Å løsne mobilens grep

En vesentlig årsak til at kommunikasjon via mobilen føles veldig viktig, er rett og slett at vi liker den.

I dag har alle diskusjoner om etiske spørsmål en tendens til å kollapse i spørsmål om hva som er sosialt akseptert. Vi er selv satt til å skape orden og mening i vår virkelighet, og det er hva det liberale samfunnet kaller frihet. Idéen om at vi blir fri dersom vi fjerner de tingene vi tror bestemmer over hverdagen vår, er en løgn. Når både kirken og politikken skaper et åpent rom hvor vi blir henstilt til å bestemme alt selv, står andre strukturer klare til å overta. Det kapitalistiske systemet tar seg til rette og setter opp regler for hvordan vi forholder oss til hverandre. Når denne mekanismen skal håndtere våre relasjoner, skaper det en spesiell måte å være menneske på. Vi kan kalle det den kapitalistiske æreskulturen. Det er en kultur der vi ordner våre relasjoner til hverandre gjennom forbruk. Der man i tidligere tider og i andre kulturer har oppnådd ære og status gjennom den plass man har i familien, slekten, gjennom yrke eller de handlinger man har gjort, oppnår og forsvarer vi vår ære gjennom å konsumere varer, tanker og relasjoner.

 

En «åndelig» teologi

 Vi benytter oss av ulike måter å konsumere på for å bevare æren vår. I Astrid Lindgrens Madicken kjøper Mia karameller og bokmerker til klassekameratene. Når hun for en gangs skyld har penger, kjøper hun det eneste hun ser noe verdi i. Det blir en tilfeldig vei ut av den fornedrende fattigdommen hun vanligvis lever i. Mias karamellkjøp viser et klassisk eksempel på den enkleste formen for æresforbruk. Som voksne lærer vi oss å vise fram vårt forbruk på en mer sofistikert måte – de færreste av oss faller for fristelsen til å konkurrere med naboen om hvem som har den største utegrillen. Oftere skjer det at vi er villige til å betale mye for et klesplagg fordi det er av et spesielt merke som gir status. Det samme gjelder visse elektroniske dingser, data og telefoner. 

Dette kunne bare vært merkelige innslag i våre liv. Men det som gjør det til mer enn det, og som også er med på å danne en æreskultur, er at vi har overført denne oppførselen til andre deler av livet som ikke direkte involverer penger. Noen former for forbruk har riktig nok en kobling til konkrete kjøp, men det er egentlig ikke produktet vi vil vise fram. Musikk er et eksempel på det. Vi viser sjelden fram det konkrete produktet vi har kjøpt. Snarere er det den type estetikk, utstråling eller følelse som forbindes med ulike musikksjangre, vi vil forbindes med. Klær og interiør kan være andre eksempler.

Når vi forbruker, er det ikke selve produktet som er det viktigste, men noe mer ugripelig som vi får med på kjøpet. Sånn å forstå er kapitalismen en svært «åndelig» ideologi: Den handler også om hvordan vi håndterer ikke-materielle ting.

 

Poeng for fine kaffekopper

De fysiske produktene vi kjøper, har altså et usynlig vedheng. Det er disse «åndelige supplementene» som gjør at den kapitalistiske æreskulturen fungerer. Delvis fordi at uten dem ville vi sluttet å kjøpe ting når vi har det vi trenger, og vi trenger ærlig talt ikke særlig mange ting. Men framfor alt for at det er disse supplementene som er den kapitalistiske æreskulturens virkelige valuta, det er dem vi bruker for å bestemme om vi står over, overfor eller under våre medmennesker. Vi er gode på å holde regnskap, det skjer helt ubevisst.

Det er svært vanskelig å bryte dette spillet. Det er fort gjort at man bare bytter ut et poengsystem mot et annet, og fortsetter å bale med den samme logikken. Også når man av miljøhensyn vil ta avstand fra overdrevent forbruk, er det lett at en bare skifter forbruksmønster: Miljøbevisstheten vises ved at man kjøper second hand-klær og økologisk sjampo i stedet. Det kan være bra, men problemet oppstår når vi bruker disse klærne, og den aura av bekymret bevissthet de utstråler, for å vise at vi er bedre mennesker enn dem som kjøper klærne sine i kjedebutikker.

