La oss drikke

Noen ville kanskje kalle det den lettvinte nattverden.

Den har i alle fall blitt meget populær i store deler av norsk kirkeliv siden 90-tallet. Mange steder er den blitt regelen og ikke unntaket – jeg tenker på ordningen med intinksjon: Vinen og brødet utdeles ikke hver for seg. I stedet dyppes brødet i vinen – intinctio er latinsk for å dyppe.

Vanligvis gjennomføres denne varianten sammen med et annet grep som også gir rask fremdrift, såkalt vandrende nattverd. Til sammen får vi følgende ordning: Deltakerne stiller seg i kø foran én eller flere stasjoner, får oblatet lagt i hånden, tar et skritt til venstre, dypper oblatet i vinen, snur, går tilbake til sitteplassen. Når din tur kommer, er det over på ti sekunder.

Den norske kirke åpnet for dypping i 1995, som en prøve- og særordning «ved særleg store altargangar». Det foreligger ikke noe permanent vedtak om ordningen, men den brer seg, uavhengig av hvor mange som skal betjenes. Intinksjon praktiseres også blant enkelte på frikirkelig side, som hos metodistene. Den katolske kirke har en praksis som utelukker denne varianten, men som samtidig tangerer denne lederens tema: Nattverdgjestene får bare utdelt brødet; presten inntar «nattverden i sin andre skikkelse» – vinen – på de øvriges vegne.

Blar man seg gjennom en bunke årsrapporter fra norske menigheter – mange av dem er tilgjengelig på nettet – finner man som oftest argumentene for. Om varianten ikke er «lettvint», så er den i alle fall «mer praktisk», man slipper for eksempel å holde seg med hundrevis av dyre nattverdbegre (særkalker) og å ta oppvasken etterpå.

Men viktigere for mange er det at intinksjon og vandrende nattverd ser ut til å redusere terskelen for å delta. Man slipper å skride opp i koret, bøye kne ved alterringen, for så å dvele der oppe i alles påsyn.

I Høvåg menighet, Den norske kirke, registrerte man nylig at antallet nattverdgjester hadde doblet seg til 1600 i løpet av de siste syv årene. Leder i menighetsrådet, Stephen Kokai, mener ifølge nettstedet at «...flere kommer til nattverd når de slipper å knele ved alterringen». Lignende erfaringer har man i Lier, Radøy, Aurland og mange andre menigheter.

En mindre ressurskrevende nattverd, som får flere til å delta?

Burde ikke punktum dermed være satt?

Ser vi på hvordan det hele begynte – og på hovedtrekk i kirkehistorien – blir svaret mindre opplagt.

Evangeliene er helt entydige om hva som skjedde da Jesus innstiftet nattverden.

Når de inntok det hellige måltidet, lovte han å hengi seg til dem i to skikkelser: brød å spise, vin å drikke. «Ta imot og spis! Detter er min kropp.» «Drikk alle av det! For dette er mitt blod...»

Slik – tenker jeg – ville han knytte det hellige til en handling som er elementært menneskelig og livsnødvendig. Spise et brød. Drikke fra et glass.

Gjennom 2000 års kirkehistorie har kirken – i alle sine hovedgrener – gjort slik Jesus bød. Intinksjon var en unntaksordning, for sykesengen eller dødsleiet, beregnet for dem som hadde vansker med å tygge.

Så har tusen år med teologisk systembygging og spissfindige abstraksjoner gjort sitt. Nattverdelementene, ikke minst brødet, er løftet ut av sin hverdagskontekst. Det er avinkarnert, blitt til et oblat, til noe som knapt lar seg gjenkjenne som jordisk grøde og livsnødvendighet.

Dette – symbolet for et brød – er det vi nå skal dyppe som et trekkpapir i vinen. Og det skal skje med en viss fart, med trykket fra køen som et mentalt dytt i ryggen.

Det begynte som høydepunktet i et avskjedsmåltid, «i den natt han ble forrådt». De tok seg god tid. De nøt lammekjøttet, grønnsakene, brødet og vinen. De pratet, de var sammen. Der, rundt bordet, ulmet gleden og angsten og alt som hører med der mennesker spiser med hverandre.

I den vandrende og dyppende varianten er det fint lite som minner om et måltid.

Vi har fått det travelt. Vi samler oss ikke om bordet. Vi kneler ikke. Vi dveler ikke. I en forståelig iver etter å heie flest mulig frem til nattverdbordet, kan man komme i skade for å utarme opplevelsen for alle. I alle religioner der det slik at det hellige omgir seg med en viss terskel, en viss avstand. Uten avskilthet opphører det hellige å være hellig. Tanken om det motstandsløse som inkluderer alle, er en kortslutning. Det man vinner i bredden, mister man i dybden. Man ekskluderer, i forsøket på å inkludere.

Heldigvis bærer sakramentet i seg objektive realiteter. Gud gir seg til oss, uavhengig av hvordan vi måtte oppleve stunden. Intinksjon eller ikke, jeg tar imot det min kirke gir meg, fordi jeg, og fellesskapet jeg står i, ikke kan leve uten. Nattverden er alvor, i fortettet form. Sakramentet treffer oss med det aller helligste, akkurat der vi er som mest menneskelige, i vår sult og vår tørst. Her roper dyp til dyp, her hvelver mysteriet seg i alle retninger. Her blir vi ett med Ham og Han med oss – med alt det vidunerlige og forpliktende som hører med. Hvordan kan vi finne tilbake til en feiring som plasserer dette alvoret midt i vår gudstjeneste, midt i vår hverdag – og slik også forløse en dypere glede i Gud?

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne meg snytt.
Jeg er tørst.
Gi meg å drikke.