– Dette er en betenkelig arv. Og den er touchy. Du pirker ikke borti den uten at en del folk blir sinte, sier professor Dag Thorkildsen ved Teologisk fakultet.
Han påpeker at den nasjonalkirkelige ideologien bryter med et grunnleggende trekk ved kirken, slik den ble til: I brudd med den etniske logikken, «…her er ikke jøde eller greker, slave eller fri».
Fra sin plass ved Universitetet i Oslo har kirkehistorikeren i lengre tid forsket på forholdet mellom nasjonal og religiøs identitet. Og på fenomenet nasjonalreligiøsitet – det ofte intense, emosjonelle og eksistensielle feltet som oppstår der de to identitetene forsterker hverandre. Kreftene i dette feltet har konger og politikere visst å spille på i sine forsøk på å skaffe seg et regjerlig territorium. Fruktene av denne type legitimering har ofte vist seg å være alt annet enn kristelige.
– Kristningen av Norge var et hardhendt, politisk prosjekt. Kristning og rikssamling var to sider av samme mynt, påpeker Thorkildsen.
Han viser til at reformasjonen var et lignende grep.
– Innføring av lutherdommen var jo ikke noe den norske befolkningen ønsket seg. Den var et politisk prosjekt som ble tredd ned over dem av danskekongen Christian III, til tross for stor motstand mot å bryte med de katolske skikkene. Kirken fikk rollen som både frelsesformidler og som nasjonal-moralsk oppdrager for undersåttene i Danmark-Norge.
Fornorskingen av samene
Både på 1800- og utover i 1900-tallet var Den norske kirke en tung aktør innen ”fornorskingen” av samene.
– De ”unorske” samene kom i veien for idealet om den nasjonalt homogene staten. Derfor skulle de nasjonaliseres. Kirken var en viktig representant for denne undertrykkelsen av samisk kultur, hevder professor Thorkildsen.
Enda mer brutalt gikk representanter for kirke og kristenfolk til verks i møte med omstreiferne – en ”misjon” preget av rasehygiene med norsk fortegn.
– Dette er ett av de svarteste kapitler i Den norske kirke historie, der misjonen sto bak sterilisering og barnekidnapping overfor omstreifere. Dette fikk foregå helt opp til vår egen tid. Og begrunnelsen lå i rasetenkning.
Kirken som propagandist
Under unionsoppløsningen i 1905 slo de norske, nasjonalreligiøse følelsene ut i full blomst. Thorkildsen peker blant annet på kirkens rolle i oppkjøringen mot folkeavtemningen om Michelsen-regjeringens og Stortingets revolusjonære 7. juni-vedtak. Kirken forvandlet seg til det reneste propagandaapparat for regjeringen og for et ja til bruddet, mener han. I en artikkel i boken «Kyrka och nationalism i Norden» gir han en rekke eksempler på dette.
Mange steder i Norge ble kirken stilt til disposisjon som stemmelokale under folkeavstemningen om unionen søndag den 13. august. Og der det ble benyttet et annet stemmelokale, ble det gitt tillatelse til å flytte gudstjenesten dit, slik at deltakerne kunne stemme mannsterkt for et ja. Under gudstjenesten prekte prester over hele landet unisont for et ja til løsrivelse. En prest avsluttet sin preken slik: «Gud signe hvert ærligt, trofast ja! Amen».
Svært udemokratisk
Denne typen detaljer kom frem da Thorkildsen for å kartlegge den kirkelige opinionen leste seg gjennom samtlige utgaver av alle norske aviser som utkom i 1905.
– Det kan ikke herske tvil om at denne folkeavstemningen må være den mest udemokratiske avstemning i Norge i moderne tid. Bare 184 personer stemte nei.
Både i Sverige og Norge kom prester til å markere seg sterkt mot sine lutherske trosbrødre på den andre siden av Kjølen. Domprosten i Linköping, John Personne, var blant dem som skrev krigshissende innlegg om trusselen fra de norske grensefestningene. I Sverige krevde den kristelig-nasjonale avisen Vårt Land (en navnebror til avisen som oppsto i Norge i 1945), at Sverige måtte mobilisere til krig. Landet måtte kunne stille hardt mot hardt overfor de stormannsgale nordmennene.
La bekjennelsen til side
Thorkildsen viser til at norske kirkeledere, både i 1905 og i 1940-45, valgte å la nasjonale hensyn overtrumfe sentrale punkter i klassisk, luthersk teologi. I begge disse nasjonale krisetidene, valgte sentrale, konservative ledere – både de høy- og lavkirkelige – å tolke seg bort fra Den norske kirkes bekjennelse på dette punktet: Confessio Augustana (CA) sier et ubetinget nei til opprør mot konger, fyrster og politiske makthavere. Ifølge CA er de – uansett politisk vandel – å adlyde som Guds redskaper i verden. I 1905 fikk prestene beskjed om å sløyfe bønnen for konge og kongehus i kirkebønnen, og «Kongens Raad» ble endret til «vort lands Regjering».