Men den kapitalistiske æreskulturen omfatter også større og større deler av våre liv der penger ikke utveksles. Dette blir spesielt tydelig på sosiale medier. Der sier vi at vi «deler» både det ene og det andre, mens vi egentlig viser fram hvordan forbruket vårt er. Her kan vi lett regne på hvor framgangsrikt forbruket vårt er ved å telle antall «likes» vi får. Trendene pendler, iblant er det fotograferte kaffekopper som gir poeng, en annen gang handler det om hvor vi trener og hvilke konkurranser vi skal delta i.

 

Kjøper og selger

Det finnes også betydelig mer problematiske former for forbruk som vises fram på for eksempel Facebook. Som nevnt er forbrukets egentlige mål å regulere våre relasjoner til hverandre. Ved å vise fram hvor gode vi er til å konsumere riktig produkt, beviser vi for omgivelsene og oss selv at vi er bra nok. Det innebærer at bilder av barna våre, de morsomme beskrivelsene av hverdagen vår og de sure kommentarene om morgentrafikken også er former for forbruk.

Det finnes en utbredt uro over hvordan man skal forholde seg til å publisere deler av livet sitt på internett. Denne uroen er det vanskelig å sette ord på. Vi snakker om hvilken «risiko» det er ved å publisere bilder av barna våre, men dette er antakeligvis et uttrykk for den diffuse følelsen av uro vi kjenner. Vi sliter med å beskrive dette og tar til mer konkrete fiendebilder som lurendreiere og kjeltringer når vi vil adressere uviljen vår. Det finnes selvsagt en risiko for å bli lurt, det finnes det alltid, men denne uroen ligger på et dypere plan. Den underliggende årsaken til ubehaget er følelsen av at det er feil å gjøre de viktigste delene av livet vårt om til produkter.

Når vi offentliggjør deler av livet vårt på denne måten, drar vi dem inn i den kapitalisitiske æreskulturens poengsystem. Vi tar minner fra ferien, eller hva det måtte være, og pakker det inn for offentligheten. Vi kunne si at vi «produktifiserer» det. Samtidig skjer det noe med minnene våre. Når vi kommer hjem fra ferie, forteller vi i tur og orden om opplevelsene våre til venner. For hvert menneske tilpasses fortellingen til hvem som er tilhører og hvordan relasjonen mellom oss er. Så veves dette minnet inn i relasjonen og gir den enda en nyanse, enda et lag. Slik får hver relasjon sitt unike preg, og det delte minnet blir fortellingen om mitt liv.

Det skjer noe helt annet når vi produktifiserer en del av livet vårt. Da gjenforteller vi minnet slik at det er tilgjengelig for en tenkt, men begrenset allmennhet. Vi skaper en versjon av minnet som mangler de aspektene det ville hatt om vi fortalte det muntlig til vennene våre. Det blir i stedet lite tilrettelagt,forenklet. Effekten av vårt «delte» minne blir det motsatte. I stedet for å binde sammen livene våre, skaper det distanse. Og så skapes det en fortelling om meg som mangler de koblingene til andre som gir livet mitt sammenheng. Det blir en fortelling om det autonome og ensomme mennesket.

Når vår måte å være sammen på forandres slik, begynner det å ligne relasjonen mellom selger og kjøper, det vil si en relasjon som bare finnes i en spesifikk kontrollert situasjon, og som aldri setter noen krav til oss. Slik formes alle våre relasjoner etter forbrukets mønster – også barna, som vi så kjærlighetsfullt fotograferer, filmer og beskriver med ord. Et sted her smyger produktlogikken seg inn, når vi gir oppmerksomhet til oppførsel som vi vet gir mange «likes».

Samtidig mister vi noe av følelsen for hva som er klokt å dele. Vi har alle en mer eller mindre utviklet følelse av hva som er privat og offentlig, men grensene viskes lett ut når vi venner oss til å bedømme verdien i det som skjer oss, i antall mennesker som klikker «like».

