Lovsang, bølger og blues

Mange snakker om en bølge. Skeptikerne snakker kanskje heller om en tsunami, en konsentrert, musikalsk og kulturell kraft som feier alle andre sanguttrykk til side.

I alle fall: Den karismatiske lovsangskulturen har siden 1990-tallet rukket å bli ett av de mest markante fenomenene i kristen-Norge. I mange kristne ungdomsmiljøer er de enkle, iørefallende powerballadene om hengivelse – overfor Jesus, overfor Majesteten, kjærlighetskilden og allmakten – blitt det emosjonelle og faktiske sentrum i gudstjenester og møter. Lovsangsøktene fyller fort sine 20-30 minutter, og kan munne ut i «altar calls», forbønn og annen sjelesorg. Også i mer voksne sammenhenger – utenfor tros- og pinsebevegelsen og OASE, som var de viktigste importørene – er det blitt vanlig å «gå inn i Guds nærhet» på denne måten.

Sangkulturen har vokst og spredt seg som et festival- og massefenomen. Regien vitner om dette: Stor scene med lysrigg, fokus på en eller flere frontfigurer – lovsangsleder og -team – backet av band og «korister». Skillet mellom scene og sal er markant, salen er ofte mørklagt, publikum forventes å bli revet såpass med at mange stimer mot scenekanten, mens en skog av hender vaier i salen rundt dem. Snubler man inn i en slik lovsangsøkt, må man kanskje se seg om i noen sekunder før man oppdager at det ikke er en rockekonsert: For her synger publikum om kapp med de tusen og en watt. Her er det ikke verdslige idoler, men trosbegeistringen som flammer langs powerpointskjermene.

Skjebnefenomen

I dette nummeret av STREK lytter vi oss inn i fenomenet. Vi forsøker – fra ulike vinkler – å danne oss et bilde av hva slags spiritualitet, hva slags troskultur, lovsangsbølgen bunner i. Ingen som tenker litt på utviklingsbanene for norsk kirkeliv kan egentlig tillate seg å la være. (Og for en gjennomsnittlig norsk organist må det fortone seg som et skjebnefenomen!)

Jeg våger meg på noen overveielser. De beveger seg inn i sjiktet under de mest selvfølgelige kriteriene: Treffer sangene en livsnerve hos dem som skal synge? Er de såpass enkle at tusen stemmer kan finne sammen i én? Berører de følelsene? Viljen? Tanken?

Tilbedelse og offer

I sin essens handler lovsang om tilbedelse. Det vil si: hvordan man som mennesker og som kirke gir til kjenne hva som er hellig, hva som er absolutt viktig, hva som gir livet retning og mening.

Tilbedelse handler uvegerlig om offer. For oss som lever etter Jesus, er det ikke et soningsoffer det handler om. Men der tilbedelsen er oppriktig, sier den det som det er: Du kan ikke både elske Gud og det som skiller deg fra ham. Bekrefter du Gud og hans Rike som ditt livs sentrum, får du offerets utfordring på kjøpet. Når kjærligheten stiller deg på valg, hva legger du fra deg på alteret? Dropper du karrieresteget? Maktspillet i menigheten? Pengebelønningene? Imagebyggingen? Sex-partneren? Bryter du med livsmønstre som undertrykker andre? Som kvester kloden?

Skal man lodde dybden i en tilbedelseskultur, må man se på hvilke ofre den forkynner - eller fortier. Når det kommer til krita: Er det et feelgoodeventyr man ønsker seg? Er det vanetryggheten i ritualene? Dette er spørsmål som lander like ubeleilig i en gjennomsnittlig, salmedominert statskirkemenighet som i «lovsangsmiljøene».

I ånd og sannhet

Et annet moment, formet som et helt batteri av spørsmål: Snakker den aktuelle lovsangs- og tilbedelseskulturen sant om menneskelivet – og om Gud? Er det bare stjernestundenes språk som gjelder? Er det bare de gode følelser som gjelder som Guds nærvær? Må visse sider av livet og av Gud sladdes for at det hele skal gå opp? Er det like legitimt å fremføre lovsanger som tar utgangspunkt i vår ambivalens overfor Gud som i våre fineste lengsler? Er det ok å være akkurat der jeg faktisk er i min gudsrelasjon – nedbrutt, sliten, jublende? Eller drar settingen meg stadig inn i intime bekjennelser jeg ikke egentlig har dekning for?

Når alt kommer til alt skjer alle «åndelige seire» på menneskelivets vilkår. Slik var det for Menneskesønnen. Slik er det for oss. Det er «i ånd og sannhet» vi kalles til å tilbe. Her nærmer vi oss samtidig grenseoppgangen mellom kunst og propaganda. For å skjære det ut i papp: Der kunsten i sitt vesen er sannhetssøkende, handler propagandaen om det motsatte: å tilsløre forskjeller for å (for)føre grupper i en bestemt retning.

Et tredje punkt: Har den aktuelle sangkulturen en hang til det monokulturelle? Krever den scenen for seg selv? Er det bare salmer som gjelder, bare «Sangboken» eller bare Hillsong? Eller ser kulturen sin begrensning og inviterer andre uttrykk med? Så Guds mangfoldige folk kan møtes ved alteret?

Et fjerde: Svarer formen til sangkulturens uttrykte mål og retning? Hva er det som roper høyest, det stramt regisserte idolfokuset på lovsangslederen og bandet - eller ordene om at «alt handler om deg, Jesus?» Hva forkynner konsert-regien? Og hva er salmistens dans foran alteret?

Et femte: Hva ved Gud er det lovsangen vil løfte frem? Er det «Gud er Gud om alle mann var døde»? Guds menneskelighet i Jesus Kristus? Eller Gud, slik han gjør meg, individet, «completely satisfied »? Eller Gud, slik han har gitt seg til kjenne i Guds folks historie gjennom alle tider? I skaperverkets skjønnhet? Aldeles fint, alt sammen, men er det rom for - minst - alle disse bildene av Ham?

Ja. Mine spørsmål peker i en bestemt retning: Jeg mener det er gode grunner til å se kritisk på den karismatiske lovsangskulturen. Og da særlig der den fremstår som Svaret på behovet for å «løfte våre hjerter til Herren». Store doser med eksponering de siste festivalsomrene har ikke endret på det.

Og ja, jeg vet samtidig hvordan slike lovsangsstunder kan oppleves som et avgjørende gudsmøte for unge som er sultefôret på troserfaringer. Og fenomenet er betydelig mer sammensatt enn det en enkelt lederartikkel kan romme. Ting tyder på at kulturen søker mot større variasjon, både i uttrykk og tematikk. Mer satte kirkemiljøer har åpenbart noe å lære av lovsangsmiljøenes prioritering: Å gjøre lovsang, ikke bare synge om den.

Jeg kjenner også hvordan jeg kan fryde meg over settingen på sitt beste: Når jeg i havet av løftede hender, i den tunge sødmen av popballade, bass og trommer, aner hvor overveldende det skal bli å synge det ut, der fremme i fullendelsen og folkemassene, når musikken velter frem som veldige vannmasser, mens stjernene danser og jorden fødes på ny: «...verdig, verdig, verdig, er Lammet... Amen!»

Men når jeg tumler ut i dagslyset etterpå, og melodiene ikke er til å bli kvitt, tenker jeg også at det er her fra mitt slunkne nå, her nede fra den brustne jord jeg kjenner, at sangen når som rakest til Guds hjerte. Kanskje den er en 12-takters blues?