«Gjenkristning»
Både i 1905 og under krigen førte kirkens aksjoner til en bølge av massiv oppslutning om gudstjenestene. Mange kirkeledere tolket de stappfulle kirkene som tegn på «gjenkristning», som et brudd med modernitet og sekularisering. Men dette viste seg å være en feilslutning. – Effekten var kortvarig. Da den nasjonale situasjonen normaliserte seg, ble kirkesøkningen som før. Det var det norske, mer enn det spesifikt kristne, som mobiliserte.
I løpet av etterkrigstiden har det blitt stadig tydeligere hvem som er den sterkere part i samspillet mellom de regjerende politiske partiene og kirken. Professor og religionshistoriker Anne Stensvold viser i boken «Norges religionshistorie» hvordan Arbeiderpartiet i løpet av få tiår hadde snudd fra aktiv kirkemotstand, via passiv aksept til å se på statskirken som ett av det norske samfunnets viktigste fundamenter. Fra 1950-tallet og utover begynte Gerhardsen & co å spille på kirken som samlende faktor i det norske samfunnet; rollen kirken fikk tildelt var å sikre fellesverdiene.
«Men for å fungere samlende, måtte kirkens verdier være i samsvar med folkemeningen», fremholder Stensvold. Alliansen mellom AP og kirkens liberale fløy viste seg seierrik. I sak etter sak måtte kirkens lavkirkelige og konservative flertall se seg utmanøvrert og svekket: Striden om kvinnelige prester (og senere: biskoper), helvetesstriden, abortkampen, Hognestad-saken, striden om kirkelig aksept for homofilt samliv. I sentrum for flere av disse bataljene har det stått politisk utnevnte prester og biskoper, påpeker Stensvol – geistlige som ikke var kirkens førstevalg: biskoper som Schjelderup, Køhn og Stålsett.
Kirkemedlemskap som borgerrett
På 2000-tallet viser flere undersøkelser at medlemmenes oppslutning om kirkens lære er laber, påpeker Stensvold. Bare én av ti nordmenn mente i 1998 at Bibelen er «Guds ord». Dermed må en forstå det fortsatt høye medlemskapet i statskirken som noe annet enn en tilslutning til en normativt definert tro, mener hun. Det viktige er at medlemskapet sikrer tilgang til kirkens ritualer og en «religiøs organisasjon som er en integrert del av norsk, nasjonal identitet.» Hun legger til: » Det er ikke til å undres over at det store flertallet oppfatter medlemskapet i statskirken som en slags borgerrettighet», skriver hun.
Professor og religionssosiolog Olaf Aagedal har i sitt arbeid pekt på hvordan det nasjonale prosjektet gradvis har økt sin egentyngde vis a vis kirkens votum. «Kyrkja sluttar opp om det som historisk har blitt det dominerande «nasjonale prosjektet». Men dette prosjektet er ikkje avhengig av kyrkja si religiøse grunngjeving og støtte.»
Nasjonalhelligdom
Også anno 2009 velger både politikere og kirkelige ledere å spille på det nasjonalreligiøse, i en situasjon der det ellers er et skille mellom stat og kirke som står på agendaen. Thorkildsen viser til hvordan trønder og kirkestatsråd Trond Giske, samt den lokale biskopen og lokale politikere, har kjempet for å styrke Nidaros som nasjonalreligiøst sentrum.
– Giske passer jo på å bruke ordet «nasjonalhelligdom» når han snakker om Domen. Da blir den fort et tempel for den nasjonale ånd. Her melder han seg inn i meget farlig selskap.
Thorkildsen viser til at dette er ting blant annet ekstreme nasjonalister i Serbia holder på med, når de vil «helliggjøre» krig og etnisk rensing.
– Jeg blir også bekymret over forsøkene på å gjenreise Stiklestadmonumentet, det som ble reist av Nasjonal Samling for å stimulere partiets patriotiske versjon av olavstradisjonen. Monumentet ble, forståelig nok, revet etter krigen.
Og hva mener Thorkildsen med at det nasjonalreligiøse er et delikat tema i norsk offentlighet?
– Jeg vet bare at når jeg skriver om disse tingene, får jeg ofte sinte spørsmål tilbake: Hvorfor skriver du om dette? Også kolleger på mitt fagfelt har tydelig vist at dette ikke er helt ok å holde på med, sier Thorkildsen, som ikke vil nevne navn. – Nasjonalisme er da heller ikke noe rasjonelt. Det handler om sterke følelser. Når jeg forsøker å gå i dybden for å avdekke disse føringene, vekker det tydelig motstand.