 

Se på sammenhengen

De fleste er enige om at det er noe feil når et par som er på kafé sammen, bare ser ned i telefonen sin hele tiden. Eller pappaen som sjekker twitter mens barnet prøver å fange oppmerksomheten. Men disse eksemplene er bare toppen av isfjellet, de er de mest åpenbare eksemplene i en pågående forandring i hvordan vi forholder oss til hverandre. Ofte låses diskusjonen i et «for eller imot» mobilen, hvor det er vanskelig å komme fram til noe som virkelig hjelper oss. Ja visst, man kan avstå fra å ha mobil, men de fleste er nok ikke klare for å avstå helt fra ny teknikk, og den steile «for eller imot»-retorikken er så fjernt fra deres virkelighet at det ikke får dem til å tenke kritisk i sin teknikkbruk. Det er ikke særlig fruktbart.

Da kan det være mer nyttig å se på mobilbruk i en større sammenheng. Hva slags relasjoner former den nye teknologien? Kontakten jeg har med andre mennesker via telefonen, skjer helt og holdent på mine vilkår. Det betyr at jeg har mye større kontroll over hva jeg kommuniserer til andre, enn når vi møtes ansikt til ansikt. Da tvinges jeg til å utlevere noe av meg selv – mimikk og kroppsspråk forteller kanskje noe jeg ikke er klar over, men som min venn kan tolke for å forme relasjonen vår. Vi bruker også teknikken for å gjemme sårbarheten vår. I den kapitalistiske æreskulturen er ensomhet en grov synd. Den som er ensom, er mislykket i det sosiale spillet. Det høres dumt ut, men dette tror jeg er årsaken til at vi har vanskeligheter med å sitte alene blant mennesker uten å fiske fram mobilen eller dataen. Her rår en uuttalt regel: «Du skal ikke vise at du er ensom, med kroppsspråket ditt.»

En vesentlig årsak til at kommunikasjon via mobilen føles veldig viktig («unnskyld, jeg må ta denne telefonen»), er rett og slett at vi liker den. Dingsene våre gir oss en følelse av kontroll og makt, trygghet og kanskje rikdom. Fordi vi har lært at vi må ta vare på relasjoner som er viktige for oss, har kommunikasjonen via mobilen en tendens til å oppleves viktigere enn den som skjer ansikt til ansikt, bare fordi den er så trivelig.

Tendensen er at teknikken forsterker vår måte å bygge relasjoner på, slik at den er i pakt med den kapitalistiske æreskulturen.

 

Regler

Hvordan kan vi motvirke dette? Noen enkle regler kan hjelpe:

 

1. Ikke ta fram mobilen når du er sammen med andre mennesker.

 

Følger vi denne regelen, eliminerer vi mulighetene til å unnfly vårt  «her og nå»: øyeblikket da et virkelig menneske trenger min oppmerksomhet, om det så er barnet mitt, en venn eller en fremmed.

 

2. Behold ringetonen, men skru av alle andre lydvarsler, pling og pip.

 

Hver gang telefonen piper og krever vår oppmerksomhet, trekkes vår konsentrasjon vekk fra mennesker som rent fysisk er i vår nærhet, og flyttes til vår egen kontrollerte virkelighet. Lydvarslene oppmuntrer meg til å tenke at min «viktighet» bekreftes av at mange vil ha kontakt med meg.

 

3. Bruk aldri høretelefoner eller øreplugger.

 

Å stenge ute den del av verden som når oss via hørselen, er å gjøre den mindre, samme hvor bra den er, musikken vi hører på. Høretelefonene er også en måte å prøve å kontrollere verden på. Det skaper en illusjon om at vi ikke befinner oss sammen med andre mennesker, og at vi kan rømme inn i vår egen boble. Det signaliserer også at vi ikke er interesserte i menneskene rundt oss.

Selvsagt finnes det grunner til å omgå disse reglene. Jeg gjør unntak fra nummer 1 og 3 når jeg er alene på reise, men ikke under daglig pendling. Men det er likevel viktig at vi er oppmerksomme på situasjonene hvor det blir krevende å overholde reglene. Det sier noe viktig om oss.

