Og dere skal fjerne et barn

Fikk du lunet sjelen din denne jula?

Snust inn duften av julekaffe og kålrabistappe? Kjent blikkene som søker deg over juleduken og vil deg vel? Som forteller deg at du tross alt – alt som kunne anfekte det hele – har en eksistensiell adresse i verden, et sted å høre til.

Og nei. Jeg er ikke ironisk. Vi trenger den hjemlige høytiden. Fortetninger av privatliv. Reder som vi sammen kan lune med tente lys og julekorger og fjon fra englevinger.

Men vi gjør julen urett, og oss selv, om vi fortaper oss der. I sitt vesen er julen verken privat eller spesielt lun.

Maria, den gravide tenåringen, fikk nok gåsehud da det demret for henne. At fosteret som spirte i henne, som sparket i magen hennes, skulle «støte herskere ned fra tronen og opphøye de lave». At barnet var satt til fall og oppreisning for mange. At det livet hun bar frem, også var det livet som skulle gjennombore henne med smerte.

Tjenesten engelen ba henne om å utføre var livsfarlig. Hun skulle si ja og takk til å havne i uløkka. Og i datidens Palestina var det en skjebne verre enn dem man finner i en hvilken som helst feministroman. Moseloven gjaldt, og patriarkatet. Løsaktige ungjenter – implisitt også fosteret – var det fritt frem å steine. I tillegg innebar det guddommelige forehavendet en grov krenkelse av Josef, den eneste som virkelig hadde makt til å beskytte henne.

Idyll? Neppe.

Vi kan Marias frydefulle øyeblikk på rams: Hyrdene som fyller fødestuen med jubel og latter. De kongelige gjestene fra Østen som ikke unnslår seg, som tilber babyen hennes.

Men storpolitikken er aldri langt unna. I Jerusalem sitter Herodes – briljant, brutal og paranoid. Han er troende til det meste, også massakrer på guttebarn. Ikke før tyrannen er død våger Josefs lille familie å bryte opp fra flytkningetilværelsen i Egypt. Etter en bomtur til Judea kan de endelig, i Galilea, begynne å bygge seg et familieliv i noenlunde alminnelige former.

Verden – slik nyhetsmediene tolker den for oss – er altså til å kjenne igjen. Æresdrap. Massakrer. Nybakte foreldre på flukt i ørkenen.

Og sånn måtte det være, om fødselshendelsen, inkarnasjonen, skulle være noe mer enn en stemningsfull historie å lune seg på. Om den skulle være virkelig, i ordets aller største betydning.

Her kan vi også dra kjensel på grunntrekkene i koblingen vi gjør i dette nummeret av STREK, mellom jul og abort. Mellom Jesu sårbare vei inn i verden, og tusener av ørsmå nordmenns skjebne i et troløst velferdssystem. Mellom Josefs omvendelse – fra krenket borger til kvinne- og fosterbeskytter – og en stående utfordring for alle som bekjenner Jesu navn i et samfunn som vårt.

I år er det 30 år siden loven om fri abort ble vedtatt i Norge. Noen av oss husker fortsatt hvor utålelig dette endelige frislippet opplevdes i store deler av kirken, høyt og lavt. Vi husker biskopen som gikk av, hyrdebrevet som ble proklamert fra prekestolene. Forkjempere og motstandere som støtte sammen i et ordentlig, ideologisk basketak.

Så ble det – gradvis, men tilsynelatende uavvendelig – stille. KrF har fortsatt, nesten pliktmessig, å angripe loven. Kristne leger og sykepleiere reserverer seg. Menneskeverdgruppene er der. Børre Knudsen var der, og Ludvig Nessa. Men etter hvert ble de to mest for kontrastfigurer å regne, protest-teateret stilte kristenflertallets resignasjon i relieff. Statskirken lærte seg å leve med det hele, som enslags ordre. Den sparket sine halstarrige protestprester, den konsentrerte seg om å utforske mulighetenes kunst – alt mens titusentalls norske kvinner tok sin nye frihet i bruk. En frihet fra strikkepinneaborter, skam og kjønnslenker. En frihet til å fjerne «uløkka».

I pakt med opinionsforskyvningene fikk friheten en stadig sterkere smak av plikt: Kommer barnet ubeleilig? Sperrer det for selvrealiseringen og nattelivet? Melder det seg som en byrde, for familien og for samfunnet? Og er det ikke en menneskerett å være ønsket?

Du vet, med andre ord, hva friheten skal brukes til.

På de årlige rapportene fra medisinsk fødselsregister kan man avlese fasiten: 15 000 av oss er fjernet i år. På 30 år snakker man om 400 000. Hva blir den løpende drapsdekningen i VG mot dette?

Så gikk det en generasjon. Den norske abortproduksjonen har rukket å bli en velsmurt, samfunnsmessig vane. Selv en kritisk antydning er nok til å bli utdefinert fra all seriøs debatt. Det gjelder også i en økologisk vekkelsestid som vår. At norsk abortpraksis utgjør en kraftig tukling med generasjonsbalansen hos menneskearten i landet, er et pussig fraværende perspektiv. Imens bygger kostnadene seg opp: vi avstumpes, vi forgubbes, vi blir for få til å takle fremtiden.

Men det ufødte barnet har også funnet seg uventede forsvarere. Marianne Mjaaland, for eksempel. En figur det ikke er så lett å skyte ned: Karrierekvinne. Gammel abortlovsforkjemper. En lege som selv har hatt abortinngrep som jobb – og personlig har fått utført abort. I vår kom hun med romanen «13. uke». En kvass tekst, der det knaser i fosterbrusk, røskes i sjelelige arr og dilemmaene dirrer på sin spiss. Uløkka er ikke barnet, insisterer Mjaaland. Det er aborten. Det som fremsto som kvinnens store frigjøring, var å bli stående alene med et uoverskuelig ansvar. Samtidig fungerte loven som et fripass for norske menns minst ansvarlige sider. I dette STREK kan du lese hennes utfordring til alle av god vilje. Også kristne miljøer, som hun mener ikke ser treet for bare skog. Med andre ord: Som av ren fiksering på abortloven, på utfordringens omfang og prinsipper, ikke kaster seg helhjertet inn i kampen for å redusere antallet aborter.

Som hun skriver: Forskjellen på 15 000 og 14 999 aborter er et levende barn. Det er det bare å slutte seg til. Og dét selv om man ikke uten videre er med på hennes forestilling om at «ubehaget» – og en barsk, voksen ansvarlighet – er kraftig nok til å drive endringsprosessen. Den kollektive løgnen – kreftene og strukturene som vil motsette seg endring – er nok bedre befestet enn som så.

Kirken kan ikke unndra seg rollen som samfunnets samvittighetspigg i abortsaken. Men enda viktigere er det for kirken å bli Josef mer lik. Gå barmhjertighetens vei. Være villig til å lytte seg inn i fortvilelsen og rådvillheten. Og, ikke minst, sanse Guds nattlige stemme, den som gir kreativitet og besluttsomhet på livets vegne.