DEN SILDRER I TAKRENNA. Risler i bekken, ringler i snøklokkene. Den gjærer i grøftekantene, i levningene etter mørketid og smitteangst. Råtnende epleskrotter. Snusdåser. Sixpack-emballasje. Møkkete munn- bind, en gang lyseblå. Våren er i anmarsj. Og løsner i alle fall vinterens grep om liv og sjel; vi har liksom hatt nok av andre inngripende ting å …
DA INNSKYTELSEN KOM, hadde de bare tida og veien, førstelektoren og mannen hennes, Rolf Skavern, der de kjørte gjennom hjemlige Elverum.
– Og huset, det kjørte vi forbi hver dag, uten noe om og men, forteller Hege Skavern.
Men nå dalte det ned i henne, «bestemt og rolig», at der måtte de innom. De kjente til kvinnen i 60-årene som bodde i huset sammen med mannen sin. Og nå hastet det visst.
Ånden skarpstiller det dypest personlige i deg. Lar du ham virke i deg, finner du hjem til deg selv, og åpner for at det samme kan skje i andre skriver Wilfrid Stinissen.
For noen er liturgi bare forstokket religiøsitet. For andre mest et stillas for det «egentlige, andre» i gudstjenesten. For andre igjen – selve hjertet i kirkens liv.
STREK utforsker fenomenet via flere tekster i Tankestrek og Gjenskinn.
Dårlig liturgi dreper, advarer STREK- coveret denne gangen. Bombastisk, med dødningehode og greier. En fiffig gimmick, kanskje. Men står det virkelig så mye på spill i de gamle, knirkete greiene der – liturgien? Stillaset man rigger gudstjenester på? Er ikke liturgi bare en høytidelig kulisse for det egentlige i gudstjenesten, «påfyllet»: prekenen, hjerteknuserne i barnekoret, solisten med …
Gudstjenesten preges av en systemfeil: Prester som tror det er de som sikrer nådestrømmen i rommet i kraft av sin trivelighet, hevder Per Åkerlund.