Disse reglene kan hjelpe oss å bryte mobilvaner som forsterker den kapitalistiske æreskulturens grep om oss. De kan også hjelpe oss inn i en alternativ, kristen måte å ordne våre relasjoner på. Evnen til å se mennesker i omgivelsene våre er en forutsetning for at vi skal kunne lære oss kristen gjestfrihet. Hvis vi bare selv velger hvem vi skal omgås med, utfordres vi ikke til å være sammen med dem som er annerledes. Den type utfordringer hjelper oss å vokse.

 

Våg sårbarhet

Det handler også om hva slags type fellesskap vi vil være med i. Den moderne teknikken styrer oss mot et fellesskap hvor vi velger «vennene» våre og kontrollerer relasjonene våre, slik at vår sårbarhet tilsløres. Den kristne tanken om felleskap handler egentlig om det motsatte. Kirken er et felleskap hvor vi plasseres i en sammenheng med mennesker som har veldig ulik bakgrunn, ulike meninger og ulik måte å leve på. Vi kan oppfatte andres valg som problematiske, til og med uforenlige med kristen tro, men vi skal likevel elske disse menneskene som våre søstre og brødre. Ifølge kristendommen forutsetter slike fellesskap snarere at vi bekjenner syndene våre og tar imot tilgivelse, med andre ord: at vi bevisst løfter fra m vår sårbarhet og anerkjenner vår manglende evne til å kontrollere relasjoner.

Også bruken av sosiale medier omfattes nå i visse kretser av en aktiv moralsk diskusjon. Her havner debatten spesielt lett i «for og imot»-grøftene. De som er for, løfter bare fram det positive, mens de som er imot, bare trekker fram det negative. Det er umulig å si om framveksten av de sosiale mediene som helhet er en god ting eller ikke, det vet vi kanskje først om 20 år når vi ser hva slags mennesker de har formet. Men behovet for kriterier og tanker som kan hjelpe oss i vurderingen, er her for lengst. Facebook, Twitter og Instagram: Hvordan skal vi skjelne mellom gode og dårlige måter å bruke dem på? 

Selvsagt kan vi kritisere slike medier i sin alminnelighet og mene at det er best å holde seg borte fra dem, helt og holdent – for ikke understøtte selskapene som står bak, med den store maktkonsentrasjonen de utgjør. Det er en viktig diskusjon, men det er ikke det jeg vil fokusere på her.

Jeg har vært inne på hvordan de sosiale mediene oppmuntrer oss til å produktifisere hendelser i livet vårt og presentere dem på en måte som ligner den måten en selger presenterer et produkt til potensielle kunder. Denne siden ved sosiale medier er det som sterkest former oss i den kapitalistiske æreskulturens bilde. 

 

Vi dokumenterer vårt eget liv

Andre aktiviteter på sosiale medier er meget verdifulle. For eksempel er det betydelig bedre for oss å lytte til våre venners leseanbefalinger når det gjelder nyheter, analyser og debattartikler, enn å la en redaktør ta den avgjørelsen, slik det gjøres i de tradisjonelle mediene. Risikoen ved dette er samtidig at vi stenger oss inne i en boble bestående av folk som tenker likt som oss selv (og visse sosiale medier benytter seg bevisst av dette og øker denne risikoen), men det er ikke vanskelig å motvirke dette. Det gjelder å strebe etter å ha venner som tenker annerledes enn en selv. Det er egentlig ikke annerledes enn å lese mer enn én avis.

For å lage et skille, kan man kanskje si at å legge ut saker på sosiale medier som produktifiserer livene våre, er destruktivt, mens statusoppdateringer som sprer noe som i utgangspunktet var tenkt å ligne et produkt (som nyhetstekster) er mindre problematisk. Forskjellene er naturligvis ikke glassklare. Poenget med regelen er ikke å løse alle moralske problemer, men å hjelpe oss å håndtere dem. Vi må øve opp vår dømmekraft. Det finnes et skille mellom tekster, bilder og film som er skapt for et publikum, og det vi har skapt for å dokumentere vårt eget liv. Den første kategorien er til for å spres. Selvsagt kan man lage selvbiografiske tekster og filmer, men det krever en type ettertanke som vi sjelden vier oss til når vi smeller sammen en statusoppdatering. Vi stiller sjelden spørsmål om hva som skjer med minnene våre og relasjonene våre når vi bruker dem som råmateriale for redigert kringkasting.

