land enn Fra bønnens verden. Den er til nå blitt oversatt til 38 språk, fra islandsk til japansk, og den selger fortsatt. Bare i USA har den solgt i over 800 000 eksemplarer. 

Boken regnes blant klassikerne innen den kristne fromhetslitteraturen, men samtidig er den en moderne bok, både hva angår det publikum den henvender seg til, den funksjonelle formen og det oversiktlige innholdet. I motsetning til for eksempel en 1500-tallsforfatter som Johann Arndt, som i sin bok om bønn har metaforiske kapitteloverskrifter som «Den nye fødsel», «Den levende vei» og «Hjertets opplyste øyne til å se», går Hallesbys verk rett på sak. De elleve kapitlene i boken har overskriftene Bønnens vesen, Bønnens vanskeligheter, Bønnens arbeid, Bønnens kamp I og II, Bønnens misbruk. Så følger kapitler om dens mening, form og gåter, og til slutt Bønnens skole og Bønnens ånd.

Sann kristen mystiker

Hvert kapittel åpner med et bibelvers. Allerede i innledningen til første kapittel, om bønnens vesen, presenterer Hallesby hele bokens budskap. Det er de ordene som er lagt i Jesu munn i Johannes’ åpenbaring: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (Åp 3,20).

I dette tekstvalget og utlegningen av det frem-står Hallesby som en sann kristen mystiker, i samme tradisjon som Bernard av Clairvaux (1100-tallet), Johannes Tauler (1300-tallet) eller Teresa av Avila (1500-tallet). Det viser hans forståelse av Jesu nærvær i hver enkelt menneskesjel, viljens betydning for å slippe Kristus inn i sjelen, og den mystiske nærhet eller forening som ligger i Jesu ord: «Da vil jeg gå inn til ham og holde nadverd med ham, og han med meg.»Hallesby understreker betydningen av dette skriftstedet for ham selv:

I hele Skriften tror jeg neppe jeg kjenner noe ord som kaster et klarere lys over bønnen enn dette. Det er, synes jeg, nøkkelen, som åpner døren for meg inn i bønnens hellige og salige verden. Å be er å lukke Jesus inn.

I en tidligere bok, Det skjulte liv i Gud, fra 1924, set-ter Hallesby bønnen inn i et videre perspektiv. Der skriver han:

Den kristnes vekst er en vekst i bønn. Den ydmyke avhengighet av Herren gir seg uttrykk i bønn … En troendes åndelige vekst må derfor ikke måles etter det han kan prestere av inspirerende tale eller samtale, heller ikke etter det han kan planlegge, sette i gang, ja utføre av kristelig arbeid. Hans vekst viser seg klarest ved den bønn hvorved han forbereder, planlegger, påbegynner og utfører alt han gjør fra den minste dagligdagse gjerning opp til den viktigste tjeneste for Herren. Et menneskes betydning i samvær, i samtale, i forkynnelse, i arbeid beror først og sist på dets bønn.

Dette kunne uten videre vært hentet fra en av Ignatius av Loyolas oppbyggelsesbøker for jesuittene. Det er denne bønnetradisjonen han fører videre fra de store mystikerne i middelalderen.

Individfokusert

Det som er merkelig fraværende i boken, men som er karakteristisk for den protestantiske pietistiske bevegelsen generelt, er Kirken som institusjon, med dens tradisjon, dens sakramentale fellesskap og dens liturgi, som representerer Kristi legeme i bønn, om man skal holde seg til den katolske «interne» terminologien. Hos Hallesby handler det hovedsakelig om Gud og enkeltmennesket, et enkeltmenneske som ved en viljesakt tar innover seg sin egen hjelpeløshet og derved «kaster seg» på Herren i bønn. Det er ikke minst denne individfokuseringen som gjør Hallesby «moderne», kanskje både i positiv og negativ forstand.

Hans samtidige på motsatt side av konfesjonsgrensene, den katolske karmelittnonnen sankt Thérèse av Lisieux, som døde i 1897, var ganske annerledes kirkebevisst. Men hun foregrep likevel Hallesbys tankegang. «Jeg ser at det er tilstrekkelig å erkjenne sin intethet og å overgi seg som et barn i Guds favn», skrev hun i et brev få måneder før sin død.

