Barnetroen skal trosse et mye barskere klima enn før. Kirken må hjelpe barn og unge å leve som kristne, å velge det hver dag, sier Nick Shepherd.
Shepherd tok sin doktorgrad på hvordan unge mennesker utvikler sin trosidentitet, og står sentralt i arbeidet for en ny giv i barne- og ungdomsarbeidet i Church of England. Han har selv erfaring med ungdomsarbeid fra samme kirkesamfunn og har hatt nærkontakt med hvordan barn og unge vokser opp i omgivelser som er negative eller likegyldige til tro.
Det er blitt dramatisk mye vanskeligere å forme eller beholde en kristen tro enn hva det var for bare en generasjon siden, hevder Nick Shepherd:
- Barn og unge opplever det som unormalt å tro.
- Skolen formidler ikke lenger kristendom, bare fakta om religion.
- Også i foreldregenerasjonen er flere usikre på troen, eller de er tilbakeholdne med å formidle den.
Derfor ser vi at barn allerede fra åtteårsalderen begynner å stille spørsmål ved troen – og når de blir femten, har mange allerede bestemt seg for å forlate den, sier Shepherd. Denne realitetsorienteringen er bakteppet når han snakker om hva kirkens barne- og ungdomsarbeid skal satse på.
Nick Shepherd leder et program i Church of England som kalles «Setting God´s people free». Han har drevet ulike former for ungdomsarbeid og tatt den nevnte doktorgraden om ungdom og trosidentitet. Det resulterte i boken Faith Generation, som handler om hvordan tro skapes i et sekulært samfunn.
– Mye av den utviklingen Nick Shepherd beskriver, kan nok overføres på trosutviklingen blant barn og unge i Norge, sier Astrid Sandsmark, universitetslektor i praktisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole. – Men i antall medlemmer har Den norske kirke hatt en langt sterkere oppslutning enn den engelske, og dermed større kontaktflate, legger Sandsmark til. Hun er forsker innen trosopplæring og kirkelig barne- og ungdomsarbeid i Norge.
Shepherd var i Norge i forbindelse med høstens utgave av den årlige konferansen om Ungdom Kultur og Tro (UKT) på MF. Der fikk STREK en samtale med ham.
Usikre foreldre
– Da jeg vokste opp, gikk jeg på søndagsskole i et nedlagt skolehus. Alle barna i bygda gikk på søndagsskolen. På skolen hadde vi kristendomsundervisning, og skoledagen startet med en salme. Det opplevdes ikke behov for barnearbeid i kirken. Hvordan ser dette ut i dag?
– Tidligere var ansvaret for trosformidling hele samfunnets ansvar. I dag er dette ansvaret blitt mye smalere. Det faller for en stor del på foreldrene, som kanskje ikke selv er så sikre på sin tro. Derfor er det nødvendig at kirken tar sin del av dette ansvaret.
– Hvordan er det for barn og unge å være troende i et sekulært samfunn?
– Kanskje det bare er du og én til i klassen som er kristen. For mange barn og unge skaper det en identitetskonflikt. De føler at det stilles et spørsmål ved dem om hvorfor de er annerledes. Det er et hardt arbeid for dem å beholde troen, og vi må stille opp og hjelpe dem med dette arbeidet.
Vedkjenne seg ansvar
– Hvordan kan kirken hjelpe dem med det?
– Ved dåpen sier vi at det er foreldrenes og faddernes oppgave å oppdra barnet til tro, men samtidig vedkjenner kirken seg sin del av ansvaret. Da må vi sette av ressurser og arbeide med hvordan vi lever som kirke. Fortsatt er foreldrene viktigst, men de kan ikke gjøre alt. For eksempel må vi hjelpe dem med å skape fellesskap der barn og unge kan møtes.
– Da jeg var kristendomslærer for femti år siden, kunne jeg fortsatt synge kristne sanger, markere høytider ved å tenne lys og lese kristne fortellinger i kristendomstimene. Nå formidles det fakta om kristendom som en del av undervisningen om religioner. Hvor dramatisk er denne forandringen?