 

Strev etter det unike

I bunn av dette finnes et viktig spørsmål om hva det egentlig innebærer å være et menneske. I den kapitalistiske æreskulturen ligner et individ nesten en bedrift. Vi bør ha vårt eget unike produkt, vårt eget varemerke, vårt unique selling point, noe som skiller oss fra alle andre individer. I dette ligger vår verdi, og derfor blir livene våre et stadig strev etter å skape dette helt unike. Samtidig skal vi også passe inn, vise at vi lever opp til kravene som stilles, at vi er kompetente og har kontroll. Livet i den kapitalistiske æreskulturen stiller altså, samtidig, to aldeles motstridende krav: vi skal være både unike og like. En viktig årsak til at så mange ikke har det bra i dag – spesielt unge mennesker, men det gjelder også blant eldre – er at vi ropes ned, fra hver sin kant, av stemmer som krever at vi skal være makeløse og konforme.

Det er en ligning som ikke går opp, men presset har et åpenbart og entydig formål: Det vi tilbys, både for å skille oss ut og for å passe inn, er forbruk. Ved å kjøpe de rette tingene, kan vi utrykke vår egen unike identitet. At dette er et evig paradoks, gjør ingen ting så lenge vi fortsetter å kjøpe. Veldig mye av det vi holder på med i de sosiale mediene, passer inn i dette mønsteret. Det handler om at vi viser fram forbruket vårt. Noen ganger veldig direkte, ved å vise fram bilder av de nye buksene eller bøkene våre. Ofte er det mer sofistikert, forbruket vårt skinner liksom bare igjennom sånn i forbifarten, i feriebildene våre eller i en diskusjon om et aktuelt emne. Summen av dette bidrar til, mer eller mindre bevisst, å etablere posisjonen vår i det stadig pågående sosiale spillet. Det er denne evige konkurransen og sammenligningen som er blitt grunnmønsteret for nesten all sosial interaksjon. 

Faktisk lyver de for oss, både makeløs-stemmen og likhetsstemmen. Ingen av oss er spesielt unike eller spesielt like noen andre. Det er ikke der verdien vår ligger. Kristendommens ganske brutale syn på menneskets verdi, er at vi har forspilt vår verdi gjennom synden, men at Gud elsker oss og har gitt den tilbake til oss som en gave. Poenget er ikke bare at vi ikke kan fortjene verdien vår ved å leve opp til krav (verken samfunnets eller vår oppfatning av Guds krav). Poenget er snarere at når vi prøver å fortjene vår verdi, mister vi gaven vi har fått.

 

Sammen uten sammenligning

Av denne tanken fødes en annen måte å se på andre mennesker på. Vi innser at alle forsøk på å sammenligne bygger på en feil, vi innser at vi ikke er i stand til å se det virkelig viktige hos andre mennesker. De tingene som det går an å sammenligne, er uten betydning. Når det gjelder, er vi alle i samme klasse. Dette gir forutsetninger for en helt annen type fellesskap.

Det handler ikke bare om at den kapitalistiske æreskulturens regler for hvordan vi skaper vår mentale rangordning av mennesker, alltid erstattes av andre regler. For eksempel når vi plasserer etisk mer høytstående mennesker over eller under oss selv. Gjennom historien og i ulike kulturer har kriteriene for denne sammenligningen endret seg, men en variant av æreskulturen har alltid vært der. Kristendommens radikale kjerne er denne: troen på at et fellesskap uten denne type æreskultur er mulig. Det finnes måter vi kan være sammen på uten at vi må sammenligne oss med hverandre.

 

 

Patrik Hagman er finsk teolog og forfatter. Teksten er hentet fra boka «Om sann gemenskap», Artos forlag (2014). Oversatt av Åshild Moen-Arnesen