Kroppslige bilder

Det er som om Hallesby også har noe av den keltiske iboenheten i seg når han bruker kroppslige bilder for å illustrere nåden og bønnen. Allerede på første side i første kapittel i Fra bønnens verden trekker han frem en gammel analogi, bønnen som sjelens åndedrett, og kommenterer den:

Den luft vårt legeme trenger, omgir oss på alle kanter. Og den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Og vi behøver bare å åpne våre åndedrettsorganer, så går luften inn i våre lunger og gjør sin livgivende gjerning for hele vårt legeme.

Den luft vår sjel trenger, omgir også oss alle, til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og fullt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne vår sjel. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ hvormed vi slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel.

Han anvender også et tidstypisk bilde fra 1920-årene, da tuberkulosen fremdeles var en folkesykdom. Han gir et virkningsfullt og «passivt» bilde på det å slippe Herren til:

La oss tenke på de tæringsyke. Lægene legger dem ute i sol og frisk luft, sommer og vinter. Der ligger de og læges stilt og sikkert av solens stråler. Og lægedommen beror ikke på deres tenkning, at de forstår strålenes virkning og virkemåte. Den beror heller ikke på deres følelser under liggekuren, heller ikke på deres vilje, at de anstrenger seg med å ville bli friske. Nei, tvertom lykkes kuren best når de ligger der ganske stille og passive uten å anstrenge hverken tanke eller vilje. Det er solen som utfører helbredelsen. De syke behøver intet mer enn å være i solen med sin sykdom.

Likeså enkelt er bønnen innrettet.

Vi er alle gjennomsyret av syndens tærende sott, dødsdømte tæringspasienter alle sammen! (Så følger et sitat om «rettferdighetens sol».) Og for å bli … for tid og evighet helbredet, behøver ingen av oss mer enn å slippe denne rettferdighetens sol inn over oss og så bli liggende i dette rettferdighetens solbad.

Hallesby refser ikke, han er omsorgsfull, noe som vi ser allerede av bokens undertittel «Et ord til trette bedere». Han henvender seg til leseren med uttrykk som «min venn», «min tvilende venn», «min hjelpeløse venn». Likesom Tauler stiller han seg sammen med leseren: «Disse mine egne og andres sørgelige erfaringer fra bønnelivet har gitt meg mye å tenke på.» Og det er et annet bemerkelsesverdig aspekt ved denne læreboken i bønn: Det er en meget erfaren beder som skriver. Han husker alle sine egne feil og vanskeligheter i bønnen. Det er nettopp dette erfaringsgrunnlaget som gir bokens dens troverdighet og gjør den så anvendelig for vanlige mennesker.

Humor

Man ville kanskje ikke vente å finne humor i en bok om bønn, i alle fall ikke i en bok av Hallesby, men han glimter til, tydeligvis ut fra sin erfaring som omvendelsesforkynner. (Han likte ikke å bli kalt vekkelsespredikant.) Han skriver om vekkelsesmøter: «Under vekkelsen er vår omsorg for sjelene så stor at vi alle er i aktivitet. Ja enkelte er så aktive at de nesten er en fare for sine omgivelser under et eftermøte. Men når vekkelsen har lagt seg … da er omsorgen og aktiviteten forsvunnet hos de fleste.» Et annet sted bemerker han hvor vanskelig det er å få folk til å utføre forbønnsarbeid, men «til å preke derimot er det lett å få folk. De fleste vil gjerne preke og mange blir fornærmet hvis de ikke oppfordres, og vi som blir oppfordret er så ivrige når vi kommer opp på talerstolen, så det er vanskelig å få oss ned igjen!» Og et siste, malende situasjonsbilde. Det dreier seg om bønnen, som skulle være en stille stund med Gud, men hvor mange ikke klarer å tie stille:

Vi taler med Gud om mange ting, mange gode ting, vi taler hele tiden. Og når vi har talt en kortere eller lengere stund, sier vi amen og går.

Tenk om du gjorde så hos en læge: da din tur kom, gikk du inn til ham. Han bød deg en stol, du satte deg og begynte å snakke om dine smerter og vanskeligheter. Og når du hadde snakket både vel og lenge, så reiste du deg, bukket og gikk. Hva ville han tro? Ja, det er ikke godt å vite. Men helst ville han vel tenke at det var et vanvittig menneske som hadde forvillet seg inn til ham.

