Vakrere enn vi tåler

Når hørte du sist en norsk predikant dvele ved et poeng som ligner dette: at «skjønnheten skal frelse verden»?

Ordene har vi fra Dostojevskij. Han legger profetien i munnen på fyrst Mysjkin, en av flere kristusskikkelser i forfatterens romanunivers..

Sjansene for å få utdypet slike forestillinger i norske kirkerom – kanskje i store deler av Vestens kirker – er små. For risikerer man ikke å fjase bort syndens og frelsens alvor ved å blande det estetiske inn i saken? Er ikke skjønnhet noe overflatisk, noe kosmetisk? Et alibi for kunstneriske utskeielser?

Ja visst har vi Bach. Kingo også. Vi har Grundtvig, Wergeland og Dass. Men trosklimaet de levde i var heller fattig på estetisk næring. I tradisjonen de fleste norske kristne er flasket opp med, ligger frelsen på et annet plan, det er et moralsk-eksistensielt prosjekt. Når Gud velger å la seg føde som menneske, er det for å frelse verden fra det onde. Ikke fra det stygge, men fra synd og død.

Spørsmålene STREK utforsker i dette nummeret, rokker ikke ved dette. Men de risikerer å utvide perspektivet.

Ryktet går

Koblingen mellom hellighet og skjønnhet er selvsagt ikke noe Dostojevskij eller Østkirken har funnet opp. Den er der allerede i Den første Bibel, skaperverket. For om ikke mylderet av skapninger er hellig, i og for seg, bærer alle gjenskinnet i seg. De røper sin opphavsmann, hans vesen og lidenskap. Ryktet spres med en frapperende ødselhet, også i verdener der vi mennesker vanligvis ikke ferdes. Urfiskene på havdypet gjør det, fraktalene og frøposene gjør det, krystallene i Grønlandsisen gjør det. På frukten skal treet kjennes. Det gjelder også når talen er om Gud.

Forbindelsen trekkes også på første blad i Skriften. Da Gud lot blikket hvile på alt han hadde skapt, sammenfattet han det hele slik, ifølge Bibelselskapets 1978-oversettelse: «? og se, det var overmåte godt.» Det hebraiske ordet som er oversatt med «godt», kunne ifølge forskerne like gjerne vært oversatt med «vakkert».

Karmosin og kvae

Guds forkjærlighet for det mennesker i alle tider har gjenkjent som vakkert, løper som en rød tråd gjennom Det gamle testamente. Det er noe sterkt sanselig ved kultusen Jehova innstiftet, angivelsene om hvordan alt skulle være drypper av lidenskap: det hellige teltets tak skulle dekkes med delfinskinn, lysestakene skulle ha skåler formet som mandelblomster. I oppskriftene på de hellige salver gikk det med hele spann fulle av myrra, kanel og kalmus, fra røkelseskarene oste det av harpiks og virak. Prestenes gevanter var et eventyr – intrikate vevnader av karmosinfarget ull, kappekanter med småbjeller i gull, og midt i blikkfanget hang brystplaten av rent gull , den som bar innskriften, den eksistensielle adressen for det hele: «Helliget Herren». Logikken synes å være denne: Mennesket er skapt i Guds bilde. Når det skal tre frem for sin skaper, skal det skje i den form som best svarer til Guds eget vesen, Guds eget kjærlighetsspråk.

Også den unge, kristne kirken dvelte ved det visuelle. Ståle Johannes Kristiansen skriver fortettet om temaet i artikkelen sin. Etter fallet fremstår mennesket som et sprukkent ikon; tilsølt og falmet, men fortsatt levende. Så kommer Kristus, bildets modell og essens. Der han slipper til, renser og restaurerer han kunstverket. Arbeidet tar tid, for mesteren trenger seg ikke på. Han gjør ikke annet enn hva det skjøre bildet tåler. Men der det foreligger et fritt ja, forvandles bildet langsomt til Hans likhet. Og dét uten at egenarten går tapt.

Siden er det i linjen via Bysants og inn i de ortodokse kirkesamfunnene at dette motivet får sin sterkeste virkningshistorie. I dag er det denne tradisjonen mange vestlige teologer øser av, på jakt etter en teologi som tar kraften i Guds herlighet på alvor.

Forfør, jo heller

Skjønnheten som dyrkes i konsumkulturen på 2000-tallet, sier mye om hva vår tid holder som hellig. Det er skjønnheten som øyeblikksforfører, en skjønnhet som er lett å style frem og lett å selge, som flagrer vektløst over kloden. Det kan den gjøre fordi den ofte er skåret fri fra skjønnhetens familiebånd – til det sanne, det ekte, det gode. I en slik sammenheng klinger Dostojevskijs ord suspekte.

Også av slike grunner har kirken et gjenoppdagelsesarbeid å gjøre. Og mange steder er stille vekkelser i gjære. Også i den lutherske kirken, «ordets kirke» som så lett utarter til ordenes kirke, har stadig flere de siste årene oppdaget kraften i det ordløse. I musikken, i bildende kunst, i ritualenes sanselighet.

Og det er på høy tid, skal kirken ha noe å meddele vår tids søkende. Som den nylig avdøde ortodokse teologen Olivier Clément påpeker i sin tekst: Mange forbinder ikke kristendommen med annet enn tomt prat og moralisering. Livets religiøse dimensjon vil de som oftest bare komme i kontakt med når de opplever skjønnhet, skriver han.

Slikt drar man kjensel på. Det inntreffer, ofte uten varsel: En naken sangstemme treffer øret og hjertet. Et bilde hugger til fra galleriveggen, og etterlater vår vante verden i ruiner. Vi løftes ut av det småskårne, ut i overlyset, i overskridelsen.

Forvandlingen

Den franske forfatteren Stendhal snakker om skjønnheten som «et løfte om glede». Og hvis fremtiden virkelig er slik den møter oss i Jesus Kristus, har vi uendelig mye vakkert i vente.

Menneskets problem er at det tåler så lite av slikt. Når skjønnheten velter inn i våre indre rom, kjennes kontrasten for skarp, noe løsner på våre grep om tilværelsen. Da himmelen spilte opp over betlehemsmarkene, da hærskarene sang og Guds skjønnhet lyste om dem, fikk hyrdene panikk. Bare langsomt smeltet redselen til glede. Slik var det også med disiplene på Taborfjellet, da Guds egen skygge seg inn over dem. Jesus måtte gå bort og røre ved dem: ”Reis dere, og frykt ikke!”

I evangeliene skjer dette igjen og igjen. Han gjentar det, så mildt og så tålmodig at mennesker sanser seg og løfter hodet: Frykt ikke!

For det er kjærligheten som er på ferde. En dag, kanskje om veldig lenge, vil den gjøre oss i stand til å gå Skjønnheten forsvarsløst i møte.