– Skolen er dramatisk forandret. Skolen viser hva vi står sammen om i samfunnet, og derfor formidler skolen at religion er et valg mellom likeverdige alternativer. Jeg er usikker på hvilken rolle skolen spiller, kanskje den like mye bidrar til å gjøre det vanskeligere å tro. For det første formidles bare fakta, ikke praksis. Og kanskje skolen formidler at vitenskapen har gjort troen avleggs, eller at mindfulness kan komme i stedet for bønn for å takle livet. Kirken må hjelpe barn og unge til å finne ut av alt dette. En løsning som har vært brukt i England, er at kirken kommer inn og etablerer noe vi kaller bønnens rom i skolen, der unge kan komme og be og lære om bønn.
Muslimer i klassen
– I Norge er det skepsis mot å slippe til religiøs aktivitet på skolen, blant annet fordi man er redd for at muslimene skal etablere seg der.
– I England er det store områder hvor det bor svært få muslimer, og det er der slikt er mulig. I mer urbane strøk er kanskje flertallet muslimer. Men der kan vi stå sammen med dem i å gi tro en reell tilstedeværelse i skolen. For kristne kan det være en støtte at det også er muslimer i klassen, det gjør det mer normalt å ha en tro.
– Jeg var noen år med på å drive en søndagsskole på et bedehus. Dit kom de fleste barna i området. Men så fant vi det riktig å flytte søndagsskolen inn i gudstjenesten, for å knytte barna mer til kirken. Og vi begynte med egne familiegudstjenester tilrettelagt for barn. Jeg har ofte undret meg på om det var et riktig grep.
– Vi har sett den samme utviklingen i England, og jeg undrer meg også på om det var et feilgrep. Men dette er en del av en større utvikling, der kirkens liv er blitt noe som skjer i kirkebygget eller menighetslokalet. Tidligere var kirken mye mer til stede i lokalsamfunnet. Nå er det i gudstjenesten kirken viser sin eksistens, og da må vi sørge for en gudstjeneste for alle behov. Det ender lett med et sprik. De eldre skyr familiegudstjenesten, og kanskje er ikke barna fornøyd, heller. Hvis vi har flere gudstjenester, er de da alle del av samme kirke? Kan vi da hjelpe hverandre til å være kristne på arbeidsplassen og i lokalmiljøet? Det finnes ingen enkle svar på dette.
«Messy church»
– Som barnearbeider opplevde jeg det som nødvendig å trekke foreldrene inn. Vi begynte med familiesamlinger der vi blant annet hadde felles kveldsmåltid. Bør barne- og ungdomsarbeid tenkes som familiearbeid?
– I England har vi noe som kalles «messy church», der man samler hele familien til ulike former for aktiviteter, har et felles måltid og så avslutter med en eller annen form for tilbedelse eller gudstjeneste, noen steder også nattverd. For at troen skal vokse, må vi skape rammer for at familien i fellesskap kan snakke om tro. Jeg ser en tendens til å se barne- og ungdomsarbeid som en del av arbeid for alle generasjoner. I noen menigheter har de noe som de kaller «intergenerasjonelle misjonærer», som prøver å få ulike grupper til å arbeide sammen mot felles mål.
– Vi får jo også inn barn og unge fra familier der foreldrene ikke har noen tro eller aktiv tilknytning til kirken. Vi opplevde at det kunne skape problemer og at det var viktig å knytte kontakt. En periode besøkte kona mi alle familiene hjemme. Vi må vel ta på alvor at barna hører til i en familie?
– Jo, det å arbeide med foreldrene er viktig. Jeg vet også om menigheter der ungdomsarbeiderne går hjem til foreldrene for å informere dem om programmet. Det store spørsmålet er hvordan vi kan få kirkens liv til å skje. Det er jo også poenget med barne- og ungdomsarbeid.
– På seminaret sa du at ungdomsarbeid ofte har handlet om å gjøre kirken attraktiv for unge mennesker. Du mente at vi må skifte fokus over på hva kirken kan gjøre for å hjelpe unge mennesker til å tro.
– Vi tenkte at vi hadde et godt produkt, men at vi markedsførte det for dårlig. Nå har vi innsett at det kanskje er produktet folk ikke vil ha – for å snakke i moderne markedsspråk. Hvorfor satser vi ikke heller på at kirken skal hjelpe oss med hvordan vi skal leve som kristne? Heller enn å si til folk at her har vi noe dere kan komme og få, så kan vi spørre om de vil være med på å finne ut av noe. Å skape gudsriket sammen.