Slike pasienter har Gud på besøk hver dag i massevis.

Hjelpeløshet og kamp

Tauler og Arndt, som skriver for 1300- og 1500-tallets troende, formaner ofte, og advarer mot likegyldighet og hovmot, men tonen er ikke ulik Hallesbys. I Den sanne kristendom skriver Johann Arndt:

Det er som Johannes Tauler sier, at Guds ord trenger inn i menneskets hjerte og i sjelens innerste grunn … Men det er deg ikke til noen nytte hvis Gud ikke med Åndens skrift får skrevet Sin lov i ditt hjerte. Skal Gud få gjort dette, må du gi Ham ditt hjerte og ofre Ham hele din vilje

Hallesby, derimot, skriver for det tyvende århundres mennesker. Hans pedagogikk er rettet mot tvilerne, de søkende, de engstelige og deprimerte. Hos ham blir de negative erfaringene vendt til noe positivt i bønnens verden. Han minner om disiplene, som sa: «Herre, lær oss å be!»

… de fleste av oss vet ikke hva vi ber om og blir derfor grundig overrasket når Herren oppfyller vår bønn. Han sender oss nemlig nød. Det er den enkleste måte hvorpå han lærer oss å be … Da lærer den redelige sjelen en side ved bønnen som han før ikke kjente synderlig til. Han lærer at bønner er for den hjelpeløse.

Dette er bokens budskap i enda en versjon: Bli vâr din egen hjelpeløshet, vend blikket mot Herren og slipp ham inn i ditt hjerte, så vil han gjøre resten.

Så kan man spørre seg om nød og hjelpeløshet utgjør noen trøst for noen som helst, enn si for trette bedere. Men kjernen i Hallesbys storhet ligger nettopp i at han fokuserer på det bevisste forhold til hjelpeløsheten som veien til Gud. Det er skapningens eksistensielle hjelpeløshet overfor Skaperen han setter i sentrum for sin lære om bønn.

Hvis man lever med i tidens materielle og teknologiske overmot, noe som kanskje er enda lettere i dag enn i Norge i 1920-årene da boken ble skrevet, kan det være vanskelig å tro på sin egen hjelpeløshet. Da er det nøden som kommer oss til hjelp, enten den kommer i form av sykdom, sosial eller psykisk nød. Hallesbys stil er renskåret og funksjonalistisk her. Han kaster ikke bort tiden med store ord eller appell til følelser, men går rett til sakens kjerne, det vil si til skapningens forhold til Skaperen.

Det ligger et paradoks i dette – hjelpeløsheten som forutsetning for Guds virke. For Hallesby understreker samtidig at bønnen krever hardt arbeid, og at den til tider også er en kamp: «Lønnkammeret er en blodig valplass. Der utkjempes heftige og skjebnetunge slag. Der avgjøres sjelenes skjebne for tid og evighet, stille og ensomt uten et menneske som tilskuer eller tilhører.» Og han vier to større kapitler til emnet «bønnens kamp». I boken Det skjulte liv i Gudpresenterer han en tanke som utenforstående vil avfeie som skremselspropaganda, men som for troens mennesker er en erfart sannhet: «Vår fiende er oss fullstendig overmektig; for vi har ikke bare kamp mot vårt eget kjød, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»

Moderne mystiker

Den overlegne styrken i Fra bønnens verden, ved siden av det som biskop Smemo kalte Hallesbys «overklare» stil, er at den er så tydelig bygget på Bibelens grunn og forfatterens eget erfaringsgrunnlag. Hallesby regnes da også som disippel av Erlangen-skolen, som representerte den såkalte erfaringsteologien.

Hallesbys bok om bønn kan leses som et teologisk kildeskrift, som et oppbyggelsesskrift til hjelp for tvilere og troende, eller som et bekjennelsesskrift fra en moderne kristen mystiker. Hallesby understreker at det indre liv med Gud alltid er skjult for andre, og avslutter:

Selve livet er alltid skjult. Det er så med alt liv både i planter og dyr og mennesker. Det som sees av andre er bare livsytringene … Selve gudslivet ligger aldri blot-tet for noe annet menneskes øye. Det vi ser hos de andre troende er bare det skjulte livs frukt i deres vesen, ord, handlinger og lidelser.

En verdig epitaf for en stor mystiker.