Selv i 2008!

Har du først begynt å merke deg frasen, hører du den over alt: I kjeklingen på TV og radio. I avisene, i nettdebattene, i nabosetene på bussen. Ofte slynges den ut i stor forargelse: «Vi lever da tross alt i 2008!!» Og ja, nåde den som nå ikke skjønner at ballen er lagt død, at argumentet ikke kan overtrumfes.

Her er noen smakebiter fra 2000 Google-treff jeg fikk på søkeordene «vi lever tross alt i ...»:

• «Jeg ble helt sjokkert av utsagnet hans. Vel, sjokkert er vel kanskje ikke ordet, men oppgitt! Vi lever tross alt i 2007, og slike holdninger burde vært vasket bort ...»
• «Vi lever tross alt i 2007, buldret Erling Kvisvik, leder i kommunens Nærings-, miljøog teknikkomité ...»

Det er noe som fortetter seg her, tungt og prustende, i fortærelse over at noen angriper det som «alle, normale, oppegående mennesker » bare vet er sant. Og det er at verden er programmert for fremskritt og utvikling, at «vi skal få det bedre», at det gamle og avfeldige stadig forsvinner bak oss, mens det lysende, nye kommer oss i møte. Noe garanterer oss, angivelig, at 2010 og 2020 nødvendigvis gir større grunn til forventning enn 2009. Det skal bli mer til alle av det alle vil ha: høyteknologi uten minussider, penger, evig ungdom, sex og makt.

I minst en par hundre år har dette dogmet vokst seg tungt; det har ikledd seg det selvsagtes usynlighet. Og det holder seg forbausende godt, til tross for alle bestialiteter 1900-tallet begikk i fremskrittets navn. At misnøyen blir hovedstemningen i det hele, får man visst ta på kjøpet. Tilfredsstillelsen er alltid noen unåelige meter unna. Du har alltid feil bil, feil livspartner, feil PC og feil kroppsfasong. Selv ikke trusselen om en global klimasyndflod, selv ikke tiår med dyrking – i alle kulturkanaler – av menneskeforakt og fremtidskynisme har rukket å spise ordentlig hull på Fremskrittets religion.

Enda tydeligere blir bildet når det stilles opp mot hva klassisk kristen tro bevitner. Her ser man ikke for seg noen magisk kjedereaksjon mot menneskeskapt fullkommenhet. Også her har historien en retning, men ellers er bildet betydelig mer komplekst. Her rommes vår tids lille fortelling i en mye større, en fortelling der fortiden er like viktig som midten og slutten. Her er ikke menneskeheten overlatt til seg selv og en tvangsmessig optimisme. Her har noe skjedd som for all tid har bestemt utfallet av det hele. Her har det kommet inn et Logos, et nytt, kosmisk urmønster. Hvorvidt en kultur, en tidsalder, et menneske høster liv eller død, håp eller fortvilelse, avhenger av i hvilken grad man lever med eller mot dette mønsteret – som har et ansikt, et navn og en stemme: Jesus Kristus.

De første vitnene formidlet det som et evangelion. På apostlenes tid hadde dette ordet en mer distinkt valør enn vår runde oversettelse, «det glade budskap». Et evangelion var noe som utgikk når en hærfører eller konge hadde vunnet en historisk seier. Blant dem som tilhørte Veien lød budskapet slik: Lammet har seiret over rovdyret. Døden har ikke lenger det siste ordet. Gudsriket kommer til å gjære og gjære, all motstand til tross. En dag braker fullbyrdelsen løs.

I mellomtiden har fremtiden et sterkt preg av «ennå ikke». Ugress og hvete vokser i samme åker. Krefter som er større og sterkere enn oss brytes om vårt liv og vår lojalitet, og om kirkens. Også her må vi være nøkterne. Kirken kan ikke redde verden. Men den kan gi kropp til ham som gjør det. Drakampen er voldsom! Og hvilke posisjoner kampen står om, er ikke alltid lett å vite.

I dette nummeret av STREK handler mye om bønn. Bønnen er en avgjørende lyttepost, stedet der Gud hvisker til oss hvem vi er og hva som er i gjære. Her kan vi øve oss i å skjelne hva som virkelig har fremtiden for seg, og sette livet inn. Selv i 2008 er det altså gitt oss en dypere og mer virkelig virkelighet, noe som gir grunn til hellig lettsindighet i møte med fremskrittet og dets forargelse.