Siden STREK-starten i 2007 er det klimasaken den grønne journalistikken har dreid seg om. Utover 2010-tallet kom blålysrapportene tettere og ble bare tyngre å fordøye. Sekulære kommentatorer skrev om «en krise av bibelske proporsjoner», som om bare Åpenbaringsboken dugde til å skildre det som var på vei. Jo, Paris-avtalen (2015) ga et løft. Politikerne lovet, nok en gang, å ta affære. Men oppfølgingen virket puslete.
Om du, litt uventet, gjør personlig bønn til tema på en kirkelig konferanse, kan du regne med å utløse virvar av følelser. I mager, hjerter og hoder. Kanskje vil refleksene ligne en stum versjon av ekkoet jeg utløste en gang i gutteårene. Jeg hadde kommet over et herpet piano på en losseplass. Den svære stålrammen med sine …
For nå å glemme «helvetespredikanten»: Den Ole Hallesby som fortsatt leses over hele kloden er den ømhjertede veilederen for «trette bedere». Han ligner det å be med å ta et solbad eller å puste.
Professoren står i en tusenårig linje av kristne mystikere, skriver Mette Nygård.
Bønn er noe uendelig mye enklere enn mange tror, skriver Magnus Malm. Den forløses ofte ved avlæring.
Hos familien Bekkestad i Ål ga koronaen ny giv for en urgammel måte å be på: tidebønn. «Gommo», farmor i nabolaget, deltar digitalt.
Som leser av Strek i over ti år har jeg oppfattet dette som et magasin med en tydelig og skarp profil når det gjelder å løfte frem samfunnsaktuelle temaer som bl.a. forbruk, miljø, solidaritet og etikk. Dette gjøres på en nyansert måte som fremmer både refleksjon og bevisstgjøring. Jeg må ærlig innrømme at jeg derfor ble ganske skuffet etter å ha lest artikkelen «Kjødets gjerninger» …