I Faith generation skisserer Shepherd tre faktorer som må være til stede i et godt barne- og ungdomsarbeid. Det første er å legge til rette for valg, det andre er å få troen til å virke troverdig, og det tredje er å oppleve at troen er brukbar i livet.
– Da jeg deltok på barneleir i 13-årsalderen, kom lederen og spurte om det ikke var på tide å gi livet mitt til Jesus. Er det slik vi skal legge til rette for valg?
– Denne vekten på det avgjørende individuelle valget kom jo med pietismen og de store vekkelsene i England og USA på 1700-tallet. I dag vil jeg heller si at det er slik at valget presses på oss fra samfunnet, og at det er et valg vi må ta hver dag. Vi må kunne formidle at det er mange måter vi kan være kristne på, men at vi hele tiden må velge at det er det vi vil. Jeg tror vi må hjelpe barn og unge med å ta bevisste valg. For eksempel å velge å være trofast i ungdomsgruppa. At dersom du vil ta vare på troen, må du velge den hele tiden. At det er noe vi strever med hele tiden, ikke noe vi har valgt én gang for alle. Og at vi kan velge det på nytt hver dag.
– Hvordan hjelper vi barn og unge til å se at troen er troverdig?
– Det har jo en intellektuell side, at vi er der for å svare på spørsmålene deres. Men også at de får modeller, at de ser noen som er kristne og lever troen ut på en måte de kan tro på. At de ser det er en aktuell mulighet.
Erfare Gud
– I Syria så jeg barn og unge i skoleuniform som kom innom kirken om morgenen, korset seg, kysset ikonet og lyttet til liturgien noen minutter før de gikk videre til skolen. Kan det å lære å uttrykke troen på slike mer kroppslige måter være en vei å gå for å erfare troen?
– Dette er jo et enkelt uttrykk for det valget vi hver dag tar. Slike praksiser blir mer vanlig, kanskje særlig i forbindelse med leirer og lignende samlinger. Lystenning, henge lapper på et kors og lignende måter å bruke kroppen til å uttrykke troen. Det er viktig å gi de unge en erfaring med tro. At noen ber for deres problemer eller å kjenne fellesskap i lovsang er andre slike erfaringer som de unge nevner når vi spør om deres troserfaringer.
– Hvis vi legger vekt på at barna skal få sine egne religiøse opplevelser, er det da fare for at vi presser dem inn i noe de ikke er klar for? Jeg har for eksempel deltatt i barnearbeid i karismatisk sammenheng der det ble lagt vekt på at barna skulle ha karismatiske erfaringer.
– Det jeg har sett som jeg synes fungerer godt, er å la barna selv snakke om og uttrykke hvordan de opplever Gud. Hvis det er en sammenheng hvor voksne bruker slike åndelige gaver, kan det være at barna lærer av å se det og etterligner dem. Men jeg ville være veldig forsiktig med en karismatisk åndelighet som gjør dette til bevis for erfaringer med Gud.
– Vi snakker ofte om barnetro som en enkel og naiv tro som vi må vokse ut av. Samtidig har barn en naturlig religiøsitet i sin undring over tilværelsen. Er barnetroen nedvurdert?
– I det sekulære samfunnet har vi fjernet magien, men vi ønsker å la barna få leve i en magisk tidsalder. Vi forteller dem om julenissen og tannfeen. Den magiske naiviteten vi alle lengter etter, har vi flyttet til barna. Men den finnes jo også hos de voksne, som i troen på engler eller på at de døde er i blant oss. Fordi vi tillater barndommen å være magisk, men ikke voksenalderen, oppstår forestillingen at det er noe vi vokser av oss. Som kirke tror jeg vi skal være på vakt mot å sette Gud i denne kategorien. At vi skal vokse oss ut av gudstroen, er sekularismens forestilling. Det er ingen grunn til at det skal være slik. Spørsmålet er heller om vi har bruk for tro hele livet. Hvis vi blir i troen, blir i dynamikken av å vende oss til Gud, så endrer det oss. Da spiller det ingen trolle
om verden rundt mener
noe annet. ■