ÅNDENØD

DEN SILDRER I TAKRENNA.

Risler i bekken, ringler i snøklokkene. Den gjærer i grøftekantene, i levningene etter mørketid og smitteangst. Råtnende epleskrotter. Snusdåser. Sixpack-emballasje. Møkkete munn- bind, en gang lyseblå. Våren er i anmarsj. Og løsner i alle fall vinterens grep om liv og sjel; vi har liksom hatt nok av andre inngripende ting å takle i det siste. Sjelden har den kjentes mer velkommen. Og sjelden har våren vært lettere å gjenkjenne som en smak av Den hellige ånd – temaet for denne utgaven av STREK.

Det begynte i den kosmiske pinsen, i skapelsen, da Ånden «svevde over vannene» og befruktet en ødslig klode. Snart la den sin munn over nesen på oss pattedyr, blåste liv inn i kroppene våre. Fortsatt vibrerer Livgiveren i alt som er til, i sporer og sopp, plankton og hval, gress og gran. Dikteren bak Salme 104 sier det kort og kontant: «Du sender ut din Ånd og de blir skapt, du gjør jorden ny.»

Og de, det er også deg og meg.

Vår første relasjon til Gud bor i noe svært konkret og fysisk -åndedrettet. Vi får liketil høre at våre kropper er et tempel for denne Ånden, en bolig den fornyer innenfra og ut, fra det ene inn- pustet til det neste. Kravløst og uanstrengt. Også når vi sover, åndes det liv i oss.

Å sanse dette hverdagsmiraklet er en slitesterk kilde til glede. Blir vi stille nok, kan vi høre den samme gleden tone i alt det skapte og løfte seg mot Skaperen.

LUNGER.

Ikke minst denne våren kan vi også høre dissonansene. Allerede hos Paulus beskrives skaperverket som ridd av plager etter Fallet. Det stønner i påvente av at vi dødbringende «skal åpenbares i herlighet», altså nettopp til et liv i Ånden, kraften som reiste Jesus opp fra de døde og som en dag skal gjenopprette alt.

Når vi forrykker økologien, når vi fortrenger Guds ville venner til livsmiljøer der de ikke hører hjemme, duker vi for virusbåret sykdom. Nær- mest for å gni poenget inn, går viruset nå etter åndedrettsorganene våre, gir tung pust og kvelningsfornemmelser. Kanskje et bilde på hva hele jordorganismen har å streve med mens den venter på vår omvendelse?

SAMKLANG.

Ånden gir seg også til kjenne som koinonia, erfaringen av å høre sammen, finnes sammen som barn på Guds jord.

Hvordan det kjennes når dette mangler har vi blitt godt kjent med det siste året. Mange har hatt det forvirrende komfortabelt i husarresten, nordmenn er blant pandemiens privilegerte. Men vi tørker ut, sosialt. Merker hvordan tilhørigheten forvitrer når vi henvises til nesten-møter på skjerm. Måneder uten fysisk samvær med venner, slekt og kolleger tapper oss langsomt for mening og mot. Helger uten kirkegang og nattverd og kaffeprat skjærer oss langsomt løs fra kirkekroppen, og dermed fra en avgjørende retningsgiver i livet. Og i disse dager har vi bak oss nok en kirkeløs påskemorgen.

Situasjonen er slående. Året med korona tydeliggjør avgjørende verdivalg for oss, både som enkeltmennesker, som kirkelemmer og samfunn.

KAPASITET.

Det lykkelige, midt i uføret og savnet, er at det kan gjøre oss mer mottakelige.

Salige er de fattige i ånden, sier Jesus, for selveste «himmelriket er deres». Jeg tror ordene også gjelder alle som kjenner seg fattige på Ånden. Er du mett, er du selvforsynt, da har du «alt fått din trøst», som Jesus sier et annet sted. Da visner nysgjerrigheten, da er det ikke lenger så viktig å rydde plass for det umistelige.


Bestill siste nummer av STREK her


Den salige sulten, derimot, drar oss inn i magnetfeltet rundt Jesus. Han som var drevet av Ånden til å rope fanger ut av fengslene, gjøre blinde seende, sette undertrykte fri, og «rope ut et nådens år fra Herren.»

Om vi slipper Ånden til, drar den oss inn i Jesu egen avslappede fortrolighet til sin Far. Som bortkomne barn når kvelden siger på, roper Ånden oss hjem, hjem til det mest grunnleggende som kan sies om oss: at vi er Guds barn.

«Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter», skriver Paulus. «Og Ånden roper: Abba, Far!»

Gåtefulle ord. Kanskje innebærer de at Ånden, så snart vi åpner oss, vil begynne å tine vår mistro og nummenhet, slik våren gjør med klaka jord. Da kan tillit spire og barneforholdet bli noe å hvile i, prøve ut i hverdagen.

Da Jesus ble døpt i Jordan-elva og Ånden senket seg over ham, lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg min glede.» De samme ordene vil Ånden øse over oss, tålmodig, til vi en vakker dag kan høre dem som en betroelse, hvisket nettopp til meg.

«ÅNDENES SAMFUNN.»

Når et menneskebarn blir døpt, senkes det – på en særlig måte – i denne brede, strie strømmen av liv fra himmel mot jord. Snart oppdager det at det står andre der i strømmen, at det nå inngår i «samfunnet», kirkens store kropp. Så vi ikke skal glemme det har kirken i århundrer åpnet sine guds- tjenester med følgende ord fra Paulus: «Vår Herre Jesu Kristi Nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»

Der dette samfunnet «er med oss» og får danne sin infrastruktur i oss, næres en spesiell og legende samklang. Og den oppstår ofte, som kristne gjennom alle tider har merket, med «de feil folka».

SKEPSIS.

Skepsisen mot «det der med Den hellige ånd», hva bunner den i?

Vår, liv, kjærlighet og samhørighet: Mange kristne bærer likevel på en instinktiv skepsis til «det der med Den hellige ånd». Jeg har kjent på den, jeg også. Hva bunner den i? Forestillinger om noe kravstort, «elitekristendom»? Erfaringer av manipulerende karisma- tikk? Frykt for å få synder belyst? At Ånden skulle være en særinteresse for pinsevenner?

Jeg vet ikke. Men vær trygg. Ånden treger seg ikke på. Den vokter sine kjæres frihet.

Kanskje må vi rekke å bli grundig sultne – som nå i pandemien – før vi våger å legge en flik av oss i det kirken til alle tider har ropt: «Kom, Hellige ånd, menneskehjertets trøst.» «Kom, du evige lys, du hellige ild, du som begynner og fullender vår frelse.» «Ja, kom, Hellige ånd!»

Augustin av Hippo (354–430) oppdaget en spesiell dynamikk i den seiglivede tørsten som jaget ham til Gud: «Ved å drøye forsterker Gud vår lengsel. Ved å forsterke vår lengsel, uthuler han sjelene. Ved å uthule dem, gjør han dem klare til å ta imot.»

God ferd mot pinse!